Jeg definerer meg selv som en festrøyker og jeg har en enorm store dose med selvforakt for at jeg ikke klarer å slutte med det dritet en gang for alle. Jeg definerer en festrøyker, med meg selv som eksempel, som en person som liker å røyke og som ønsker å definere enhver anledning til å være en "event" man kan kalle en "fest". mao en unnskylding til å finne en person man kan bomme røyk av. Det kan gå mange uker mellom hver sigg jeg røyker men så kan det være perioder der alle mottakelser i forbindelse med jobb (2 timer på kvelden) blir en "fest" og det kan bli 2-3 røyk opptil par ganger i uka periodevis.
Så, de få gangene gamlemor tar den fullt ut, (ca hver 7-8 uke) kan jeg helt fint røyke 40 på en lang kveld og natt. Og da som oftest med store mengder alkohol i tillegg. Sist jeg gjorde det var før jul når Eddie Izzard var i Oslo spektrum, da ble det sikkert 2 x 20 pack den kvelden og natten. Da hadde jeg hodepine fra helvete i 3 dager etterpå og jeg lover meg selv hver gang dette skjer, når jeg ligger og gråter i 2 dager og holder meg på hode at jeg ALDRI skal røyke igjen. 🙄 (og ja, det er røyken som gir meg denne hodepinen, ikke alkoholen).
Så langt i år har jeg ikke røykt men det betyr ikke at jeg ikke mener jeg er avhengi på noen som helst måte. Jeg gleder meg til jobbreise om ikke lenge, og hovedgrunnen til at jeg gleder meg? At jeg skal "bort" og at jeg kan få røyke i fred og ro med kollegaer på kveldene, "fest" hyggelig omgivelser away from home. 😮 Tragisk.
Jeg blir 40 i år, og jeg håper inderlig jeg snart kan få såpass respekt for meg selv at jeg bestemmer meg for en dag å ta min aller siste røyk.
Så lenge jeg har det for meg i mitt hode at det er ok å røyke ved noen anlendinger så kaster jeg bort alt for mye tid på å tenke på hvor godt det hadde vært med en røyk ved enhver annen anledning som jeg ikke tillater meg å røyke.
Men tanken på å ta min siste sigarett forever er liksom så fjern, men jeg jobber med saken.
Jeg - en bitter "festrøyker"? neida, overhode ikke
