Middelaldrende

Ja, det er rart det der. Jeg føler meg fortsatt akkurat som om jeg skulle vært i tredveåra. Det skjer liksom ikke noe dramatisk over natta når man runder førti. Og dermed sikkert ikke femti heller.

Skilpadda skrev:

Jeg slettet et langt avsnitt som ikke egentlig passet inn med resten, noe om at det er forskjell på å være f.eks. "noenogfemti" (som bare er et tall) og å være "en dame i femtiårene" (som er en mennesketype). Alder er ikke noe som plager meg; hverken tanken på å bli førti eller femti eller seksti virker skummel, men at man "plutselig" skal bli en annen type menneske enn man var før, det virker merkelig og unaturlig.

Det var dette jeg egentlig mente med det innlegget du svarte på. Det at mange vegrer seg for å settes i "middelaldrende"-båsen, fordi det føles som en feil merkelapp i forhold til eget selvbilde.

For meg er "middelaldrende" fortrinnsvis en betegnelse på alder. "I etableringsfasen" brukes stort sett på samme måte, selv man skulle tro at uttrykket henviste til innholdet.

Både jeg og min middelaldrende kollega er i etableringsfasen, men det er bare jeg av oss som får merkelappen.

Det finnes faktisk en absloutt grense for dette: Man er middelaldrende når man begynner å mene at det ikke lenger lages bra musikk eller at musikken var mye bedre før.

Ben "Things ain't like what they used to be. And this ain't the summer of love" Murphy

Foreldrene mine er voksne, men ikke middelaldrende. De er i underkant av 60 år. Svigermor er såvidt passert 60, og jeg vil kalle henne middelaldrende.
For meg handler det ikke om alder, men om væremåte.