Er du idealistisk? Eller er du først og fremst en del av "spillet"?

Til tross for at jeg som oss alle andre har en god porsjon egoisme iboende, er jeg veldig idealistisk. Jeg har alltid visst at jeg måtte ha et yrke hvor jeg driver med noe "meningsfylt"... noe som betyr noe for samfunnet og for fremtiden... men ofte føler jeg meg som en blåøyd borger i kardemommeby.

Jeg er politisk engasjert og jobber med utviklingsprosjekter i byråkratiet. Rundt meg har jeg kollegaer som også er engasjert... hvertfall i teorien. I realiteten opplever jeg mye albuer, folk som "stjeler" æren for det andre har jobbet med, maktspill osv.

I politiske partier og en del andre politiske organisasjoner har man gjerne en uttalt politikk med gode verdier, samtidig som den reelle kulturen og praksis (som ingen snakker om) har helt andre verdier og spilleregler (Vallasaken er et godt eksempel på dette synes jeg).

Så lurer jeg på... tror du på idealisme? Finnes det sann idealisme og altruisme, eller er det hele bare et spill? Er du først og fremst en del av spillet, eller er du oppriktig engasjert i å gjøre verden til et bedre sted?

Jeg tror det finnes sann idealisme og altruisme. Men spørsmålet er jo hvordan en definerer "sann". Vi får alle noe ut av det vi gjør, og jeg velger å skille på hva en bevisst går inn for å oppnå " jeg er snill med deg for at du skal være snill med meg eller gi meg det jeg ønsker meg", og hva en kansje mer ubevisst får igjen for det en gjør.
Å gjøre noe fordi det får en til å føle det bra, litt sånn: "jeg er snill med deg og har ikke engang tanken om å få noe igjen fra deg, jeg gjør det for å glede deg og fordi det igjen får meg til å føle meg bra /gode følelser", det definerer jeg som sann altruisme. Mange vil diskvalifisere det også fordi vedkommende får noe igjen og har det som baktanke, men jeg synes det bør få kvalifisere. Hvis ikke kan vi jo bare forkaste hele uttrykket.

Idealisme har jeg absolutt tro på, men jeg har også tro på at det er lett å få den ødelagt underveis. Som politikerne som mister den på veien etterhvert som det kommer mer makt og possisjoner og ære og penger inn i bildet.

Jeg støtter opp om Desembermammas teorier her.
Det er ofte et stort gap mellom teori og praksis i denne sammenhengen.

Nei, jeg definerer ikke meg selv som en del av spillet.
Jeg er en temmelig rederlig og ærlig sjel, også når jeg bekjenner at jeg ikke gjør ting for å få noe igjen for det. Når jeg bruker "igjen for det" tenker jeg penger, forfremmelse eller andre personlige "håndfaste" gevinster.

Jeg får til stadighet tilbakemeldinger a'la: "Tror du at du får din lønn i himmelen?".
Nei, det tror jeg ikke.:)
Poenget er at det for meg er "lønn" nok at jeg ser positive resultater, at jeg kan være noe for noen osv.
Det vil altså si at jeg får igjen for det. Det er vel en slags "egoisme" det også. Altså er jeg ikke en sann altruist.

Men hvorfor er det i mange sammenhenger slik at man har en/et uttalt idealistisk målsetning/engasjement, mens "alle vet" at det egentlig er en helt annen kultur og som gjelder/motivasjon som ligger bak. Og hvorfor er det ingen som snakker høyt om det?

Jeg ser på meg selv som idealist, men oppdager dessverre at jo eldre jeg blir, jo mer "resignert" blir jeg.

Eg er idealist i mange samanhengar. Eg er oppriktig interessert i å bevare miljøet, ikkje fordi det er PK, men fordi eg vil at borna mine skal ha eit godt liv på ei sunn jord. Eg er oppriktig interessert i å ha eit godt kosthold, ikkje fordi det er PK, men fordi det er viktig for helsa vår.

Eg skil sann idealisme frå status-idealisme i det den går frå å vere oppriktig til å bli eit spel for galleriet.

Nooria skrev:

Men hvorfor er det i mange sammenhenger slik at man har en/et uttalt idealistisk målsetning/engasjement, mens "alle vet" at det egentlig er en helt annen kultur og som gjelder/motivasjon som ligger bak. Og hvorfor er det ingen som snakker høyt om det?

Målet helliger middelet?

Jeg er nok en idealist i forhold til mine nærmeste og venner, absolutt helt ærlig og oppriktig

I forhold til jobben er jeg det ikke.
Jobben min er veldig meningsfylt, men betyr nok ikke stort for fremtiden og samfunnet.Jeg valgte utifra hva jeg ville trives med i mange år
Syntes også det er helt greit at jeg får lønn etter innsats , men også oppnår positive resultater i arbeidet mitt

Jeg liker å se på meg selv som idealist, jeg tar på meg verv både her og der uten at jeg forventer noe tilbake. Ofte er vervene av en slik art at jeg kan påvirke områder som betyr noe for meg. Som fau i barnehagen, menighetsråd og faglige prosjektgrupper på jobben.
Selv om jeg ikke forventer lønn eller annerkjennelse må jeg ærlig talt innrømme at jeg av og til savnet et takk, og jeg blir litt snurt inni meg hvis noen andre tar æren for noe jeg har jobbet hardt for å få til. Jeg gir sjelden uttrykk for dette, men i og med at jeg føler det slik er jeg vel innert inne en liten egoist også.
___________
Chara

Jeg er en del av spillet. Jeg er altfor lat til å virkelig gjøre en forskjell.

chara skrev:

Jeg gir sjelden uttrykk for dette, men i og med at jeg føler det slik er jeg vel innert inne en liten egoist også.
___________
Chara

Jeg tviler på at det finnes mennesker av kjøtt og blod som ikke har behov for å høre takk, og som ikke reagerer når andre stikker av med æren 😉.

Sitron skrev:

Jeg er en del av spillet. Jeg er altfor lat til å virkelig gjøre en forskjell.

Hmm... altfor lat ja. Jeg grunnet litt i dag... på hvorfor jeg faktisk stadig vekk "gidder".

I dag traff jeg en dame for første gang på bussen... og jeg kom i snakk med henne fordi hun var en bekjent av en annen bekjent av meg som reiste sammen med oss deler av turen. Etter hvert viste det seg at jeg hadde noen kontakter som gjorde at jeg kunne hjelpe henne med noe hun hadde behov for. Hun spurte meg ikke om hjelp, men jeg er sånn at jeg bare hiver meg rundt og ordner opp. For meg kostet det bittelitt tid og noen få kroner i mobilregning. Jeg undret meg etterpå hva som får meg til å bare hjelpe vilt fremmede, som jeg kanskje aldri møter igjen... sånn helt uten videre. Jeg vil påstå at det ikke lå noe egoisme i det. Jeg hadde gjort alt før jeg i det hele tatt tenkte over hvorfor jeg gjorde det.

Og hvorfor er jeg sånn til forskjell fra folk som ikke gidder å gjøre forskjell? :lurer:

Jeg vil ikke kalle hjelpsomhet idealisme, men normal folkeskikk.

Sitron skrev:

Jeg vil ikke kalle hjelpsomhet idealisme, men normal folkeskikk.

Skjønner hva du mener... men jeg tror det er de samme egenskapene ved meg som gjør at jeg er idealistisk og som motiverer meg til å hjelpe.

Nooria skrev:

Skjønner hva du mener... men jeg tror det er de samme egenskapene ved meg som gjør at jeg er idealistisk og som motiverer meg til å hjelpe.

Ja, du har det i deg. Sånn er jeg også, det kommer helt automatisk.
Det har ført meg opp i de mest merkverdige situasjoner som tenkes kan, men det kommer ikke inn under dette emnet.:D

Det er ikke grenser for hva man kan få gjort hvis man ikke bryr seg om hvem som får æren for det, lyder et gammelt jungelord.

Jeg er nok ikke der. Mine gamle idealer har blitt stadig mer pragmatisme, er jeg redd. Huff.

Sitron skrev:

Jeg vil ikke kalle hjelpsomhet idealisme, men normal folkeskikk.

Forresten så er det vel dette som er altruisme.

Nooria skrev:

Forresten så er det vel dette som er altruisme.

Er det nå det? Jeg håper nå at ved å være hjelpsom at det kanskje kan videreføres av andre og dermed nå tilbake til meg selv en dag.

Hadde jeg vært drittsekk og aldri løftet en finger for å hjelpe andre, så antar jeg at jeg aldri hadde fått hjelp heller.

Sitron skrev:

Er det nå det? Jeg håper nå at ved å være hjelpsom at det kanskje kan videreføres av andre og dermed nå tilbake til meg selv en dag.

Hadde jeg vært drittsekk og aldri løftet en finger for å hjelpe andre, så antar jeg at jeg aldri hadde fått hjelp heller.

Vel... i den grad man er hjelpsom uten at det ligger egoistiske motiver bak... noe jeg i dette tilfelle hevdet at jeg gjorde. Om man tror meg er en annen sak.

Fluke skrev:

Jeg ser på meg selv som idealist, men oppdager dessverre at jo eldre jeg blir, jo mer "resignert" blir jeg.

Dette kan jeg skrive under på....

Noen ganger ønsker jeg meg veldig tilbake til en tid da tanker og meninger var mye enklere enn nå. Den gang da prestisjen lå i engasjemanget og ideen om at jeg som enkeltmenneske kan gjøre en forskjell.

Jeg er nok fremdeles mer idealistisk enn de fleste venner og arbeidskollegare jeg har, samtidig som jeg vet at jeg kunne gjort så mye mer.

Min 7 år gamle sønn sa i dag, etter å ha sett barnetv :"jNår jeg blir stor skal jeg vil bli sånn som kjører fattige mennesker i afrika jeg...". Han hadde sett et program fra afrika, hvor det var en liten jente som var syk, og som måtte gå til sykehuset om det ikke var noen som kunne kjøre henne. Da får en gammel idealist tårer i øynene og tenker at det er håp i kommende generasjoner