Jeg er en dårlig samfunnsborger ... Don't count on me ...

Ja, nå må jeg bekjenne.

Jeg smyger meg rundt her hjemme og håper at ingen oppdager at jeg egentlig bare har husarbeid og annet å gjøre for å komme ajour.....

I morgen skulle jeg egentlig stått og solgt billetter til en fotballkamp. Dette er en plikt foreldrene til min datters fotballag har. Min mann fikk utdelt en oppgave han skal skrive de neste tre ukene i sitt studie så han kan ikke selge billetter. Mine barn er for unge til å gjøre det. Så da er det bare meg igjen....

Jeg er sykemeldt en dag i uka, fordi jeg sliter veldig med energien. Jeg har vært gjennom kreftbehandling for 5 år siden og sliter med utmattelse (fatique) etter det. I høst begynte jeg i ny jobb, og i full jobb etter 7 år med utdanning. Før høstferien sa det stopp. Det ble for tøft og kroppen protesterte...

Tirsdag kom det kontrabeskjed ang. billettsalget til fotballkampen. Vi skulle stå og selge lørdag og ikke søndag. Treneren håpet at vi hadde mulighet likevel. Da så jeg mitt snitt til å slippe unna. Jeg vet at dersom jeg skal gjøre det idag så er jeg helt utslitt resten av denne dagen. Om litt over en uke blir jeg operert og i slutten av uka og neste lørdag skal jeg på kurs i forbindelse med jobben.

Alt dette blir ganske komplisert. Jeg har lært såpass opp i gjennom årene at jeg gidder ikke stå å utrede hvorfor jeg ikke kan møte opp. Andre forstår ikke hva jeg sliter med og konsekvenser det får i mitt liv. Jeg skal stille opp en annen gang, men ikke på dette nå.

Før jeg ble syk stilte jeg opp på ALT. Jeg sa alltid ja, men de som har blitt kjent med meg de senere årene syns nok kanskje at jeg viker unna, men det har jo sine årsaker.....

Det jeg vil med dette er egentlig å si at man skal være forsiktig med å dømme folk når de ikke møter opp. Altfor mange gjør det. Det kan være mange årsaker. Jeg kan risikere å få langt større problemer med utmattelse enn jeg har nå, om jeg ikke bremser ned og passer på meg selv. Så valget er på mange måter enkelt, men å få omgivelsene til å skjønne det er vanskelig.....

Noen kan nok fordømme meg fordi jeg er sykemeldt på onsdager og de kanskje ser at jeg trener og går med staver den dagen. Jeg må bare tenke at jeg gjør det for å få leve videre og da er det ikke mitt problem hva andre tenker. Jeg vil ikke ha tilbakefall av kreften. Jeg MÅ gjøre det jeg gjør. Det er onkologen (kreftlegen) klar på.

En liten utblåsing fra meg......

Synes det ok at folk setter grenser for seg selv jeg.

Man må bare drite i hva andre måtte mene, og heller stå for den man er. Du vet jo best selv hva som er godt og ikke for deg.
Det er lenge siden jeg slutta å bry meg om hva andre måtte mene om mine valg.

Sant det dere sier der. Samtidig så vil vi jo alle være "vellykket". Stemplet "snylter" får man kjapt i miljøer der man ikke klarer å følge opp barna slik andre forventer.... det vil jo ingen ha på seg...

Jeg må jo innrømme at jeg har aldri vært veldig pliktoppfyllende. Jeg VIL gjerne så veldig mye, og det er mulig derfor jeg sliter som jeg gjør nå.... Det signalet må jeg ta konsekvensen av.

Jeg hører alt for ofte andre som fordømmer de som ikke stiller opp i forhold til slike ting. Jeg blir frustrert over at mennesker kan være så enspora at de ikke skjønner at det kan være mange grunner til at folk ikke deltar. Når man jobber med mennesker oppdager man at det er mye bak fasaden som mange ikke er klar over, men det er ikke alle som snakker så høyt om det..

Jeg gjør sånn innimellom også. Vet at mine årsaker for å ikke orke ikke er bra nok for andre alltid, så da velger jeg pynte litt på det, ellers så kan jeg likegjerne gå fordi det koster like mye energi å "rettferdiggjøre" at jeg rett og slett ikke orker.

Syntes det er ok å gjøre sånt innimellom. Man vet selv best når det er nok.

Bra å høre at du tar vare på deg selv. Viktig å ta ansvar for egen helse!

Jessica skrev:

,Noen kan nok fordømme meg fordi jeg er sykemeldt på onsdager og de kanskje ser at jeg trener og går med staver den dagen. Jeg må bare tenke at jeg gjør det for å få leve videre og da er det ikke mitt problem hva andre tenker. Jeg vil ikke ha tilbakefall av kreften. Jeg MÅ gjøre det jeg gjør. Det er onkologen (kreftlegen) klar på.

Det er ingen skam i å sette grenser for seg selv, det er høyst nødvendig, fullt lovlig og man skal heller ikke måtte stå til rette for det. Og det at du bruker sykemeldingsdagene slik du gjør vitner om at du tar vare på deg selv og jobber mot et mål om å bli frisk! Det er strengt tatt det sykemeldinger er til for, er det ikke? Å sitte hjemme i sofaen hele dagen ville sikkert ikke gjort deg det minste godt disse onsdagene, og det er slett ikke sikkert at folk rundt deg ville synes at det var mer forståelig. Jeg syns ihvertfall du høres både klok og fornuftig ut i dine valg!

Joika skrev:

Jeg gjør sånn innimellom også. Vet at mine årsaker for å ikke orke ikke er bra nok for andre alltid, så da velger jeg pynte litt på det, ellers så kan jeg likegjerne gå fordi det koster like mye energi å "rettferdiggjøre" at jeg rett og slett ikke orker.

Syntes det er ok å gjøre sånt innimellom. Man vet selv best når det er nok.

Jeg har full jobb, to barn, trener for et ......lag, medlem i FAU, student, avlastningshjem en uke i mnd... Det er veldig ofte jeg føler at jeg ikke orker å stille opp på ting i skole/barnehagesammenheng, men det blir til at jeg gjør det likevel.

Det jeg vil fram til: Skulle ønske det gikk an å dele litt på arbeidet. At det ikke alltid er de samme som stiller opp på dugnader, foreldremøter, som klassekontaker o.l. Egentlig er vel vi alle rimelig i tidsklemma; men noen må stille opp.

Og Jessica: (Joika også) Jeg mener ikke at du ikke har gjort det rette i denne situasjonen. Du bør bli hjemme i dag, bør jobbe redusert osv: Med god samvittighet!

Det jeg prøver å si:Jeg hører helt sikkert til gruppen dere snakker om, som av og til lurer på om de 50% som aldri møter opp på foreldremøter, stiller i FAU osv, virkelig har så mye mer gyldig grunn til fravær enn oss andre.

(Vel og merke har jeg aldri diskutert dette med andre enn mannen og her på FP.) Føler meg slem som tenker slik, det gjør jeg, (vet at mange kan ha meget gode grunner, men alle??) men når det for n`te gang på rad bare er 4 som kan stille til valg som klassekontakt, blir jeg litt....

Jeg synes de som rett og slett ikke gidder å stille opp på ting ødelegger for deg hovedinnlegger og andre som med god grunn ikke alltid (eller i perioder) kan stille opp. Og det er som du skriver veldig vanskelig (og farlig) å tillegge andre mer eller mindre gyldige grunner for ikke å delta i ting.

Her i huset har vi av og til forundret oss over dem som nesten aldri stiller på dugnad, foreldremøter, fotballtrening, tilstelninger i skole og barnehage. De går glipp av utrolig mye, og gjør det krevende for andre som da omtrent alltid må stille. Enig med Rhine at det er litt vanskelig å tro at de samme menneskene har god grunn for ikke å stille opp stadig vekk. (Samtidig vet jeg at det er helt umulig å sitte og vurdere andres grunner, det er så mye en ikke vet) Og har stor forståelse for at man noen ganger må takke nei. Og at det er synd om man alltid må oppgi detaljert grunn for hvorfor man ikke kan for at nei'et skal bli akseptert.

Håper du Jessica fortsetter å ta vare på deg selv og din egen helse, og gir litt blaffen i hva andre tenker. Det er du som vet hva du kan klare og orke, og det er du som må leve med utmattelsen om du påtar deg for mye.

Jeg kjenner meg så godt igjen i det du skriver. Sånn har jeg hatt det for en del år siden. Da mitt barns klasse skulle ha ansvar for 17. mai sa jeg stopp. Det var en dag mitt barn virkelig skulel få ha sin mor et annet sted enn i kafeteriaen på skolen. Fikk rasende brev fra klassekontakter som ikke kunne forstå at enkelte kunne forsømme sine plikter slik. Jeg vet med meg selv at jeg hadde veldig gode grunner for å ikke stille på alle disse tingene de årene av mitt liv da sykdommen krevde så mye av meg.

Joda, mennesker liker å fordømme andre. Er det noen som tror at andre får goder de selv ikke har så er de raskt ute med pekefingeren.

Så flott at du tør sette grensene! Ikke gi deg med det, er det noe barna trenger så er det en mor som har litt energi å bruke på dem. Det er viktigere enn billettsalg, kakebaking og andre herligheter som det forventes at man deltar på. Kos deg med treningen hver onsdag og gi aldri opp kampen for ditt eget liv.

Kjære Jessica.

Vet du: Du har faktisk ikke noe valg. Du må heve deg over eventuelle skjeve blikk og sure kommentarer. Du har jobbet deg gjennom en kjempetøff tid, med sykdom, tøff behandling og den store psykiske belastningen som dette medfører. Fatigue er ingen spøk, og jobben din fortsetter nå. Du må sette grenser for deg selv, finne ut hvor mye du orker uten at du får svi for det i form av utmattelse i dagene etterpå. Tenk at alle som bryr seg om deg og som kjenner til situasjonen din, forstår. De andre er faktisk ikke spesielt viktige mennesker i livet ditt. Du må ta vare på deg selv, både for din egen del, og for familien din. Så får du heller komme sterkere tilbake når kreftene kommer igjen.
Du vet at du ikke er noen unnasluntrer. Det er godt nok. Gå med hevet hode og møt blikket til folk. Du har ingenting å skamme deg over, du er ei tøff dame som tar ansvar for livet ditt!

Kan ikke så så mye da de andre over her allerede har sagt det bedre enn hva jeg kan.

Vil bare si meg enig med alle de andre; du må bare ta hensyn til deg selv og din familie. Det ansvaret er mye viktigere enn alskens dugnader og loddsalg.

Det er litt av et paradoks; hadde du hatt et brukket bein i gips hadde ingen rynket på nesa selv om du da kunne ha vært bedre i form til å selge lodd en som utmattet.... Du får bare forsøke å ikke bry deg om andres meninger og tenke at de du VIRKELIG bryr deg om hva mener kjenner deg godt nok til å forstå situasjonen!

Kloke ord, både Flo, Skvetten og Emma! Er ikke alltid sikker på at det er det at folk ikke "gidder" som gjør at de ikke stiller opp på ulike frivillige oppgaver. Tror noen tenker som så at: "Jeg har jo to barn, full jobb, skal trene, ha litt fritid, jobber kveld og u name it... dette får andre ta seg av. At man rett og slett tror at alle andre foreldre har så mye mindre å gjøre enn det man selv har, og at de derfor kan stille opp år etter år.

Jeg mener forøvrig at slike ting som bollebaking, klassekontaktarbeid og rydding etter juleverkstedet burde gått på omgang. Da tror jeg man hadde sluppet mye mistenkeliggjøring og sure miner fra de som "alltid" stiller opp. De som er syke må da finne en tante, bestefar, nabo e.l til å stille opp når det er deres tur. Evt bytte med en annen forelder, slik at man selv kan bidra en gang man føler seg mer i form. Hvis alle bidrar, er det jo ikke snakk om så mange ganger i året man må til pers. Hvis få er med å dra lasset, blir det veldig mye på de andre. (Kanskje litt opplagt, men..:p)

Og Flo; rine, ikke Rhine. (Jeg er ingen flodhest!)

Jeg stiller ikke opp på en skit om dagen, og gidder slett ikke forklare for hele verden hvorfor jeg gikk fra å være leder for FAU til å ikke dukke opp på foreldremøter. Folk kommer til å tenke sitt samme faen, så det er like greit å bare lære seg til å stå for egne valg og ikke føle at man må rettferdiggjøre de for alle andre hele tiden.

alfaCharlie skrev:

Jeg stiller ikke opp på en skit om dagen, og gidder slett ikke forklare for hele verden hvorfor jeg gikk fra å være leder for FAU til å ikke dukke opp på foreldremøter. Folk kommer til å tenke sitt samme faen, så det er like greit å bare lære seg til å stå for egne valg og ikke føle at man må rettferdiggjøre de for alle andre hele tiden.

Er med på den men synes du det var en god løsning jeg skisserte?

@rine: En slags rullerende tvangsordning hadde ikke fungert veldig bra for meg. Jeg har faktisk ikke tid til en døyt mer enn det jeg gjør de ukene jeg har barna, og de ukene jeg ikke har barna jobber jeg så mye som overhodet mulig for å ha råd til å beholde leilighet, bil og vel, barna. Selvfølgelig, det hadde sikkert gitt et tupp i rævva på de som kanskje har mulighet, men det hadde gjort det enda et par hakk jævligere for de som faktisk ikke kan.

Enig med aC.

Det er mye jeg ikke kan gjøre i det hele tatt. Jeg prøver å kompensere med det jeg faktisk kan gjøre. Så jeg baker veldig mye kaker, men stiller ikke på så mange møter.

Speideren foreslo loddtrekning om foreldrekontakt-jobben for noen år siden. Da måtte jeg bare si at hvis jeg ble trukket ut, måtte jeg vurdere å la guttungen slutte.

Jeg synes det er bra at du skriver Jessica, for det er en påminnelse til alle om at det ikke alltid synes like godt utenpå hvilken grunn man har for å "skulke unna".

alfaCharlie skrev:

@rine: En slags rullerende tvangsordning hadde ikke fungert veldig bra for meg. Jeg har faktisk ikke tid til en døyt mer enn det jeg gjør de ukene jeg har barna, og de ukene jeg ikke har barna jobber jeg så mye som overhodet mulig for å ha råd til å beholde leilighet, bil og vel, barna. Selvfølgelig, det hadde sikkert gitt et tupp i rævva på de som kanskje har mulighet, men det hadde gjort det enda et par hakk jævligere for de som faktisk ikke kan.

Mja, jo, jeg er med på den. Ikke en ideell løsning for aleneforeldre, men de fleste er jo ikke det hele tiden. Jeg mener at dette er noe man (dessverre) påtar seg når man blir foreldre og har barn i skole, barnehage eller på ulike fritidsaktiviteter. Jeg mente jo også en løsning med mulighet for bytting med andre, selv om jeg ser at ikke alle hadde fått seg til å gjøre det.

rine skrev:

Mja, jo, jeg er med på den. Ikke en ideell løsning for aleneforeldre, men de fleste er jo ikke det hele tiden. Jeg mener at dette er noe man (dessverre) påtar seg når man blir foreldre og har barn i skole, barnehage eller på ulike fritidsaktiviteter. Jeg mente jo også en løsning med mulighet for bytting med andre, selv om jeg ser at ikke alle hadde fått seg til å gjøre det.

De ukene jeg ikke har barn er det fint lite aktuelt å tilbringe tid på barnehagerelaterte aktiviteter, siden det hadde falt i dårlig jord hos han som da har barna.
...og jeg er slett ikke enig i at dette er noe som obligatorisk følger med å ha barn. Derimot vil jeg gjerne få frem at man har barnehagebarn/skolebarn i rimelig mange år. Jeg har hatt barn i barnehage i to og et halvt år, og har vært leder for FAU og med på alt sånt styr i et år. Nå gjør jeg ingenting, og har gitt klar beskjed om at jeg ikke kan regnes med. Om et par år igjen håper jeg at situasjonen er litt mindre komplisert, og at jeg kan stille opp igjen. Da er det mulig at de som stiller 100 % opp i dag er i en annen situasjon igjen. Tenk nå litt langsiktig, det er ikke Akkurat Her&Nå som betyr alt.

Jeg har jobbet i klasser det klassekontaktanvaret har vært alfabetisk. Det synes jeg var en grei ordning.

Jeg stilte ikke til falg i podens klasse (1. trinn) i år. Det folk sikkert ikke vet er jo at jeg sitter i FAU for barnehagen da.