Ibelin

Det er så bra at Netflix har kjøpt inn filmen! Jeg grugleder meg så til å se den, men er usikker på om jeg tør se den på kino. Jeg vet jeg kommer til å gråte en hel masse, men historien er så sterk og vakker. Jeg husker jeg leste om Mats hos NRK etter at han var død, hvor faren forteller. Det traff rett i hjertet.

https://vink.aftenposten.no/artikkel/8Jgqo2/ibelin-er-en-oppreising-for-gamer-kulturen-og-world-of-warcraft

Både gutta og jeg har venner, ordentlige venner, som vi har møtt online gjennom gaming. Slike vennskap er like ekte og sterke som andre vennskap.

Jeg ble veldig berørt av historien om Mats i Aftenposten, og er veldig spent på filmen. Gaming hadde «dårlig rykte» på den tiden og jeg husker godt diskusjoner i klassen til eldste om makstider etc. og min kid hadde mye av sin sosialisering digitalt, så var det så fint (selv om den historien var så trist) at det ble vist hvor sosialt det kan være og ordentlige vennskap som dannes.

Kommer den på Netflix altså.? Jeg skal definitivt se den, intervjuet i Aftenposten eller Nrk (-husker ikke)gjorde inntrykk på meg altså.
Og hver gang jeg så Robert Steen på tv under pandemien tenkte jeg på sønnen hans.

Jeg så den europeiske premieren på filmfestivalen i Tromsø, og anbefaler filmen varmt. Den fortjener dessuten stor skjerm, så jeg anbefaler å se den på kino. Ja du kommer til å gråte, og det gjør resten av salen også. Etterpå kommer dere alle til å gå ut med tårer på kinnene og smil om munnen. Det er en trist historie, men også en fin historie.

Her er NRK-saken fra 2019: https://www.nrk.no/dokumentar/xl/forst-da-mats-var-dod_-forsto-foreldrene-verdien-av-gamingen-hans-1.14197198

Mange av dere som har sett denne?

Jeg har sett denne, og den traff ikke meg. Jo, fin historie og veldig bra at det kommer frem at det går an å ha et rikt sosialt liv online. Delen i filmen som var fra spillet ble uutholdelig kjedelig synes jeg.

Har sett den, og den traff meg veldig. Gråt og gråt på kinoen, men var ikke alene om det. Vakkert og rørende, veldig godt laget dokumentar.

Vi så den på kino og hulkegråt alle sammen. Jeg kjenner flere med denne sykdommen og har i tillegg hatt en syk sønn med kun nettvenner, mulig det er derfor det traff så veldig. (Hadde med meg nevnte sønn og fikk klemt litt underveis).

Har planer om å se den.

Jeg så den på kino i påska sammen med kjæresten som og har mange timer tilbrakt i WoW. Synes den var veldig fin og sippet meg gjennom flere av scenene. Kjæresten likte den og godt, og kjente seg igjen i "spilldelen" selv om han ikke har brukt spillet til rollespill, så var det vist veldig gjenkjennelig.

Vi så den hele familien i påsken. Historien berører meg veldig, og jeg synes den har et svært viktig budskap i den tiden vi lever i.

Filmen rørte meg og det ble tørket en del tårer.

Har ikke sett filmen enda men har hørt faren snakke om dette på et foredrag.
Jeg sippet hele tiden.
Har snakket med andre mammaer om dette og mitt inntrykk er at jentemammaer som ikke har spillende barn skjønner ikke greia.
Her har mannen, stedatter og begge mine gutter spilt i hele oppveksten og mannen har faste å spille med/møte på nett så det er en stor plattform.

Vi så den med Datteren i påsken og likte den godt alle tre. Det er jo ikke den aller beste dokumentaren i verden, men selve historien er jo så fryktelig rørende at det funker uansett.

Jeg tror kanskje den er mest imponerende for folk som ikke allerede vet om at nettvenner er ekte venner og at onlinespilling kan føre til ekte og reelle samfunnn og miljøer, altså sånne som foreldrene til Mats i filmen. Men vi likte den som sagt og syntes den fikk frem mye bra og fremstilte Mats, vennene hans og forholdet han hadde til dem på en god og balansert måte. (Jeg var glad for at filmen viste at ikke alt var bare solskinn og at Mats ikke var en perfekt helgen, selv om han var en fin og på mange måter imponerende ung mann.)

Likte den veldig godt. Og som Skilpadda nevner så er det fint at den ikke fremstiller han som perfekt, men en omsorgsfull ung mann.

Jeg har gamere, autistiske sådan. For de er mye i gaming verden. Generelt så har spill kultur mye godt å komme ned for denne gruppen. Det er jo ikke så ulikt hva vi gjør her inne også? Mange gode vennskap er laget her inne, min beste venninne møttes på snart mamma, og videre her og andre steder.

Eldste er 17 og aktiv med D&D, gaming, styre på LAN party, driver organisasjonen der. Når han var på sitt dårligste så var gaming eneste han orket, og noen uker er det fortsatt det.

Veldig interessant det dere sier, Skilpadda og Isolde. Jeg har ikke sett den, men den står på lista. Jeg er gamer selv, og har mange gamingvenner over hele verden. En av de har vært her og besøkt meg og familien, og jeg har besøkt henne to ganger i sør-Europa. Lurer veldig på om jeg vil oppleve filmen annerledes nettopp fordi det er et miljø som er så kjent, men som også i perioder (feks covid!) har betydd så mye.

Skilpadda skrev:

Jeg tror kanskje den er mest imponerende for folk som ikke allerede vet om at nettvenner er ekte venner og at onlinespilling kan føre til ekte og reelle samfunnn og miljøer, altså sånne som foreldrene til Mats i filmen.

Godt poeng, Skilpadda. Jeg har ikke sett filmen ennå, men har bidratt til å støtte den via jobb og kjenner prosjektet ganske godt. En kollega av meg sier at hun ikke er sikker på om hun orker å se den. Historien er jo hjerteskjærende i seg selv, men for henne er det også trist å tenke på at foreldrene kjente barnet sitt så dårlig. Tenk at de ikke ante noe om dette - om de viktige relasjonene han hadde etablert i spillet! Det er ikke ment som noen anklage mot foreldrene, altså, men det ga meg noe å tenke på.

Ja, det tenkte jeg også på, Bluen. Sett som forelder er det en veldig vond tanke. Og filmen handler ikke om det, som jo ville vært en mye tristere tematikk. (Jeg tenkte også på dette med at han jo hadde assistenter rundt seg 24/7; de ble aldri nevnt, og det var ikke noe snakk om hvordan livet hans fungerte rent fysisk, bortsett fra at han fikk spesialtilpasset spillkontrollere.)

Den delen av filmen som handler om WoW-livet hans er mest fokusert på å vise hvem Mats/Ibelin var, at han var en omsorgsfull og sjarmerende fyr, at han hadde et sosialt liv og kjente mange mennesker og betydde noe for mange av dem. At livet hans hadde «mening» ut over ham selv, liksom.

Filmen handlet i veldig liten grad om familien hans. Og det synes jeg er et fint valg; den ble ikke så «trøste og bære» som den kunne vært. (Historien er jammen sørgelig nok. Det er tøft å se familien snakke om hvordan det var å ha en sønn og bror som var så sterkt fysisk begrenset og som de visste ikke kom til å leve så lenge. Og jeg var glad for at det man mest fikk sitte igjen med er fortellingen om hvem han var, ikke hvor sørgelig det var for familien hans.)

Jeg har også sett den sammen med sønnen min som er gamer, og som nettopp har et stort vennenettverk online. Og det var virkelig gull verdt å ha under pandemien.

Vi likte den godt begge to. Vi kjente jo historien, men syns den forklarer godt til folk som kanskje ikke er like kjent med hvor nære vennskap man kan få online, på en visuell fin måte. Den trykker på alle knappene da, virkelig.

Jeg ble utrolig irritert på kommentator Joachim Lund i Aftenposten, som bare MÅTTE dra fram negative sider med gaming. Som de aller fleste artikler om gaming allerede gjør.

Bluen skrev:

Godt poeng, Skilpadda. Jeg har ikke sett filmen ennå, men har bidratt til å støtte den via jobb og kjenner prosjektet ganske godt. En kollega av meg sier at hun ikke er sikker på om hun orker å se den. Historien er jo hjerteskjærende i seg selv, men for henne er det også trist å tenke på at foreldrene kjente barnet sitt så dårlig. Tenk at de ikke ante noe om dette - om de viktige relasjonene han hadde etablert i spillet! Det er ikke ment som noen anklage mot foreldrene, altså, men det ga meg noe å tenke på.

Jeg tror det gjelder for ganske mange foreldre.