Hvorfor er mat- og måltidskos så innmari viktig?

For meg er ikke maten det viktigste når det gjelder sånn kos, det er mer å være sammen, kose seg rundt middagsbordet og la skravla gå. Om maten er god er jo det en bonus, men jeg kunne godt tatt en pille jeg, så lenge jeg fikk sitte å skravle litt etterpå;)

glitterchick skrev:

Jeg vokste opp med en familie som ikke syns smak var så viktig, så lenge det var sunt. Dette førte til at jeg var sykelig mager i oppveksten, og har fått noen kilo for mye i voksen alder, da jeg kunne spise hva jeg ville. En gylden middelvei er fint.

Jeg vokste også opp i en familie med et annet forhold til mat. Hos oss var det ikke nødvendigvis preget av at det skulle være veldig sunt, men mamma er ikke glad i å lage mat i hverdagen (hun laget gode tradisjonelle ting i helgene) og gikk ikke matlei, så vi spiste mye de samme rettene hver uke og jeg gikk mye sulten pga dette. Jeg er sånn at jeg heller lar være å spise noe særlig hvis jeg ikke har lyst på det. Jeg fikk aldri aksept for "særhetene" mine da jeg var liten. En skulle spise det en fikk og holdningen var vel at det er den som ikke spiser som er sær og vanskelig og må oppdras til å like maten. Jeg synes det er helt på trynet og er enig med Maverick i at en skal ta hensyn til alle parter i familien.

Jeg er veldig glad i at vi planlegger og lager maten sammen. Bruker tid på middagslister, lar alle få være med å få inn sine favoritter med jevne mellomrom selv om det er jeg som har overoppsynet med at helheten blir balansert.

Å velge middagsmat kan godt være en belønning her i heimen og når det regner kattunger rundt skoledagens slutt og je vet at det kommer tre skinnvåte og kalde unger hjem eller noen har spilt kamp i øtteregnet dekker vi som regel et hyggelig bord med brødmat og kakao og tente lys og sitter å nyter å ha det hyggelig sammen mens det er drittvær ute.

Det Glitter og Esme sa. Og så er jeg litt enig med Mjau. Jeg spiser ikke mye mat som jeg egentlig synes bare er halvgodt. Eller jeg gjorde ikke det før, men jeg vet jeg bruker mer halvfabrikat nå enn da jeg var fersk aleneboer.

Jeg er veldig glad i god mat, og synes også at det å spise sammen er en koselige opplevelse. Familien samles ved middagbordet, har fokus på hverandre og snakker sammen. Men det var kanskje ikke det du spurte om?

Men jeg kooooooser meg med god mat. Og lager skikkelig god mat hver dag. Vi elsker å gå på gode restauranter og smake på mat og smakskombinasjoner vi aldri hadde kommet på selv.

Det jeg nå forsøker å avlære meg er at kos/belønning må være mat. Jeg forsøker å finne koseerstatning. Men det var vel ikke det du lurte på heller?

Men betyr det at den maten dere spiser til middag (dere som aldri spiser noe halvgodt) alltid er -god?

Nessie skrev:

Men betyr det at den maten dere spiser til middag (dere som aldri spiser noe halvgodt) alltid er -god?

Jeg lager middag hver dag som i hvert fall noen av familiemedlemmene synes er -god. Som regel er det min og mannens smakssanser som bestemmer, for ungene er ekstremt vekslende i hva de liker. Fiskegrateng er ikke min favoritt, men så lenge ungene ELSKER det og jeg synes det er greit, så blir det fiskegrateng innimellom.

Mat er hygge og kos. Først og fremst fordi det er da vi har tid til å sette oss rolig ned og prate sammen. I hverdagen bruker vi det veldig aktivt til å utveksle erfaringer fra dagene våre i hhv. jobb og barnehage. Maten må jo være god, hvis ikke blir det jo bare misnøye. Dette er noe jeg har med meg hjemmefra og jeg synes det er superviktig med felles middager, helst hver dag.

Nessie skrev:

Men betyr det at den maten dere spiser til middag (dere som aldri spiser noe halvgodt) alltid er -god?

Nå er ikke god mat nødvendigvis synonymt med at det er supersunt og avansert å lage. Det viktigste for meg er stor variasjon og mat som ikke bare smaker salt, slik jeg synes mye halvfabrikata gjør.

Jeg er lidenskapelig og nerdete opptatt av god mat, og blir sur og deppa av likegyldig vomfyll (selv om det skulle være sunt!). Men i likhet med en del andre ting jeg også er lidenskapelig og nerdete opptatt av, forventer jeg jo ikke at alle andre skal være like gale.

Zoë skrev:

Jeg tenker at dette ikke gjelder bare mat. Jeg synes alle situasjoner i liver blir bedre hvis man gjør ting ordentlig - gjør litt ut av det og ikke bare haster og får ting unna.

Det er litt sånn østens visdom over å ta seg tid til å lage god mat med friske råvarer samt skape felleskapsstemning og nærhet mens man spiser sammen. Vi får absolutt ikke alltid til det, men jeg synes likevel det er viktig. Og guttene våre elsker den felleskapsgreia rundt et måltid. Ingen av dem er særlig opptatt av mat, men de liker situasjonen, nærheten og stemningen.

Jeg synes at Zoë sier det bra. Vi skal spise og da kan vi velge om det skal være noe vi gjør til en hyggelig stund eller ikke. Jeg er opptatt både av at maten skal være god og at det skal være hygge rundt det å sitte sammen. At maten skal være god betyr ikke at det alltid er luksusmat, men at man gjør seg litt flid. Vi spiser gjerne fiskepinner, men vi lager godt tilbehør og dekker bordet hyggelig da også.

glitterchick skrev:

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser.

Jeg synes jo heller ikke det er stas å kaste bort måltider på dårlige matopplevelser. Saken er imidlertid at jeg ikke har opplevelsene i særlig grad. Jeg sitter jo ikke å tenker at jeg skal dytte i meg whatever bare for å tilfredsstille sulten, men jeg har aldri de ekstremt fantastiske opplevelsene heller, hverken i middagsselskap, på restaurant, julebord eller hvordetmåttevære. Jeg klarer simpelthen ikke å bli over mat, der andre har en skala fra 1-10, går min skala kanskje fra 3-7, for å si det sånn. Det jeg lurer på er om evnen til å fylle hele skalaen er en treningssak som man bør jobbe med å utvikle, eller om det er helt greit å ligge på midten og være litt likegyldig. (Jeg forventer selvsagt ikke et fasitsvar på det, og innser at det åpenbare er whatever works for you. Jeg tenker imidlertid litt høyt; vil det øke livskvaliteten, vil det smitte over på barna, vil det være en fin ting i livet. )

Hasselnøtt skrev:

Jeg synes jo heller ikke det er stas å kaste bort måltider på dårlige matopplevelser. Saken er imidlertid at jeg ikke har opplevelsene i særlig grad. Jeg sitter jo ikke å tenker at jeg skal dytte i meg whatever bare for å tilfredsstille sulten, men jeg har aldri de ekstremt fantastiske opplevelsene heller, hverken i middagsselskap, på restaurant, julebord eller hvordetmåttevære. Jeg klarer simpelthen ikke å bli over mat, der andre har en skala fra 1-10, går min skala kanskje fra 3-7, for å si det sånn. Det jeg lurer på er om evnen til å fylle hele skalaen er en treningssak som man bør jobbe med å utvikle, eller om det er helt greit å ligge å vøre litt likegyldig på midten. (Jeg forventer selvsagt ikke et fasitsvar på det, og innser at det åpenbare er whatever works for you. Jeg tenker imidlertid litt høyt; vil det øke livskvaliteten, vil det smitte over på barna, vil det være en fin ting i livet. )

Jeg tror du er som broren min, hans følelsesspekter når det gjelder mat går opp til "ok". Han blir rett og slett ikke ekstatisk over veldig god mat, og spiser mest for å døyve sulten. Han mister jo noen fantastiske opplevelser, men han savner det akkurat like lite som jeg savner glede over at et fotballag vinner en fotballkamp.

Hasselnøtt: du og jeg er visst veldig forskjellige når det kommer til å mat. Jeg kan bli helt euforisk over god mat. Og hvis man inkluderer en restaurantopplevelse med god service og utsøkt vin til, så er jeg hensatt til himmelen.

Jeg tenker whatever works for your family, ikke bare you. Av og til skulle jeg ønske at jeg greide å spise en kebab eller posesuppe når tiden er knapp og blodsukkeret lavt, men jeg brekker meg nesten. Da går jeg heller sulten og er sur som bare det.

Jeg tilhører dem som er veldig opptatt av at maten skal være god i tillegg til at den som oftest er sunn. Jeg har mange begrensninger på hva jeg kan spise, og derfor har jeg blitt ekstra opptatt av at det jeg kan ha skal være godt. Ikke superfancy eller noe som tar lang tid å lage nødvendigvis, men god. Hva andre måtte føle rundt det er jeg ikke opptatt av, men jeg er veldig glad for å ha funnet en mann som blir like over god mat som meg, og som elsker maten vi lager. 🙂

Jeg er en sånn person som kan bli barnslig lei meg dersom jeg forventer middag, f.eks,. men så vil de andre bare "ta en brødskive sånn i hånda". Jeg trenger ikke fin mat, og er ingen feinschmecker (de skyter seg jo bare i foten, for da ender man jo opp med å like nesten ingenting), men jeg er glad i mat per def. Det kan godt være tomatsuppe fra Toro, bare jeg kan sette meg ned og nyte den, og ikke sluke den stående ved kjøkkenbenken, f.eks.

Divine skrev:

Jeg er en sånn person som kan bli barnslig lei meg dersom jeg forventer middag, f.eks,. men så vil de andre bare "ta en brødskive sånn i hånda". Jeg trenger ikke fin mat, og er ingen feinschmecker (de skyter seg jo bare i foten, for da ender man jo opp med å like nesten ingenting), men jeg er glad i mat per def. Det kan godt være tomatsuppe fra Toro, bare jeg kan sette meg ned og nyte den, og ikke sluke den stående ved kjøkkenbenken, f.eks.

Enig! Jeg kjente at jeg protesterte innvendig da noen foreslo at vi på en jobbtur "bare kunne ta noe raskt innimellom" i stedet for å spise en skikkelig middag etter at dagens program var ferdig. For meg er noe av det beste med studieturer i jobbsammenheng å spise og drikke godt sammen med kollegaene.

Generelt blir jeg alltid lei meg hvis noen "bare skal ta ei skive", da jeg synes brødmat er dørgende kjedelig. Tomatsuppe fra Toro er mer enn velkomment her!

Mat er en av livets gleder. Jeg er generelt glad i mat, men setter selvfølgelig ekstra pris på god mat.

Hasselnøtt: Jeg tenker på mannen min når jeg leser hva du skriver, han er rett og slett ikke så veldig interessert i mat. (Han har også nesen/bihulene full av gurba som skal opereres vekk, så jeg er veldig spent på om det kommer til å skje noe med smaksansen hans etterpå.). Tror rett og slett ikke alle er like sensitive på alle områder.

Nessie skrev:

Men betyr det at den maten dere spiser til middag (dere som aldri spiser noe halvgodt) alltid er -god?

Jeg synes alltid jeg får god mat (når jeg får bestemme vel og merke!) Jeg er feks veldig glad i avocado, kokt egg, nybakt brød, rugsprø, te, fiskeboller i hvitsaus, cowboymat. Så maten trenger ikke å være avansert for å være god. Når mannen og ungene får bestemme blir det derimot mye jeg ikke liker: pannekaker, grøt, tomatsuppe (fra pose), ting jeg generelt sett synes smaker veldig lite.