Hvorfor er mat- og måltidskos så innmari viktig?

Åh, jeg elsker god mat! Mannen og! Vi koser oss med matlaging, og prøver å være så kreative det går ann i en travel hverdag (not som much med andre ord )

Jeg er opptatt av at maten skal være passe variert og sunn, men er ingen fanatiker i noen som helst retning. Jeg liker også mat som SER god ut, liker når det er pent opplagt (mannen er kjempeflink til det ) og mye farger.
Måltidet er vel også omtrent det eneste tidspunktet på dagen som hele familien er samlet under rolige former, det er da vi har tid til å snakke sammen om dagen som har vært og sånn. Derfor er jeg opptatt av "måltidskos". Den tiden sammen med hele familien er viktig for meg.

Jeg synes det er viktig med hyggelige middager fordi vi samles da, fordi vi snakker om dagen vår og slikt. Det er ikke så viktig for meg at enhver middag er en smaksopplevelse, men det er viktig at vi har det ok hyggelig ved bordet. Helgefrokoster er også viktig for meg, av samme grunn. I mitt hode er det derfor helt utopisk at barna skal stå opp før og smøre seg knekkebrød og slikt, jeg vil at alle skal vente på rundstykker og egg.

Men jeg er ikke opptatt av at all mat skal være en smaksopplevelse. Vi har veldig mange kjedelige hverdagsmåltider, sånn smaksmessig. Men jeg er så heldig at jeg synes nesten all mat er god, selv om ikke alt er så kulinarisk. Vi lager hverdagsmiddag på relativt lavt budsjett, det skal være greit sunt og det skal ta under en halvtime, og det skal ikke lages kvelden før. Det gir visse begrensninger, i alle fall i mitt liv.

glitterchick skrev:

Jeg ser ikke noe poeng i å spise mat som ikke er god, som bare skal funke. Da lar jeg heller være å spise. Livet er for kort til å kaste bort på dårlige matoplevelser.

Jeg synes ganske mange hverdagsmiddager bare skal funke jeg. Men likevel synes jeg aldri den er vond. Jeg er kanskje veldig fleksibel på hva jeg putter inn. Vi er jo sultne når middagen kommer og da smaker det aller meste.

Jeg er absolutt opptatt av mat, og koser meg med mat. Men jeg tror egentlig jeg kan kose meg med det aller meste av mat. Egentlig koser jeg meg mest med godteri .

Jeg har en sønn som blir av pasta jeg. Samma hva vi serverer til... muligens toppet av nudler. Så dagens fiskepinner og nudler, i mitt hode "helt ok, rask mat", var kjempesuksess. Han liker fiskepinner, også. Neppe direkte helsekost (men ikke det mest håpløse vi kunne valgt heller, med de variantene vi hadde) og slett ingen kulinarisk høydare, men det dekket behovet: næring til to av tre familiemedlemmer, raskt og enkelt uten rester.

Vi har altså ikke behovet for sånne kjempeopplevelser, og å gå ut og spise for 5000 hadde jeg nok ikke klart å se for meg engang.

Det betyr ikke at vi ikke koser oss med maten, og ikke minst måltidet, vi pratet om dagens opplevelser på Knertens premisser, guttungen og jeg. Selv om maten var laget fra bunnen, var menyen valgt av kjærlige årsaker likevel, jeg visste han ville like det 🙂

Tjorven skrev:

Mannen og jeg driver å vurderer et besøk på restaurant Oscarsgate betalt av egen lommebok. Vi synes en restaurantmiddag for 2 kan være verdt 5000 kroner, og vi synes slett ikke det er å kaste bort penger.

Men så har vi igjen ting vi slett ikke gidder å bruke penger på; interiør for eksempel.

Jeg skjønner deg godt, men for meg er det også et poeng her at interiør-gjenstanden, eller hva man kjøper, varer litt lenger enn restaurantbesøket. Dessuten hadde jeg nok blitt litt stressa hvis jeg skulle ut og "spise bort" så mye penger, for tenk om jeg ikke var helt i form den dagen... (Noe som er en reell problemstilling.)

Men jeg bruker penger på mat, altså. Ganske mye. God mat er viktig og fantastisk.

He, he.. dere skulle også vært hos oss på middag på onsdag da vi hadde chicken tikka masala med nan-brød og guttungen omtrent sleiket steikepanna for saus Vi elsker mat og godt opplevelser rundt matbordet, jeg er også vokst opp med en stor familie, inkl fettere, kusiner, tanter og onkler som alltid satt mange sammen til bords og vi spiste og koste oss. Jeg har heller aldri tatt skade av denne mat-kosen. Første tingen min datter sa var nam-nam.. 😉 det sier vel litt...

Hasselnøtt skrev:

Som en som strengt tatt ikke er noen stor matelsker under jeg meg: Hvorfor er det så viktig? Synes dere som har det sånn at vi som ikke har det sånn skal etterstrebe det? Lider man noen mangler dersom man tenker at mat er mat og la oss spise, bli ferdige og gjøre noe annet?

Lider gjør du neppe, og hva andre bør strebe etter skal jeg ikke blande meg opp i, men mennesker som ikke er interesserte i mat går jo glipp av så utrolig mange gleder! Det gjør forsåvidt sikkert jeg også - det er jo mye jeg gir blaffen i som gir glede og mening i andres liv (fotball, for eksempel). Forskjellen er kanskje at mat må man ha uansett, og da er det deilig å virkelig kunne nyte og ha glede av maten.

livit skrev:

Jeg har heller aldri tatt skade av denne mat-kosen.

Jeg tror ikke noen mener at det er skadelig å kose seg med mat, altså. Det Esme snakket om var å unngå å bruke mat som belønning, og der er jeg veldig, veldig enig med henne - selv om jeg også syns det er vanskelig å la være.

Jeg er muligens miljøskadd etter ti år i ett av verdens mest matinteresserte land, men jeg kan knapt forestille meg noe traurigere enn å ernære seg av piller. Mat er nytelse, kultur, kreativitet, samvær, helse og så mye mer. Jeg elsker å lage mat og jo flere som kan nyte den sammen, jo bedre.

Pingis skrev:

Jeg er nok mer på ditt nivå, Hasselnøtt. Jeg synes mat kan være god, mindre god eller vond, men jeg klarer ikke oppdrive de voldsomme følelsene rundt det. Et besøk på et gourmetrestaurant ville være fullstendig bortkasta for min del, det er jo bare mat, liksom. (Det hjelper jo ikke at jeg ikke drikker vin, som jeg skjønner er en del av greia på fancy steder.) Jeg er opptatt av at maten skal være noenlunde sunn og at alle skal få bestemme iblant, men der stopper det egentlig. Jeg kan bli like glad av ei brødskive som av et restaurantmåltid.

Jeg er nok også mer der. Dvs. jeg liker jo god mat, men jeg bruker ikke spesielt mye energi på å lage det. Brødskive kan funke vel så godt, og noen ganger må jeg bare ha i meg noe fordi jeg er sulten. Jeg har aldri vært interessert i matlaging, så bortsett fra pannekaker og salat, så lager jeg/vi ikke maten selv fra bunnen av. Det er kun unntaksvis. Det er ikke verdt den tida det tar, og ungene liker heller ikke den type mat som krever slik innsats. Noe av det beste jeg får er ferdigpizza (Milano) som som jeg dunger jalapeño på, og spiser med rømme oppå, f.eks.

Vi kan jo likevel kose oss med mat, men det skal ikke så mye innsats til før vi gjør det. 😉

(vi ville nok ikke kunne brukt mer enn 300 kr pr. pers for en middag. Det er en helt annen verden for oss.)

En typisk uke her:

- kyllingkjøttdeig, toro saus og spagetti
- stekt kyllingpølse, tomatbønner og ris
- pannekaker og betasuppe fra pose
- kystens fiskegrateng, grønnsaker (fra pose) og poteter
- ferdigpizza
- kyllingbryst, salat, bretagne saus og ris
- laksefilet, potet, rømme, salat

Ellers har vi en del lapskaus fra boks, fiskekaker, pølse med brød liker alle, Toro lasagne i ny og ne, vok (alt kjøpt), uncle bens glass, ferdig grilla kylling, kjøttkaker og brunsaus, et.c.

Jeg elsker god mat, og god mat er en veldig viktig del av livet mitt. Jeg er også svært opptatt av måltidet og det sosiale rundt måltidet. Stemningen rundt måltidet og estetikken i bordekkingen er også viktig for meg.

Men god mat og smak er det viktigste.

Eg er enig med dei som meiner her at eit måltid er langt mykje meir enn berre mat i magen. Det er noko med det å sitte saman og dele eit måltid - det er noko her som er viktig og fundamentalt. Det er inkluderande. Det er derfor gjester, enten dei er kjent eller ikkje, blir bydd på mat, uansett kva kulturbakgrunn ein har, og uansett om det er nåtid eller vikingtid. Det er derfor matallergiar i stor grad er eit sosialt problem, fordi ein kan ikkje dele maten med dei andre. Ein føler seg utanfor med matpakken sin. Å ete saman er noko som er universelt i mennesker. Nesten vil eg tru - kan jo hende det finst kulturar der folk berre sit i kvar sin krok og et - men det er nesten så ein kan tvile på at det finst. Mat blir jo også brukt i ritual over heile verda. Å dele mat er ei viktig "greie" for alle menneske.

Men så var det god mat da 😀 Eg trur god mat aukar den positive opplevinga i dette fellesskapet. Dessutan er det ein stimulans av sansane - folk kan jo til og med bli avhengig av mat som nytelsesmiddel (sjukt avhengig).

Mat er veldig viktig i vår familie. Vår jente har matallergi, og det har vore 1. bud for oss at ho skal ha matglede, kunne nyte mat, og vere interessert i mat. Om mat blir negativt, og eit problem for henne, trur eg dette vil lettare føre til spiseforstyrrelsar i voksen alder. Vi et mange middagar som er sånn passe smaksmessig, så fanatiske vil eg ikkje sei at vi er.

Jeg er midt mellom. Jeg er streng på at maten skal være sunn. Det er faktisk overordnet viktig for meg. Det skal den alltid være.

Men mat har ikke en så sentral rolle i livet mitt at jeg alltid gidder å prioritere å lage nydelig mat. Noen ganger er mat bare næring fordi kroppen trenger drivstoff. Da kan jeg gjerne sveive sammen noe i full fart.

Noen ganger vil jeg kose meg med akkurat mat. Jeg er opptatt av å kose meg med andre ting enn mat siden jeg har en spiseforstyrrelse fra gammelt av som trenger å stelles rett så den ikke vekkes. Men iblant vil jeg at kos skal inneholde mat og setter da pris på å lage noe veldig godt.

Måltidskos er med andre ord ikke veldig viktig for meg sånn hele tiden - men noen ganger setter jeg stor pris på det.

Nå skal det nevnes at de fleste er veldig imponert over de matpakkene jeg sveiver sammen i full fart - men det tar jeg som et tegn på at det spises for mye virkelig usunn junk der ute. En omelett med et par skinkebiter oppi og litt salat på si er virkelig ikke en gourmetlunsj.

Også skal jeg bli med Tjorven og mannen ut og spise en gang jeg har vunnet i Lotto.

smilefjes skrev:

Nå skal det nevnes at de fleste er veldig imponert over de matpakkene jeg sveiver sammen i full fart - men det tar jeg som et tegn på at det spises for mye virkelig usunn junk der ute. En omelett med et par skinkebiter oppi og litt salat på si er virkelig ikke en gourmetlunsj.

Det blir jeg også en smule overrasket over. Mannen min, som jo går på LCHF-kost, har alltid med seg salater eller middagsrester på jobben. Kollegene sitter og sikler og sier de skulle ønske de kunne ha med sånt selv. Hva er problemet med å faktisk ta med sånt selv da?
Og andre sitter og spør om han ikke er redd for å spise så mye egg og kylling, mens de selv sitter med kneippbrød, margarin og syltetøy på skviseflaske? Logikk?

Når jeg svir av masse penger på restaurant i Oslo, tenker jeg at jeg sparer penger. For det føles som om jeg er på storbyferie i et annet land. Det er bare å trekke fra New York-billettene, et voilà!

Iset skrev:

Det blir jeg også en smule overrasket over. Mannen min, som jo går på LCHF-kost, har alltid med seg salater eller middagsrester på jobben. Kollegene sitter og sikler og sier de skulle ønske de kunne ha med sånt selv. Hva er problemet med å faktisk ta med sånt selv da?
Og andre sitter og spør om han ikke er redd for å spise så mye egg og kylling, mens de selv sitter med kneippbrød, margarin og syltetøy på skviseflaske? Logikk?

Jeg pleier å kjøre prissammenligning jeg. Kantinen vår er innmari dyr. En lunsj med fire ultrakjipe toastbrødskiver, uten smør, med kjipt pålegg og et glass juice og en kaffekopp koster jo en formue. Og jeg kommer alltid billigst ut. Med litt svinekjøtt surret med kantareller, paprika og løk og sånt småtteri som tar akkurat fire minutter å lage på morgenen mens havregrøten likevel putrer seg klar til frokost.

Ha ha ha Toffskij 😀

Selv om jeg ikke er så opptatt av mat sjøl, så synes jeg det er kjempeartig å lese for eksempel kamerat Toffskijs beskrivelser i restauranttråden. Men interessen er mest teoretisk.

Noe jeg husker fra jeg var liten var når man kom hjem og merket duften av nybakt brød eller boller utenfor døren! Man klarte nesten ikke å komme raskt nok innenfor døren...og så fikk man et kaldt glass melk med mykt, varmt, nybakt brød av mamma.

Noen matopplevelser er trygge, deilige dufter og gode minner for meg, og det vil jeg også at barnen mine skal få oppleve. Jeg baker brød eller rundstykker kanskje annenhver uke og det synes de er stas. Jeg er ikke flink med kakao-kos og sånt, jeg rett og slett glemmer å lage sånne ting, men brødminner kan og vil jeg gi dem. 😉

Jeg personlig er elsker å teste nye oppskrifter, lese kokebøker og lage gode og spennende middager, men jo "rarere" mat jeg lager desto mindre spiser barnen, så i hverdagen blir det mange barnevennelige middager. Så lager jeg de spesielle middagene til mannen og meg eller til selskap.

Vi har ikke mat som belønning for ungene, og jeg holdt nesten på å falle av stolen da 7-åringen fortalte at læreren som har blandet seg så mye bort i hva vi legger i matpakkene i klassen hennes har lovet at da de har lest 10 bøker hver får de bli med hjem til henne og spise kake! I en skolsetting synes jeg ikke kake hører hjemme som belønningsmetode?!

Toffskij skrev:

Når jeg svir av masse penger på restaurant i Oslo, tenker jeg at jeg sparer penger. For det føles som om jeg er på storbyferie i et annet land. Det er bare å trekke fra New York-billettene, et voilà!

Jeg tror aldri jeg har reist på storbyferie for å spise. (Jeg kan faktisk ikke huske ett eneste måltid jeg spiste i NY. )