Folk som ikke har barn vet likevel best

Berglijot skrev:

Min svigerinne og min svigermor sverger til denne metoden. Jeg koker hver gang de prøver seg i min nærhet.

Et annet supert triks min svigerinne har er å true guttungen (som bare leker med jenter på skolen) til å leke med gutter ellers skal hun invitere hjem klassens urokråke til ham.

For en smart svigerinne......................
Må innrømme at jeg heller litt mere i retning av belønning en straff jeg dah.

Berglijot skrev:

Et annet supert triks min svigerinne har er å true guttungen (som bare leker med jenter på skolen) til å leke med gutter ellers skal hun invitere hjem klassens urokråke til ham.

Å herregud! De kan jo ikke true med sånt!

Berglijot skrev:

Pleier ikke unger å forsyne seg selv? Man kan jo ikke forvente at noen skal spise opp når andre har forsynt en.

Jeg forventer ennå ikke at fireåringen min skal kjenne sin egen begrensning og bare forsyne seg med passende mengder mat. Det hender jeg begrenser henne hvis jeg ser at hun forsyner seg med mer enn hun kommer til å orke, men hun har hittil aldri blitt pålagt å spise større mengder enn hun har lyst på.

Jeg synes det å tvinge mat i barn er aldeles forkastelig – og det virker garantert mot sin hensikt hvis målet er barn som ikke er kresne og som har et godt fohold til mat.

Den eneste "regelen" vi har her i huset er at all ny mat skal smakes på. Liker hun den ikke, er hun velkommen til å la være å spise den. Også har vi en regel om at hun ikke kan forsyne seg med noe annet før hun har spist opp det forrige. (Eksempel: ikke legge fra seg et halvspist eple for å ta en banan i stedet, men å spise opp eplet, ta en banan og så bare spise halve bananen, er lov.)

Ja og nei. Ingen mennesker liker alt, og noe er mer kresne enn andre av natur. Men jeg tror også at barn som vet de får en alternativ middag om de ønsker det, oftere vil si æsj til maten. I familien til bokorm-mannen er det alltid pølser eller liknende til barna i selskaper, uansett hva menyen ellers er. Jeg mener at alle finner noe de liker på et koldtbord for eksempel, jeg ser ingen grunn til at barn skal spise pølser da.

Min teori er at det beste man kan gjøre er å la barna smake på alt mulig fra de er små, slik at de blir vant til ulike smaker. Vi hadde litt hvitløk i den hjemmelagede babymaten vi, fikk en del reaskjoner på det ja. Svigermor tiltet nesten da hun så at jeg hadde paprika i grønnsaksmosen jeg kokte, det var skummelt mente hun. Da ba jeg henne ta en titt på innholdsfortegnelsen til et vanlig barnematglass. Jeg har også lest at barn ofte må smake nye ting 10-12 ganger før man kan avgjøre om de liker det eller ei. Og smaken forandres hele tiden.

Om de blir tilbydt variert kost, men ikke liker alt, synes jeg det er helt greit. Jeg tvinger ikke mat i ungene.

Berglijot skrev:

Pleier ikke unger å forsyne seg selv? Man kan jo ikke forvente at noen skal spise opp når andre har forsynt en.

Ikke hos oss, her har vi late unger som vi må forsyne......:o Og hadde de fått forsyne seg selv skal jeg love deg at det hadde ikke vært mye på den tallerken. Hadde for eksempel 4 åringen fått bestemt hva han skulle spise selv, så hadde han f.eks spist en tallerken med ris. That`s it.
Og eldste hadde faktisk en periode i 4 års alderen hvor hun også kunne finne på å brekke seg om det var noe hun påsto hun ikke likte. Men vi lagde ikke noe annen mat til henne, og hun sluttet med det.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg er lei av kresne barn. Vi har også smakeregelen, men ungene begynner som regel hver måltid med usj og æsj og liker ikke, det eller det, og ekkelt. Tror ikke jeg serverer maten på helt gal måte heller. Og eldste fører an, og mellomste blir bare verre og verre.:o

LilleLeo skrev:

Å herregud! De kan jo ikke true med sånt!

Å joda. Jeg blir egentlig oppriktig trist av slikt. Vi har en med ADHD og jeg håper virkelig ikke at noen av klassekameratene blir truet med ham.

Jeg har diskutert såpass mye om barn med folk uten barn som tror de vet ALT om barneoppdragelse og hva det vil si å ha barn, at jeg er blitt fryktelig fordømmende overfor slike personer. Jeg GLEDER meg til de får barn selv, jeg godter meg bare ved tanken!

Som et tidligere svært kresent barn så vet jeg at det ikke har noe med hvordan maten blir servert å gjøre. Jeg brakk meg og kastet opp en mengde matvarer til jeg var langt opp i tenårene. Det kunne være både smak og konsistens som gjorde at jeg ikke likte det jeg fikk servert, men det spilte ingen rolle hvordan maten ble tilberedt og servert.

Ellers er jeg enig med Teofelia i at det ofte kan ha noe med måten det blir servert eller presentert på å gjøre. Hvis man blir fortalt på forhånd at "Nei, dette vennen min, dette liker nok ikke du ", så legger man jo lista. Det er mange finurlige måter å skape kresne barn på.

Jenta mi prøver seg stadig med å si at hun ikke liker ting som jeg vet hun liker. Og hvis jeg skulle kjøpt alle disse påstandene så ville hun vært å betrakte som et svært kresent og småspist barn. Jeg tvinger henne likevel aldri til å spise noe hun ikke vil ha akkurat da, og hun får gå fra bordet straks hun syns hun er mett. Jeg tror matlyst og matglede henger sammen med trivelige måltider.

Når det er sagt, så vil jeg bare si at de tankene, holdningene og forestillingene jeg hadde rundt barneoppdragelse og det å få barn før jeg fikk barn, stort sett har holdt stikk. Og jeg syns det er naturlig at folk har meninger om dette uten å ha egne barn. Til og med meninger og holdninger som jeg med barn kan slutte meg til. Men selvsagt må alle svelge noen kameler i ny og ne.

Teofelia skrev:

Jeg forventer ennå ikke at fireåringen min skal kjenne sin egen begrensning og bare forsyne seg med passende mengder mat. Det hender jeg begrenser henne hvis jeg ser at hun forsyner seg med mer enn hun kommer til å orke, men hun har hittil aldri blitt pålagt å spise større mengder enn hun har lyst på.

Jeg synes det å tvinge mat i barn er aldeles forkastelig – og det virker garantert mot sin hensikt hvis målet er barn som ikke er kresne og som har et godt fohold til mat.

Den eneste "regelen" vi har her i huset er at all ny mat skal smakes på. Liker hun den ikke, er hun velkommen til å la være å spise den. Også har vi en regel om at hun ikke kan forsyne seg med noe annet før hun har spist opp det forrige. (Eksempel: ikke legge fra seg et halvspist eple for å ta en banan i stedet, men å spise opp eplet, ta en banan og så bare spise halve bananen, er lov.)

Her forsyner fireåringen seg selv med litt av hvert og spiser nesten alltid opp. Dog har vi fokusert mye på at man har lov til å forsyne seg flere ganger, og derfor pleier det ikke å bli hauger ved første gangs forsyning.

Iset skrev:

Jeg har diskutert såpass mye om barn med folk uten barn som tror de vet ALT om barneoppdragelse og hva det vil si å ha barn, at jeg er blitt fryktelig fordømmende overfor slike personer. Jeg GLEDER meg til de får barn selv, jeg godter meg bare ved tanken!

Kan ikke være annet en enig.
Skulle gjerne vært flue på veggen når de måtte svelge kamelene på tvers med hud og hår. 😀

Berglijot skrev:

Her forsyner fireåringen seg selv med litt av hvert og spiser nesten alltid opp. Dog har vi fokusert mye på at man har lov til å forsyne seg flere ganger, og derfor pleier det ikke å bli hauger ved første gangs forsyning.

Det er selvsagt ingen ting som er bedre enn når slikt fungerer, men det gjør det ikke hos oss, gitt … Og da vil jeg heller prioritere matglede (at hun ikke må spise opp alt på tallerkenen) fremfor korrekt oppdragelse (som tilsier at hun burde spise opp alt). 🙂

Jeg er lærer i mat og helse og det forundrer meg til stadighet hvor ensidig mange av tenåringene spiser. De blir forskrekka hver gang jeg sier at de må smake og overrasket hver gang de oppdager at de faktisk liker det.

Sitron skrev:

Ja, om hun hadde fått den på hennes måte, da hadde ungen spist grønnsaker. Så det så.

Har du truffet min mor?😱

Teofelia skrev:

Det er selvsagt ingen ting som er bedre enn når slikt fungerer, men det gjør det ikke hos oss, gitt … Og da vil jeg heller prioritere matglede (at hun ikke må spise opp alt på tallerkenen) fremfor korrekt oppdragelse (som tilsier at hun burde spise opp alt). 🙂

Matglede er selvsagt viktigst, og det er utrolig hvor mye mer og hvor mye forskjellig ungene spiser om man byr det frem på en hyggelig måte. Jeg kjøpte et treetasjers fat og på det legger vi kveldsmaten kunstferdig i etasjer. Alt går ned fordi det er hyggelig og spise på den måten. Med stearinlys og en fortelling spiser de også nesten hva som helst.

Mange foreldre legger nok ubevisst føringer for hva mat barnet deres vil spise eller ikke. Men jeg tror ikke at det er bare slik, at alle foreldre som har barn som ikke liker fisk, har servert den feil.

Å skulle bestemme hvor mye mat Pandaen skal spise, blir bare dumt i mine øyne. Noen ganger er han sulten når vi lager til mat, andre ganger ikke. Å da skulle tvinge han til å sitte i flere timer for å spise opp, tror jeg vil kunne ødelegge mye av gleden med mat og gjøre matsituasjoner til noe negativt i lang tid. Jeg forventer heller ikke at et barn på hverken 2,4 eller 6 år skal spise opp maten de får servert. Jeg forventer derimot en takk for maten dersom jeg har laget den. Da også av de på nærmere 30 år, men det er vel en annen diskusjon.

Teofelia skrev:

Som sagt, Adrienne: det er jo slett ikke sikkert at dette er tilfellet for din fiskevegring, men at noen barn har triks på lager for å slippe å spise mat de helst ville vært foruten, det vet jeg ganske sikkert.

Jeg liker fisk jeg, men jeg kaster opp likefullt. Ikke bevisst, siden jeg som voksen fortsatt brekker meg bare jeg kjenner fiskelukt. Men det fins nok av de som har insinuert at jeg bare later som, og at jeg er vanskelig. Men når man har kastet opp en matvare mange nok ganger, så reagerer jo kroppen ganske automatisk også. Det er enkelte matvarer jeg fortsatt ikke orker etter to svangerskap med mye oppkast.

Jeg tror at enkelte barn tidlig viser preferanser på hva de liker og hva de ikke liker. Snuppa mi er ikke så veldig glad i grøt, men elsker middag. Hun er heller ikke særlig begeistret for fruktmoser. Poden var helt omvendt, og jeg lokket i han middag ved å gi han middag blandet med fruktmos. Nå spiser han omtrent alt han får servert av middagsmat.

Kasia skrev:

Jenta mi prøver seg stadig med å si at hun ikke liker ting som jeg vet hun liker. Og hvis jeg skulle kjøpt alle disse påstandene så ville hun vært å betrakte som et svært kresent og småspist barn. Jeg tvinger henne likevel aldri til å spise noe hun ikke vil ha akkurat da, og hun får gå fra bordet straks hun syns hun er mett. Jeg tror matlyst og matglede henger sammen med trivelige måltider.

Poden har også prøvd seg på den. Det var noen uker hvor han absolutt ikke likte saus, men vi gjorde ikke noe stort nummer ut av det, ville han spise mat uten saus så skulle han endelig få lov til det. Plutselig var saus det beste i hele verden igjen, men da var det poteter han ikke ville ha.

Jeg har som regel at jeg bestemmer hva som serveres, barna får bestemme hvor mye. Det er viktigere at vi har en variert kosthold enn at de spiser kjempeporsjoner til hvert måltid.

Det er da en selvfølge at en som er barnløs vet best hvordan man skal oppdra et barn

Ellers blir det lite kameler å svelge etter at barnet er født 😀

Iset skrev:

Jeg har diskutert såpass mye om barn med folk uten barn som tror de vet ALT om barneoppdragelse og hva det vil si å ha barn, at jeg er blitt fryktelig fordømmende overfor slike personer. Jeg GLEDER meg til de får barn selv, jeg godter meg bare ved tanken!

Helt enig med deg her. Det er mange som har sagt at når de få barn, ja da skal pipen få en annen lyd. Men barn er så individuelle at det er umulig å forhåndsbestemme oppdragelsen. Som oftest blir det til at man gjør mest for husfreden, og ting glir ut likevel.

Om et barn blir kresent eller ei tror jeg har mye med barnet å gjøre. Jeg har en gutt som er svært kresen og småspist. Jeg serverte ikke han spesiell mat, jeg la maten på tallerken, han måtte smake og det er ikke lov å si æsj. Denne metoden har fungert kjempebra på mellomste. Hun spiser alt unntatt det barn vanligvis liker. Hun liker ikke vafler, pannekaker, pølser osv. Minste er en mellomting.

Så hvordan barnet blir presentert for maten er ikke alt. Det har noe med hvordan barnet selv er. Eldstemann brekker seg og kaster opp når han prøver å smake på nye ting. Han spiser kun en håndfull med forskjellige matvarer. Han snevrer stadig inn hva han spiser.

Hva skal man gjøre når barnet ikke vil spise det som blir servert? Hvis ikke han får servert mat han liker, så hopper han glatt over det måltidet. Han hopper gjerne over neste også. Han har omtrent ikke sultfølelse i utgangspunktet. Hopper han over et måltid forsvinner sultfølelsen med en gang. Da kan det gjerne gå noen dager før han gidder å spise igjen. Da ser vi en gutt som sakte men sikkert svinner hen og blir stadig mere utmattet og orker mindre. Hva gjør man da?