Anne fra Bjørkely

oslo78 skrev:

Min Anne er et realt løvetannbarn som gjennom sitt fantastiske forhold til Marilla og Matthew unngikk senskader av triste og fæle barndomsår.

Det løpet er overhodet ikke kjørt for Anne i serien heller, altså. Hun bare overvinner utfordringene sine på mer realistisk vis.

Niobe skrev:

Det løpet er overhodet ikke kjørt for Anne i serien heller, altså. Hun bare overvinner utfordringene sine på mer realistisk vis.

Jeg er ikke helt enig i det, altså. Det er mye som står mellom linjene i Anne-bøkene, som jeg først har skjønt etter at jeg leste dem på nytt som voksen. En enorm styrke, som gjorde at hun overlevde den tøffe starten. Denne seriens Anne tror jeg rett og slett ikke har forutsetninger for å bli den Anne jeg møtte i de siste Anne-bøkene. Da skal de i så fall gjøre noen grep som jeg ikke helt kan se blir noe annet enn urealistiske.

Da er vi rett og slett uenige om det.

oslo78 skrev:

Har bestemt meg for ikke å se. Min Anne er et realt løvetannbarn som gjennom sitt fantastiske forhold til Marilla og Matthew unngikk senskader av triste og fæle barndomsår. Jeg kan gjerne se historier om traumatiserte barn, men ikke i Annes person.

Jeg har landet på det samme.

Niobe skrev:

Jeg tenker det er langt mer realistisk at Anne er traumatisert av tidligere opplevelser, og synes det er like greit å droppe rosemalingen. Men jeg er enig i at det er mindre i tråd med bøkene.

Jeg synes det er et fellestrekk for mye av litteraturen fra den tiden. De undervurderer virkningen av omsorgssvikt og tap av nære familiemedlemmer. Det med "foreldreløse barn" blir på sett og vis romantisert, og man visste vel ikke nok på den tiden om senskader av slike traumer. Det gjelder ikke bare Montgomery. Det tydeligste eksemplet jeg kommer på er kanskje "Den hemmelige hagen". Det er ikke særlig realistisk at et barn som så til de grader har vært utsatt for omsorgssvikt, for deretter å miste både foreldrene, barnepiken og alle tjenerne, og blir mer eller mindre overlatt til seg selv der hun kommer også, kun trenger litt sol, natur og bondekost for å fungere greit igjen. Men også i Barna fra Nyskogen, Tom Sawyer, Heidi og en del andre bøker har jeg inntrykk av at tapet av foreldre og en oppvekst preget av mishandling og/eller omsorgssvikt på sett og vis blir bagatellisert, eller sett på som noe som styrker karakteren, heller enn å gi varig skade. I dag vet vi litt mer, derfor gjør de dette tydeligere i filmen enn i boka.

Lille*My skrev:

Jeg synes det er et fellestrekk for mye av litteraturen fra den tiden. De undervurderer virkningen av omsorgssvikt og tap av nære familiemedlemmer. Det med "foreldreløse barn" blir på sett og vis romantisert, og jeg tror rett og slett ikke man visste nok på den tiden om senskader av traumer av den typen. Det gjelder ikke bare Montgomery. Det tydeligste eksemplet jeg kommer på er kanskje "Den hemmelige hagen". Det er ikke særlig realistisk at et barn som så til de grader har vært utsatt for omsorgssvikt, kun trenger litt sol, natur og bondekost for å fungere greit igjen. Men også i Barna fra Nyskogen, Tom Sawyer og en del andre bøker har jeg inntrykk av at tapet av foreldre og en oppvekst preget av mishandling og omsorgssvikt på sett og vis blir bagatellisert, eller sett på som noe som styrker karakteren, heller enn å gi varig skade. I dag vet vi litt mer, derfor gjør de dette tydeligere i filmen enn i boka.

Nettopp. Jeg tenker akkurat det samme, men var ikke i stand til å formulere tankene mine på greit vis i dag.

Jeg likte serien godt og ble glad i "nye Anne".

Jeg har ikke begynt allikevel, det er akkurat som om jeg vegrer meg for å få et annet bilde av Anne og de andre enn det jeg har etter å ha lest bøkene utallige ganger.

nolo skrev:

Jeg har ikke begynt allikevel, det er akkurat som om jeg vegrer meg for å få et annet bilde av Anne og de andre enn det jeg har etter å ha lest bøkene utallige ganger.

Da kan jeg berolige med at jeg ikke fikk et annet bilde av henne. Jeg syns denne versjonen derimot forsterket det bildet jeg hadde av henne. Jeg syns på ingen måte hun fremstår som traumatisert og puslete, men med den handlekraften jeg husker. Men jeg syns den får fram at slike ting hun har gått igjennom slett ikke er romantisk (slik jeg syns som barn), men at det faktisk setter spor.

Jeg har nå sett ferdig serien, og likte den veldig godt. Jeg har egentlig aldri følt noe behov for å se den gamle serien, og enda mindre nå. Jeg liker Anne med rotete fletter, store tenner og litt sånn "ponnyfasong" på kroppen som preteens ofte har.

Tallulah skrev:

Da kan jeg berolige med at jeg ikke fikk et annet bilde av henne. Jeg syns denne versjonen derimot forsterket det bildet jeg hadde av henne. Jeg syns på ingen måte hun fremstår som traumatisert og puslete, men med den handlekraften jeg husker. Men jeg syns den får fram at slike ting hun har gått igjennom slett ikke er romantisk (slik jeg syns som barn), men at det faktisk setter spor.

Jeg har nå sett ferdig serien, og likte den veldig godt. Jeg har egentlig aldri følt noe behov for å se den gamle serien, og enda mindre nå. Jeg liker Anne med rotete fletter, store tenner og litt sånn "ponnyfasong" på kroppen som preteens ofte har.

Jeg synes også bildet av henne mest av alt er forsterket. Og traumatisert henger ikke nødvendigvis sammen med puslete. Traumatisert og sterk går veldig godt an. Seriens Anne er for meg absolutt en som overlever og overkommer, uten å romantisere, ja.

Og jeg tenkte hun så litt som et føll når hun løp.

Ja, jeg synes Anne i denne serien er helt fantastisk. Og løvetannbarn er hun definitivt fortsatt. De fleste løvetannbarn har vel med seg noen sår og traumer fra barndommen, det ligger vel i sakens natur. Så jeg ser ikke noen motsetning i det.

Og noe som er litt komisk er at Diana i denne nye serien ser omtrent nøyaktig ut som hun alltid har sett ut i mitt hode. Diana i den gamle serien kræsjet med hvordan hun så ut i mitt hode.

Lille*My skrev:

Og noe som er litt komisk er at Diana i denne nye serien ser omtrent nøyaktig ut som hun alltid har sett ut i mitt hode. Diana i den gamle serien kræsjet med hvordan hun så ut i mitt hode.

Akkurat sånn er det for meg også! 🙂

Ellers kan jeg nok være enig i at denne er

Vis spoiler

mindre subtil enn bøkene altså. Men det tror jeg henger vel så mye sammen med utvalget av scener som har blitt plukket ut i den relativt korte serien. Bøkene hadde også ganske sterk feministisk profil, men det var mer av alt det andre innimellom så det blie ikke like mye "in your face".

Jeg er ikke uenig i at en oppvekst som hennes nødvendigvis vil prege en person, men det syns jeg også er tilfellet i bøkene. Det er bakgrunnen hennes, sammen med intellektet, som gir henne en dybde, og gjør henne interessant.

Vis spoiler

Mens i den nyeste serien har hun klare symptomer på PTSD. Noe som jo egentlig er veldig alvorlig og ikke bare er noe man blir bra av, sånn helt uten videre.

Jeg syns hun er et perfekt løvetannbarn i serien! (Har bare sett første episode). Hun er like impulsiv og gæren og fantasifull og strålende som jeg husker fra bøkene, og jeg sitter med samme følelse av "Neineinei, men, Anne, da!! " som jeg hadde da prektige Polyannaliten leste om påfunnene hennes, og ser at datteren min har den samme.

Jeg syns flashbacksene tydeliggjør (kanskje overtydelig, jeg vet ikke) både hvor viktig fantasien hennes er for å rett og slett overleve mentalt, og viser også for et virkelig enestående sterkt og intelligent barn hun er, med en fantastisk livsevne!

Gaia skrev:

Jeg er ikke uenig i at en oppvekst som hennes nødvendigvis vil prege en person, men det syns jeg også er tilfellet i bøkene. Det er bakgrunnen hennes, sammen med intellektet, som gir henne en dybde, og gjør henne interessant.

Vis spoiler

Mens i den nyeste serien har hun klare symptomer på PTSD. Noe som jo egentlig er veldig alvorlig og ikke bare er noe man blir bra av, sånn helt uten videre.

Det er heller ikke i konflikt med noen av de karaktertrekkene som Anne har, eller det å ende opp som en sterk, klok, frittalende og positiv voksenperson.

Jeg har slukt denne nå, og jeg syns den er fantastisk. Nå er det riktignok over 30 år siden jeg leste bøkene, men ut fra det jeg husker, og livet generelt, syns jeg denne er bedre enn jeg trodde den kom til å være.

Niobe skrev:

Jeg synes også bildet av henne mest av alt er forsterket. Og traumatisert henger ikke nødvendigvis sammen med puslete. Traumatisert og sterk går veldig godt an. Seriens Anne er for meg absolutt en som overlever og overkommer, uten å romantisere, ja.

Og jeg tenkte hun så litt som et føll når hun løp.

Enig, traumatisert er på ingen måte det samme som puslete.

Filifjonka skrev:

Enig, traumatisert er på ingen måte det samme som puslete.

Nei, men jeg er litt usikker på en person som fremstilles som så traumatisert som det hun gjør i de første episodene i realiteten kan bli til den voksne personen hun fremstår som i de siste bøkene. Hun har en stabilitet og trygghet som jeg er usikker på om hun rekker å få av Marilla og Matthew, siden hun tross alt er ganske stor når hun kommer dit. Jeg sier ikke at hun ikke kan bli en sterk og flott voksen, med de traumene som fremstilles. Jeg er bare usikker på om den voksne Anne jeg kjenner fra bøkene er forenlig med ungdoms-Anne fra den nyeste serien.

Det betyr ikke at jeg ikke liker serien, for det gjør jeg. Men den handler ikke om Anne fra min Bjørkely. Den handler om en annen Anne, som har en del likhetstrekk.

Vi så tydeligvis første episode med veldig ulikt blikk. Også er det jo fortellertekniske grep som ikke nødvendigvis skal tolkes bokstavelig.