Det er snakk om ei 200 år gammel seter som tilhører mannens slekt. Jeg har vært der én gang de siste 14 åra, og da hadde jeg med sykkel og sykla 5 mil til toget etter et halvt døgn for å unnslippe. 😮 For mann og barn er det stas å være på denne hytta, mens jeg gruer meg som en hund, men vurderer å gjennomføre for ungenes skyld. Det er selvsagt verken vann, strøm eller innedo, og omtrent nada mobildekning. Nå kommer vi trolig akkurat for seint til å rekke det minimale vinduet mellom voldsomme mengder mygg og kuldegrader (det sistnevnte er i full gang). Jeg er ikke så fin på det, egentlig, men dette framstår bare som . Ikke får jeg trent heller, uten dusj, og jeg trener ellers hver dag og har blitt avhengig av det for å være noenlunde i balanse mentalt. Kan noen peppe meg litt opp?(Ikke er jeg utstyrt for dette heller - jeg har ikke sovepose (noe jeg hater å ligge i), ikke skikkelige turklær, og ikke turstøvler som det går an å gå med.
Jeg har rett og slett blitt ei bydame! )
Og husk, det er snart overstått. 
)
Kaffe drikker jeg ikke, så det blir i alle fall ikke noe problem.
) først, så da rekker den å bli litt gammel. Det er masse parafinlamper og sånt på hytta, altså. Å spille spill er ellers ikke bare hyggelig i familien vår, med så mange dårlige tapere at det godt kan ende med at tre stykker sitter og griner.