Facebook, "perfekte" fasader og mobbing i arbeidslivet

http://www.vg.no/nyheter/innenriks/artikkel.php?artid=10152254

Professor Matthiessen frykter at folks framstilling av "perfekte" liv på Facebook kan føre til mobbing av kolleger med mindre "perfekte" liv.
Jeg må innrømme at jeg blir matt. 😕

Voksne mennesker skjønner vel hva FB er, gjør de ikke, eller er det slik at dersom fire kolleger legger ut bilder av ferske boller og fargekoordinerte barn, har den femte kollegen rett til å føle seg mobbet?
Jeg nekter å tror at dette kan være tilfelle, og samtidig blir jeg oppgitt over at man med dette kanskje gir folk enda en grunn til å skylde på andre hvis alt ikke fungerer optimalt på jobben.
Hva tenker FP?

Jeg blir også matt. Er folk virkelig så usikre på seg selv? Dersom folk opplever noe fint eller er stolt av noe de har utrettet må de for all del holde det for seg selv, og i alle fall ikke dele det på face, i tilfelle det får andre til å føle seg utilstrekkelige.

Janteloven ass ...

Jeg leste akkurat artikkelen og kjenner meg ikke igjen i det hele tatt verken ene eller andre veien.

Jeg blir også matt. Hvorfor er det kun fokus på negative sider ved FB og andre sosiale medier i mediene? Jo, de elsker jo konflikter og positive vinklinger selger jo ikke.

Jeg tror faktisk at en positiv ting med Facebook er at det er blitt mer stuerent å "skryte" mer, rett og slett aksept for å være litt anti-jante. De fleste skjønner vel at man viser godsiden på FB? Akkurat som når man skriver julebrev eller treffer kjentfolk på gata.

Dessuten synes jeg det er ganske underholdende med allslags "perfekt"bilder på facebook. Jeg liker mye bedre perfektoppdateringer enn "syt og klag" i fb-statuser.

Om man føler seg dårlig sammenlignet med andre, så er det aldri andres ansvar å gjøre noe med det. Man blir aldri lykkelig om man ikke tar 100% ansvar for egne tanker, følelser og liv.

Det som er nyttig å ha som folkus i alle situasjoner hvor man potensielt kan sammenligne seg med andre (og det er da veldig mange flere steder enn på FB!) er at vi gjerne sammenligner våre egne dårligste sider med andres polerte fasade. Da har man jo ingen sjans! Jeg tror de fleste har mye å hente på å være greiere med seg selv. Send egen indre kritiker på en laaang ferie og erstatt den mentale hudflettingen med noen klapp på skulderen. Livet er ikke en eneste lang, utmattende konkuranse. Det ligger mye verdi i alt som ikke er "bedre enn" og "flinkere enn" - humor, nærhet, indre ro, spenning, utvikling, kreativitet, glede.

Så det er mobbing, rett og slett, om man legger ut skryt på Facebook? Jeg blir matt, jeg også. Det får da være måte på. At man kanskje bidrar til at andre føler seg litt mindre vellykket, det er nå en ting. Men at det er mobbing? Om man fulgte opp med "æda bæda, Hansen på kontor 114 har det ikke like bra som meg! ", så kanskje.

Det vil vel være mobbing og snakka om at man har det bra også da? For tenk på h*n som ikke har det!

I min verden fniser vi litt av oppdateringer med litt for høy smør -og sukkerpåsmøring.

Jeg er forresten uenig i at folk er mye mer opptatt av fasade nå enn før. På mange måter er det omvendt. Nå snakkes det mye mer åpent ut om problemer enn tidligere. Offentlige personer står fram og snakker om sine psykiske problemer, rusproblemer eller ufrivillig barnløshet. Der parforhold ikke fungerer går man fra hverandre, i stedet for å holde sammen for fasadens skyld. Det er allmenn kjent at vår kommende dronning har hatt befatning med ulovlige rusmidler, at en tidligere statsminister har vært innlagt på psykiatrisk sykehus, og en annen sentral politiker er homofil.

Jeg tenker på da min bestmor var ung, da min mor vokste opp. Da var det viktig med fasade da, at alt skulle se perfekt ut utad. Det ble løyet på fødselsdatoer for å dekke over at man ble gravid før bryllupet. Folk var tvunget til å holde sammen i destruktive forhold, fordi det å skilles var utenkelig. Hva skulle vel naboene si? Hjemmene skulle være perfekte, dyner skulle luftes og vinduer pusses hver fredag. Psykiske problemer? Hvem i alle dager snakket om sånt? Homofili? OMG -det skulle ta seg ut.

På facebook ser man det man vil se. Folk viser det de gleder seg over, er stolt av og fornøyd med, men samtidig har jeg også fb-venner som forteller åpent om sin sykdom og kreftbehandling, og annet som jeg er imponert over at folk er så åpne om. Folk deler når de har mistet et nært familiemedlem, skriver som sivil status at de er i et forhold med en av samme kjønn, de offentliggjør samlivsbrudd, og deler andre vanskelige, triste eller alvorlige ting.

Og hvor mange lenker er det vel ikke på fb, til artikler som den i HI og alle mulige andre artikler, kronikker, blogginnlegg etc, om dette presset og jaget som vi visstnok utsettes for. Det begynner å nærme seg jul, smått om senn. Lurer på hvor mange lenker som kommer på fb framover, til artikler om hvor fordømt skadelig det er for barna med hjemmelaget pakkekalender, hvorpå folk understreker igjen og igjen hvor enkelt de selv gjør det, ironiserer med at de sikkert er barnemishandlere som "bare" gir sjokoladekalender til sine "stakkars" barn, at de ikke gidder å vaske i skuffer og skap, og i det hele tatt, skryter av hvor lite perfekte de er. Synes det er flere slike innlegg enn innlegg som viser bilde av fine kalendere og julebakst. Det blir flaut å være flink, for man blir mistenkeliggjort som en som føler seg presset eller ønsker å fremstå som perfekt. Folk tør ikke lenger å komme med tips til sunne matpakker, av redsel for å bli sitert i neste blogginnlegg eller kronikk om hvor perfekt alt skal være nå til dags, akkompagnert av en "ekspert" som advarer mot den nye trenden som får andre til å føle et umenneskelig press. Jeg blir dårlig.

Altså, jeg skjønner (og vet!) jo at det kan være blææh å se bilder av nabodamas veltrente kropp på fjelltoppen der hun klemmer ektemannen og skriver "verdens besteste" m/ utallige hjerter den dagen man selv har kranglet med mannen, trøstespist en stor sjokolade etterpå, og kjenner buksa stramme mer enn noen gang der man ligger som et slakt på sofaen.
Dager der man ikke klarer å glede seg over andres lykke eller "lykke"-begge deler finnes vel på FB- har man vel alle, men det forbauser meg litt at voksne mennesker a) ikke skjønner at FB i stor grad (jeg mener iallfall det) er fasadebygging og b) ikke har god nok selvinnsikt eller livserfaring til å forstå hvorfor man reagerer som man gjør på slike ting.

Altså, jeg skryter på Facebook. Feks over min datter, som jevnt over er utrolig flink og hjelpsom. Jeg skryter fordi jeg vil vise hvor stolt jeg er av henne. Det er selvfølgelig en del dager jeg kunne tenkt å kaldkvele hele ungen, men je henger henne selvfølgelig ikke ut på Facebook. Men tar det som en selvfølge at alle forstår at det å ha en 13-åring ikke alltid bare er en fest, men at man bare rett og slett ikke forteller om det på Facebook.

Jeg for min del er mest lei av alt fokuset på hva som er feil å legge ut om på SoMe. Særlig i sosiale lag har det en tendens til å bli mye diskusjoner ala 'herlighet, såååå du hva hun la ut?!?'. Matt, ja. En god beskrivelse.

Blondie skrev:

Jeg for min del er mest lei av alt fokuset på hva som er feil å legge ut om på SoMe. Særlig i sosiale lag har det en tendens til å bli mye diskusjoner ala 'herlighet, såååå du hva hun la ut?!?'. Matt, ja. En god beskrivelse.

Helt enig. Og som regel kommer det fra de som bare kikker selv. Jeg pleier som regel å si at om man irriterer seg så mye, så bør man kanskje bare melde seg ut og kvitte seg med det irritasjonsmomentet.

Jeg tar også for gitt at folk skjønner at det er flere nyanser i livet mitt enn glad familie på hyttetur og vakre blomster i bedet, liksom.

Jeg ser for meg potensielt omstendelige statusoppdateringer: "Koser oss på hytta i høstferien! (Men mannen er grinete fordi han har vondt i ryggen, så det er ikke SÅ bra med oss, altså!)", "Endelig fredag og nå skal vi jammen kose oss med god mat og en fin film! (Men jeg har gått opp to kilo denne uken og ble ikke invitert med på jentetur til London, så alt er ikke bare fryd og glede, altså!)"

Min erfaring er også at de som har mest behov for å mene noe om andres FB-bruk er de som legger ut minst selv. For ikke å snakke om de som ikke har registrert seg på Facebook men har full innsikt i alt som skjer der og hvor teit/skadelig/tidsstjeldende og hva_har_du det er.

Blondie skrev:

Jeg for min del er mest lei av alt fokuset på hva som er feil å legge ut om på SoMe. Særlig i sosiale lag har det en tendens til å bli mye diskusjoner ala 'herlighet, såååå du hva hun la ut?!?'. Matt, ja. En god beskrivelse.

Helt enig med deg! Jeg frigjør meg så godt jeg kan fra tanken på potensielt surmagede kommentarer blant folk som får opp mitt på newsfeeden og de eneste vurderingen jeg tar, er at jeg ikke eksponerer andre uten tillatelse og at jeg kan stå for det jeg sier til alle og enhver (har familie, venner, kolleger, elever, sjefer, barnas venners foreldre og gudoghvermann på vennelista - for meg er FB en høyst offentlig sosial arena og ikke et sted kun for den indre kjernen) - utover det ønsker jeg å være autentisk og ulike folk synes sikkert jeg er slitsom på ulike måter (FOR politisk engasjert, FOR opptatt av Meningen med Livet, FOR glad i å poste bilder, FOR glad i å poste geniale Quotes, FOR opptatt av å være morsom, FOR aktiv & whatnot). Her går det faktisk ikke an å please alle. Da blir det som tegningen under:

Den var fantastisk beskrivende!

Blondie skrev:

Den var fantastisk beskrivende!

Ja. Og jeg tror jammen jeg skal poste den på Facebook.

Er det ikke en av Espos fabler, Zoe? Eller iallfall en fabel?

rine skrev:

Er det ikke en av Espos fabler, Zoe? Eller iallfall en fabel?

Det vet jeg ikke, men det er slett ikke usansynlig.