Anbefaler denne artikkelen om voldsalarm

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article2892487.ece

Spesielt den siste setningen til Nina her tror jeg er viktig.

Etter at en eller annen har gått totalt bananas og tatt knekken på familien sin, eller når noen sier seg utsatt for vold så er det alltid mange som sier at de aldri ville tro eller vil tro det om ham som er omtalt.

Og jeg sender spørsmålet videre - hvem skulle man tro slikt om da? Det er jo ikke noen tvil om at det faktisk foregår. Noen må gjøre dem, så hvem skulle man tro det gjelder?

Kanskje vi bare må innse at disse gutta faktisk ikke har stempel i panna med hva de er istand til. De kan ha ungen din på fanget og tulle og le på sommerfesten. De kan sjarmere stort på salgsmøtet på jobben. De kan ha den kona som skryter mest av sin mann i hele verden.

Og mellom ørene kan de altså ha en hjerne som er i stand til å ta valget å utøve vold mot sine aller nærmeste - noen ganger med dødelig utfall. Hvem skal vi tro det om?

Det har blitt sagt før her på FP også, dette at når norske menn dreper kvinner, så er det familietragedie, kjærlighetssorg etc. I stedet for å kalle en spade for en spade, dette er æresdrap, gjort av nedrige møkkapersoner, ikke "snille, fortvilte, familiefedre". Jeg synes virkelig at media kan slutte å være så forståelsesfull ovenfor disse mennene.

Dette med at man ikke kunne tro at noen kunne gjøre sånt og at det blir tatt frem i media forsterker også myten om at dersom en norsk mann gjør noe sånt, så er det "egentlig" ikke ham som gjør det. Det er liksom "fortvilelsen" eller "kjærlighetssorgen" som er årsaken, og da går man med på argumentasjonen til forbryteren. Se, hva hun fikk meg til å gjøre.

Man kan ikke gå rundt og tenke at enhver mann kan gjøre noe slikt heller, de aller aller fleste menn hadde jo aldri gjort det. Men man må slutte å være så fornektende når det har skjedd. Reaksjonen bør heller være "Å, han var en ond, egoistisk person, det skjulte han godt gitt".

Esme - enig med deg!

Jeg pleier å si at skal man gå øs i et samfunn så må man som minste minimum klare å ha kontroll på egne armer og ben. Også i den forstand at man ikke lar disse armene og bena plukke skytevåpen ut av skapet og rette løpet mot hodet til kvinner og barn - ikke engang egne - og trekke av.

Kan man ikke gå god for at man har såpass minimum av kontroll på egne kroppsdeler så får man heller be om å bli satt i bur. Det er jo for svingende handlinger disse gutta har valgt å begå. Og de fleste av dem er ikke sinnssyke i gjerningsøyeblikket heller - det er like overlagt som ranet i Stavanger.

Jeg pleier forøvrig å sende en rimelig harm mail til hver eneste journalist som skriver ordet familietragedie - det får meg til å klikke fullstendig.

God artikkel, med godt poeng. Veldig enig med Esme - man må slutte å bortforklare voldshandlinger mot familien.

glitterchick skrev:

God artikkel, med godt poeng. Veldig enig med Esme - man må slutte å bortforklare voldshandlinger mot familien.

Helt enig.
Jeg synes ofte det blir fokusert på at gjerningsmannen var godt likt og at ingen hadde trodd dette osv. Men så kommer det jo ofte frem at den drepte har levd i redsel og fryktet for livet sitt.

Eller politimannen på Klepp, som uttalte at dette var "en person man aldri skulle tro ville havnet i en slik situasjon".

Havnet? Ooops, liksom, det datt en pistol ned i hånden min, og plutselig hadde jeg truet kone, barn og politi. Skikkelig uflaks, gitt.

MegaMie skrev:

Helt enig.
Jeg synes ofte det blir fokusert på at gjerningsmannen var godt likt og at ingen hadde trodd dette osv. Men så kommer det jo ofte frem at den drepte har levd i redsel og fryktet for livet sitt.

Det er nettopp det.

De første dagene er det store rop - overraskelse, nei, det har vi da aldri sett minste lille tegn til osv.

Etter noen dager er det gjerne omsider en eller annen som har stått offeret nær som åpner munnen og det viser seg at nok en gang var dette en som har vært vanskelig før den dagen han tok det helt ut.

Vi må slutte å si at "det har skjedd en tragedie". Det "har ikke skjedd". Det "er blitt gjort av en som valgte å gjøre det."

For ikke å snakke om a 80 kvinner blitt drept siden 2000. Men hvor mange har såvidt overlevd? Hvor mange er redde hver dag? Hvor mange tør ikke bryte ut engang fordi de vet at de ender i statistikkene de også? Er noen av dem nabo med en av oss kanskje?

Det å slutte kalle det "familietragedier" og begynne å kalle det "vold", "overgrep" eller "drap" er en kjepphest for meg også. Vi kan ikke snakke om skikkelig likestilling før vold mot familiemedlemmer begynner å behandles som (minst) like graverende som blind vold mot en fremmed.

Jeg personlig er av den oppfatning av at det er lenge før vi kan legge ned feminismen her i landet så lenge utsatte kvinner med en gærning i hælene fremdeles kan slaktes ned uten at noen skjønner på forhånd hva som er i ferd med å skje.

Jeg mener - han i Tromsø hadde faktisk oppsøkt flere av kollegaene sine i dagene før mordet. Han var på fylla, han var ustabil. Han ba om å bli hentet i beruset tilstand osv. Rett etter drapet var det sjokk og vantro. Men etterpå har vi - nok en gang - sett at her har det vært aktivitet på gang i forkant.

Og vi vet jo etterhvert at en mann som er i en bruddfase, som er ustabil og som drikker er et potensielt problem. Burde ikke som minimum en politimann som ser at disse faktorene er tilstede hos sin kollega føle såpass ansvar at han tar en telefon til kvinnen og spør om det går greit? I ettertid vet vi jo at hun var redd.

smilefjes skrev:

Jeg personlig er av den oppfatning av at det er lenge før vi kan legge ned feminismen her i landet så lenge utsatte kvinner med en gærning i hælene fremdeles kan slaktes ned uten at noen skjønner på forhånd hva som er i ferd med å skje.

Jeg mener - han i Tromsø hadde faktisk oppsøkt flere av kollegaene sine i dagene før mordet. Han var på fylla, han var ustabil. Han ba om å bli hentet i beruset tilstand osv. Rett etter drapet var det sjokk og vantro. Men etterpå har vi - nok en gang - sett at her har det vært aktivitet på gang i forkant.

Og vi vet jo etterhvert at en mann som er i en bruddfase, som er ustabil og som drikker er et potensielt problem. Burde ikke som minimum en politimann som ser at disse faktorene er tilstede hos sin kollega føle såpass ansvar at han tar en telefon til kvinnen og spør om det går greit? I ettertid vet vi jo at hun var redd.

Nemlig. Om han så ikke hadde drept henne, så hadde han jo fulgt etter henne og skremt henne i lengre tid. Det er alvorlig, og det i seg selv, burde være nok til tvungen suspensjon fra jobb og tvungen terapi. Trusler blir det tatt alt for lett på. Det er også et terrorvåpen.

Esme skrev:

Nemlig. Om han så ikke hadde drept henne, så hadde han jo fulgt etter henne og skremt henne i lengre tid. Det er alvorlig, og det i seg selv, burde være nok til tvungen suspensjon fra jobb og tvungen terapi. Trusler blir det tatt alt for lett på. Det er også et terrorvåpen.

Tvungen terapi? Har det noe for seg?

Hvor mange psykiatere skal til for å skifte en lyspære? Bare én, men pæren må selv ville det.

Esme skrev:

Nemlig. Om han så ikke hadde drept henne, så hadde han jo fulgt etter henne og skremt henne i lengre tid. Det er alvorlig, og det i seg selv, burde være nok til tvungen suspensjon fra jobb og tvungen terapi. Trusler blir det tatt alt for lett på. Det er også et terrorvåpen.

Jeg har sagt mange ganger at det er to måter å ta livet fra noen på. Man kan ta fra dem pulsen - slik som her. Eller man kan ta det en dag av gangen gjennom frykt. Begge deler er uakseptabelt.

Jeg er rett og slett personlig forbannet over politimannen som hadde ham på besøk hjemme hos seg i fylla, lot ham snakke seg tom om samlivsbruddet, observerte at han var såpass mentalt på bærtur at han altså overraskende kom hjem til kollegaer i fylla med dette på sinnet sitt - uten å gjøre noe mer med det lizzom.

allium skrev:

Tvungen terapi? Har det noe for seg?

Hvor mange psykiatere skal til for å skifte en lyspære? Bare én, men pæren må selv ville det.

Tvungen terapi har ikke noe for seg. Lyspæra hos de gutta her er ikke tennbar med kraft utenfra tror jeg.

Men man kan gjøre noe annet. Man kan sette på dagsordenen at det i den situasjonen mannen er nå er vanlig å føle sinne. Og snu sinnet mot partneren. Så kan man legge alle de tankene som ellers får løpe rundt i hodene deres og lage rot midt på bordet og peke på dem.

Jeg tror at hvis man hadde sagt til denne Tromsøfyren at han var i profilen til å bli en som kunne drepe eksen sin, og at man krevde av ham at han tok det på alvor - så ville han muligens ikke utført dette drapet. For da ville han aldri kunnet ha noen tanke om at hans ettermæle skulle bli at "det ble for mye for stakkaren" eller noe sånt.

allium skrev:

Tvungen terapi? Har det noe for seg?

Hvor mange psykiatere skal til for å skifte en lyspære? Bare én, men pæren må selv ville det.

Nei jeg tror ikke tvungen terapi har noe som helst for seg for de som har varige personlighetsforstyrrelser, og det forslaget var ikke spesielt gjennomtenkt heller. Men som en psykiatrisk evaluering så tror jeg kanskje det kunne ha silt ut noen av de som er uforbederlige, og dermed alltid kommer til å bli farlig, og kanskje hjulpet noen av de som er mer i gråsonen og som kan bli kvitt noe av aggresjoen mot eksen. Ikke at de blir noe bedre mennesker av det, men kanskje de får sluppet ut litt damp og man hadde fått avverget drapsfaren noe. Jeg ser for meg (men vet ikke) at drapsfaren kanskje er størst i begynnelsen? At det er de første årene det gjerne skjer? Selv om hos noen så avtar den ikke, så tenker jeg at det er sjelden et drapsønske vekkes etter noen år dersom det ikke har vært til stede før?

Men det er vanskelig det der. Du har sikkert tenkt mye på det. Hva burde vært opplegget ved en sånn sak, mannen er deprimert og ustabil etter samlivsbrudd, han er aggressiv ovenfor kvinnen når de er alene, og prøver å kontrollere henne. Men ikke kommet med konkrete drapstrusler.

Jeg tror neppe det er nok til å koste disse mennene rett inn i fengsel, men noe tiltak må kunne iverksettes. Men hva? Hva tenker du?

Det med å kunne pålegge en eks å bosette seg utenfor en radius hadde vært fint.

Samt det å fremstille de som begår overgrep mot partnere i bruddfasen på en bedre måte - vekk med all sympati.
Jeg pleier å si at de som tror kvinner løper på krisesenter og gjemmer seg for å vinne ungene ved skilsmisse ikke vet hva de snakker om. For den prossessen det er å si at man er voldsutsatt er så vanskelig og man blir møtt med så mye mistro at den er det ikke mange som går gjennom uten god grunn.

Også tror jeg at det å si åpent at "denne mannen er en risiko, han oppfører seg ikke normalt" er en god ting. Da forsvinner illusjonen om at de kan gå over i historien som en hardt prøvet mann det har skjedd en tragedie med. Da går han inn i historien som en rabiat gærning, og det er nok ikke like romantisk når de sitter og synes synd på seg selv.

Ellers er det riktig at det som regel avtar over tid. De første seks månedene pleier å holde. Men noen få mister ikke interessen, og når det etter lang tid - mener å huske det er mer enn ni måneder de sier på fvk - så regner man med at hatet mot eksen har blitt meningen med livet, og man må belage seg på å ha en plageånd i hælene så lenge man lever.

Teofelia skrev:

Det å slutte kalle det "familietragedier" og begynne å kalle det "vold", "overgrep" eller "drap" er en kjepphest for meg også. Vi kan ikke snakke om skikkelig likestilling før vold mot familiemedlemmer begynner å behandles som (minst) like graverende som blind vold mot en fremmed.

Signerer helhjertet. Det er en tragedie når noen faller av stigen når de maler huset, og dør. Eller går gjennom isen, osv. Det er tragisk at det finnes mennesker som vil andre vondt, men det er ikke en tragedie som i en tilfeldighet eller maks uflaks at de går hen å myrder forsvarsløse mennesker som ikke gjør slik de vil.

Her er vi jo alle enige ser det ut som.

Men av og til tenker jeg at for kvinner som lever i slike forhold, er det et ekstra hinder på veien mot å komme seg ut, at man i stadig større grad hører kommentarer av typen "kvinner som vil ha aleneomsorg for barna er griske, late og konfliktsøkende, og tror de eier barna".

Og det skjer her på forumet også.

Og at kvinner som løper på krisesenteret gjør det for å vinne krigen om barna.

Jeg kan bare si en ting: Jeg tør nesten garantere at de på krisesenteret avslører en som lyver meget raskt. Man klarer ikke å bløffe på seg mishandling der.

Dessuten møter en kvinne som sier noe om vold eller trusler i en skilsmissesituasjon en så massiv mistenkeliggjøring at jeg tviler på at noen gidder det hvis det ikke er sant. Det er enklere måter å vinne omsorgen på enn det der.