Er det noe besteforeldrene dine gjør for deg?

Da tenker jeg mest på om det er noe spesielt de kan som ikke foreldrene dine kan - f.eks. reparere ting. 🙂

Jeg har dessverre ikke noen besteforeldre som lever lenger, men bestemoren min var en veldig flink husmor, flink til å lage mat, veldig flink og nøyaktig med all slags håndarbeid. Jeg lærte mye av henne mens hun levde, selv om vi bodde veldig langt unna og stort sett bare møttes i sommerferier.

Jeg har bare en bestefar igjen, og han har alzheimer og parkinson, så nei.
MEn før.. å... før!! Mormor var min klippe. Min bror syntes hun var en bitch men jeg elsket henne over alt på jord. Hun var streng, men hadde alltid tid til å hjelpe, snakke, bake og lage god middag. Hun lærte meg å strikke og hekle tidlig, så før jeg var 18 hadde jeg heklet dobbelt sengeteppe. Da hun døde var det som å rive ut hjertet mitt. Hjertet mitt mangler en bit fremdeles, og det er 8 år siden hun døde.

Nei min bestemor på 94 år gjør ikke noe for meg lengre. Hun bor 150 mil nordover:(
Før så heklet hun duker til oss:)


Mann sine besteforeldre alle ene paret er i slutten av 60 årende, andre paret er i 70 årene.
Morfaren har hjulpet oss en del nå med huset etter at svigerfar døde....
Har fortalt mann hvordan ting skal gjøres. Spes å sette opp taket. Morfaren er egentlig sånn "tak" tømrer

Jeg nevnte det vel i "mammatråden", men: farmoren min syr gjerne for oss. Hun jobbet med å sy for folk da hun var yngre, og i en alder av 93 er det fremdeles henne vi går til (i juleferien, typisk; hun bor godt over 100 mil unna og vi sees dessverre sjelden utenom jul) når mannen min har arvet en dress som må tilpasses eller noe slikt. Litt også fordi hun blir så fryktelig glad over å kunne gjøre nytte for seg. Og hun spør stadig vekk om hun ikke kan få legge ut bunaden min (som hun i sin tid sydde til meg), men jeg håper stadig vekk på å bli litt tynnere først, så jeg takker nei.

Hun er dessuten aldeles kjempeflink med hekling og nupereller og slikt, og vil gjerne hekle duker til oss, men vi bruker ikke hekleduker (og har allerede en god del liggende som jeg har fått fra henne før), så mamma har fått overbevist henne litt motvillig om at det ikke er noen vits i å gi oss sånt.

Jeg har bare farmor igjen og hun ser vi ikke så ofte. Hun var aldri tilstede for meg og mine søsken i oppveksten, men har tatt litt igjen hva angår interesse for oldebarna. Hun fikk seg nok en støkk når pappa døde, for da var det plutselig ingen som kontaktet henne lenger.

Vi inviterer henne på overnattingsbesøk en gang i året og da er hun veldig behjelpelig både med husarbeid, hagearbeid og barnepass.
Naboene synes det er veldig gøy å se at oldemor spiller fotball med barna.

(Mannens farmor var forøvrig et unikt kvinnemenneske som dessverre er død nå. Hun gjorde alt man ba om, til tross for at hun slet med en gammel og sliten kropp. Derfor skal Lillen i magen oppkalles etter henne hvis det er ei uten tut)

Jeg og mannen har ingen besteforeldre igjen, min siste (morfar) døde da jeg var 23 og mannens siste (farmor) døde i 2005 rett etter yngste ble født. Hun er oppkalt etter henne, hun var et fantastisk menneske og eldste etter min morfar/bestefar. De andre døde for mange år siden, så det blir bare barndomsminner, ikke så mye de gjorde. Bestefar/morfar var dog en ordentlig arbeidskar og hentet juletrær egenhendig i skauen til oss, hogde ved og hadde poteter som vi nøt godt av. Han hadde også mye å dele om stedet vi er fra (i Oslo) fra gamle dager og krigens dager, viktig at noe går videre.

Farmor og farfar døde i fjor, og de hadde jeg så og si ingen kontakt med, men farmor var en kløpper på alt som har med håndarbeid å gjøre, og hun hadde full kontroll på hage og dyrking av grønnsaker og slikt. Om jeg hadde ønsket hjelp av henne hadde hun sikkert stilt opp.

Mormor er fremdeles i live, men hun har nok med seg selv. Hun er egentlig veldig frisk og rask nå, men syns det er veldig greit å få hjelp til alt her i verden. Så hun sitter mest i stolen sin og kommanderer folk rundt.

Jeg har et veldig fint forhold til mormor likevel da. Hun er en morsom dame, og har mange røverhistorier på lur. Men hun har altså bestemt seg for at "Nå er jeg gammel, og skal sikkert dø snart, så den tiden jeg har igjen vil jeg bare bruke på å være litt hjelpesløs"

Blondie skrev:

Hun gjorde alt man ba om, til tross for at hun slet med en gammel og sliten kropp.

Huff, det høres jo litt fælt ut. Håper ikke det var så mange som ba henne om så veldig mye! 🙂

Bestefar døde tidligere i sommer, 93 år gammel. Han var baker og lagde de deiligste hvetebrød og boller. De drev kafé i 50 år, og skolebrødene til bestefar var kjent i hele Trysil.

Mannens farmor er den eneste vi har igjen i den generasjonen nå. I en alder av 87 kjører hun fortsatt bil, drikker vin, spiller bridge og leser masse bøker. Hun strikker også flotte klær til oldebarna - virkelig imponerende!

Mine besteforeldre er døde, så de kan ikke hjelpe meg med noe lengre.

Har ikke hatt besteforeldre i live siden 80-tallet. Men bestemor bakte verdens beste hvetekaker, og bestefar var en kløpper til å veve filleryer. Dessuten klippet han alle guttebarnebarna sine. Og slipte kniver.

Mine besteforeldre er døde..
Men mormor var så god. Kunne snakke med henne om absolutt alt, hun var dønn ærlig og sa ting akkurat som det var.
Alt jeg kan om matlaging og hagestell har jeg lært av henne.

Bestemor (mormor) lever, men hun fyller 90 år nå snart og er dessverre ganske så krank. Før så heklet og strikket hun masse, det har kommet et jevnt sig av ullsokker til alle svigersønnene og alle vi 8 barnabarna har fått hekla sengeteppe og masse mer. Min andre bestemor (farmor) vokste jeg opp sammen med. Hun var den som alltid var tilstede for oss. Mamma og pappa var gårdbrukere og måtte jobbe alltid, og bestemor passet oss ungene mye. Hun lærte meg å hekle og strikke og vi sang alltid masse sammen. Hun falskt og skingrende fordi hun var så tunghørt, men musikkgleden har jeg like fullt fått fra henne. Noen av mine beste barndomsminner er et tynt og lite bestemorfang og høytlesning fra et eller annet blad fra Indremisjonen Vi leste mest vanlige barnebøker, men av en eller annen grunn gjorde disse historiene om fortapte sønner og fiskere ute i storm som ble reddet da de ba til Jesus uslettelig inntrykk på meg. Mine bestefedre var jeg nok også veldig glad i, men begge de to var sånne som alltid jobbet og som var litt reserverte og ikke slapp folk helt innpå seg, så jeg hadde nok ikke helt samme forhold til dem som til bestemødrene mine.

Alt jeg nå gjerne skulle lært av farmor var jeg for ung til å se nytteverien av da hun døde. 🙁

Min mormor broderer nydelige juleduker og annet fint til alle oss barnebarna. Og forguder poden, til tross for at han er oldebarn nummer 7 i rekken.

Farfar er, til tross for at han nylig fylte 85 år, kjempeflink med poden - og tar ham ofte med seg ut i hagen og spiller fotball. Om jeg er bare halvparten så sprek når jeg blir 85, så skal jeg være fornøyd!

Både farmor og mormor strikker masse, spesielt farmor. Det er stadig vekk et nytt klesplagg til poden, i motsetning til mormor har hun bare 2 oldebarn, så det er litt lettere. 😉

Jeg er ufattelig glad i besteforeldrene mine, de betyr mye for meg, så jeg har bestemt at de skal leve lenge enda.

Morfar døde kun 50 år og da var jeg bare 7 år. Mormor levde til hun var 88 og var en kløpper i å strikke og ofte vanket det mjuke flotte pakker og hver jul sendte hun kjøttrull til meg og mamma. Hun var et realt arbeidsjern den damen.
Farmor og farfar hadde nok med seg selv. De er også begge døde.

Mine lever dessverre ikke lenger

Men, må fortelle om morfaren til min venninne (hun er ikke her påforumet)

Plutselig en dag får hun tlf fra sin morfar som sier

..."å er personnummeret ditt??! .....eldre kar fra bygda, små stresset
..."hva skal du med det?" sier hun, letter forvirret
...." å er det?" gjentar morfaren, nå ennå mer stresset
..." ja det XXXXXXX " sier min venninne

Morfaren legger på og hun står som et spørsmålstegn tilbake

Utpå kveldingen kommer han syklende på sin gamle damesykkel med kurv foran
I kurven ligger en pose.

I den posen har han kontanter til en helt ny Nissan Micra, med rød syltetøystrikk rundt .....

...."jeg har kjøpt bil til deg.Her er pengene.Den henter du hos XXXX imorgen" sier morfaren

Sånne morafarer er fine å ha, min veninne ble lettere sjokkskadet, men kjører rundt i en knallrød splitter ny Nissan Micra

Alle mine besteforeldre er døde. Mormor var en kløpper til å strikke, og Morfar var en drivende dyktig alt-mulig-mann. Mye god og nyttig kunnskap gikk tapt med den generasjonen.

Farfar var baker, og bidro med perfekte marsipanroser, kan jeg huske.

Både mine og mannens besteforeldre er døde.
Men på mannens side så er søsteren til farmoren hans i live.
Hun ble 98 år nå i august, og bor fortsatt hjemme.

mormor å morfar døde før jeg ble født..
men farmor å farfar har jeg vert på ferier med å bodd hos om sommrene å vert veldig mye hos..:)

farfar hadde bukseseler som jeg elsket å dra ut å så slippe... det gjorde vi til vi var ungdommer..hehe(åsså hadde han alltid firkløver i skapet å en 50 lapp på lur..men det fikk vi ikke fortelle til farmor..;))

farmor var utrolig morsom å likte å tulle å vase med oss, sang mye å var flink til å sy å hekle:) hun lærte meg å hekkle..(men jeg har glemt det nå..)

men nå har jeg ingen igjen.. farfar døde når jeg var 14 å farmor når jeg var 20 (hun hadde da vert dement siden en liten stund før farfar døde så vi mistet henne jo mye før på en måte..)

jentene mine har et fantastisk forhold til mamma å pappa:) å det er jeg utrolig glad for!:)