«Most lives are lived by default»

Dumpet over denne bloggposten i går, om hvordan vi tenderer til å leve livene våre ut fra tilsynelatende trygge "standardvalg". Jeg er ikke helt enig med forfatteren i alt han skriver, men det er en tekst verd de minuttene den tar å lese syns jeg: http://www.raptitude.com/2012/07/most-lives-are-lived-by-default/

Det var en nydelig bloggpost, synes jeg. Og jeg kjente meg veldig godt igjen i så mye! Bare dette med at der man bor typisk er et resultat av enten familie eller jobb. Og ikke at man bevisst har valgt ut hvor i verden man vil bo, utfra hva man tror man vil like. Det er fort gjort, tror jeg, at livet bare er noe som skjer med en. Uten at man styrer det selv. Det er viktig å bli minnet på det. Jeg tror det er avgjørende for et godt liv å tørre å ta noen sjanser innimellom.

Det forklarer nok hvorfor jeg får en del både rare og beundrende blikk når jeg forteller om livsvalgene jeg tok som 18-åring, som jeg ikke trodde var så spesielle, men tydeligvis var mer uvanlige enn jeg var klar over.

En fin bloggpost. Og en liten tankevekker.
Vi går gjerne gjennom livet vårt og klager over det samme hele tiden, vi glemmer gjerne at vi faktisk sitter med makten til å faktisk gjøre noe med det også. Vi er bare alt for ofte for redde og usikre.

Jeg tenker at det på mange måter er et tveegget sverd, det der. På den ene siden synes jeg, mye i tråd med skribenten, at det er mange som går rundt og er kronisk misfornøyde med ting de har valgt selv, og som de selv kan forandre. Det er noe som er veldig fjernt fra min egen personlighetstype, for å si det mildt. På den andre siden tror jeg veldig på tilfredshet i nuet – som i mitt yndlingssitat fra DeLillos: «Å prøve å være fornøyd / og ikke synes synd på seg selv / ser faktisk ut til å være en kunst / det tar hele livet å lære for noen / mens andre igjen er født med talent». Jeg tror ikke på en stadig rastløs søken etter Noe Annet som kanskje kunne vært bedre. Det skal være lov å slå seg til ro også.

Toffskij skrev:

Jeg tenker at det på mange måter er et tveegget sverd, det der. På den ene siden synes jeg, mye i tråd med skribenten, at det er mange som går rundt og er kronisk misfornøyde med ting de har valgt selv, og som de selv kan forandre. Det er noe som er veldig fjernt fra min egen personlighetstype, for å si det mildt. På den andre siden tror jeg veldig på tilfredshet i nuet – som i mitt yndlingssitat fra DeLillos: «Å prøve å være fornøyd / og ikke synes synd på seg selv / ser faktisk ut til å være en kunst / det tar hele livet å lære for noen / mens andre igjen er født med talent». Jeg tror ikke på en stadig rastløs søken etter Noe Annet som kanskje kunne vært bedre. Det skal være lov å slå seg til ro også.

Ja, jeg tror ikke det andre ytterpunktet er å trakte etter heller, da ender man fort opp med å ikke være fornøyd med noe som helst hvis man hele tiden skal gå og lure på om man egentlig burde prøve noe annet.

Jeg er veldg enig med Toffen. Jeg har tatt noen valg i livet som hadde vært anderledes enn om jeg kun hadde meg selv å tenke på. Jeg har f.eks. småsøsken som er ganske mange år yngre enn meg, og jeg valgte å bli i Norge framfor å flytte til USA for deres skyld. Det hender jeg er litt lei meg for at jeg aldri dro, men jeg vil ikke at det skal ta overhånd, det er jo tross alt mitt eget valg.

Jeg tror det er lurt å innse at alle valg vil også gi et utslag av savn, og rett og slett ifinne seg med det.

Takk for at du delte denne bloggposten. Jeg liker å fornye meg, og liker å være bevisst på å fornye meg. Mannen min gjør det i enda større grad en meg, så jeg lærer mye av ham på den fronten. Når jeg tenker etter ser jeg at livet mitt har vært delt inn i 3-årssykluser helt siden jeg startet ungdomsskolen. Etter tre år så må det en større eller mindre forandring til. Samtidig så er balansegangen mellom fornyelse og det å være fornøyd med det en har så viktig, som Toffen sitt DeLillos sitat beskriver så fint. Denne må jeg filosofere litt over, kjenner jeg.

Interessant. 🙂

Vi har noen i nokså nær familie som lever veldig i nuet. Ikke noe stress å flytte fra land til land, leve litt hos venner, bli uvenner med dem etter hvert, finne noen nye å bo noen uker hos. Samtidig er de av og til nesten litt snurt over at vi andre har hus, bil og vennskap som varer over flere år.

Kjente meg godt igjen, jeg. Bor her jeg bor pga. jobb. Hadde aldri flyttet hit ellers, det er sikkert.

Jeg syns denne var veldig tankevekkende. Og den fikk meg til å reflektere rundt egne livsvalg. Jeg kjenner meg igjen i det at det finnes en del ting man rett og slett ramler ned i, og innimellom blir sittende fast i, uten å skjønne at det man faktisk gjør er å sitte fast, og at den eneste som kan gjøre noe med det er en selv.

Jeg har noen ting i livet hvor jeg har valgt det trygge fremfor det uoversiktelige og skumle, som "bare har blitt sånn" eller som bare har blitt sånn over tid, fordi jeg ikke aktivt har gått inn for å tenke nytt. Mens andre deler av livet er resultat av veloverveide valg og handlinger. Det er helt klart de siste delene jeg er aller mest fornøyd med. Og heldigvis (får'n vel si) er både valg av mann og det at jeg har det antall barn jeg har resultat av nettopp veloverveide valg, og typisk en del av livet som gir meg dyp tilfredshet. Mens andre områder igjen nok hadde hatt godt av at jeg hadde tenkt og handlet litt mer modig.

Den var fin. 🙂 Det er greit å tenke på sånt midt i travelheten og kjenne på om ting er som de bør være. Det ER lo å kjenne på at man har gjort noe rett også.

Fin blogg. 🙂
Jeg tok ett modig valg en gang, og satset. Det formet faktisk alt. 🙂

Jeg har stort sett gjort trygge og "rette" valg hele livet. Det er noen valg jeg skulle ønske jeg hadde gjort, men som på en måte aldri var reelle valg heller. Jeg trives dog veldig godt med mitt forutsigbare liv, og angrer stort sett ikke på noe jeg har gjort. Men hadde jeg vært 20 år i dag hadde jeg tatt andre valg.