Hva tenker dere om rusmisbrukere?

Det har vært en del skriving i avisene om rusmisbrukere i Oslo. Rusmisbrukerne føler at de er lite verdt i vårt samfunn og de får en del ubehageligheter av "vanlige" mennesker.

Jeg ser på rusmisbrukere som følsomme mennesker som har falt utenfor i samfunnet på et eller annet tidspunkt. De er grunnleggende gode mennesker, men har kanskje ikke hatt det som skulle til for å klare å ha et normalt liv i samfunnet. Det kan være skoletapere, dårlige familieforhold, mangel på samhørighet, mangel på tro på seg selv osv. som har fått de inn i rusen. Noen ruser seg, noen blir religiøse og går inn i en menighet hvor de finner et fellesskap...... slik tenker jeg, uten at jeg vet så mye om det...

Hva tenker dere om rusmisbrukere? Ser dere ned på dem eller hva tenker dere når dere ser dem på gata? Er dere redd dem?

Jeg tenker ikke noe spesielt om rusmisbrukere. De er ikke klin like hele gjengen.

Jeg er ikke redd de, og tenker vel ikek så mye når jeg ser de heller.
Sånn utenom lurer på om de kjenner brutter'n.

Jeg har en bror som er narkoman, han går på Metadon nå og har jo dermed fått godt innblikk i hvordan narkomane behandles.
I fjor kort tid før jul fikk han lårhalsbrudd og deler av hofta ble knust.
Under en uke etterpå ble han skrevet ut fra sykehuset, ikke mye rekreasjon han ble tilbudt. Nå har det gått nesten et år og hofte er ikke bra.
Han må opereres igjen, men er for tynn.
De mente at det beste for han da var at han ble satt i fengsel for å feites opp....
Det ar tilbudet han fikk, enten fengsel og feites opp for deretter å opereres eller ikke noe operasjon.
Nå ar han så heldig at han fikk plass på Gatesykehuset til Frelsesarmeen så han skal være der nå for å feites opp.

Jeg kjenner jeg har et veldig blanda forhold til dette.
Broren min er rusmisbruker, nå på Metadon.
Selvfølgelig ser jeg på han og alle de andre som mennesker som deg og meg og de fortjener og bli behandlet slik også.
Men, jeg hater den narkomane broren min og jeg ser ned på han når det gjelder det å ha påført andre smerte, sorg, fortvilelse, økonomiske problemer osv.
Når det er sagt vet jeg at han har fått flere sjanser enn han noensinne kunne håpet på og missbrukt så og si alle sammen.

Men jeg er overhodet ikke redd for de, og jeg ser heller ikke ned på de som mennesker, men har nok endel fordommer mot handlingene/oppførselen mot sine nærmeste.

Jeg har begynt på setningen tusen ganger men får ikke til å svare på spørsmålet. Jeg klarer ikke se rusmisbrukere som en enhet som jeg har en felles holdning til.

Men nei, jeg er ikke redd rusmisbrukere.

Om jeg i det hele tatt kan påberope meg å være redd for noe annet enn edderkopper, så er det mennesker med ekstreme holdninger i den ene eller andre retningen, og de føler jeg man kan finne over alt.

Men det er noe i det der med at mange rusmisbrukere ofte er svært følsomme, "dramatiske" mennesker. De fleste jeg kjenner og vet av som har et rusproblem er veldige følelsemennesker og som på et eller annet tidspunkt har begynt å ruse seg for å slippe unna slitsomme følelser. Følelser som tar for stor plass, og som de ikke helt vet hvordan de skal forholde seg til.

Rusmisbrukere består vel av mange forskjellige typer mennesker med ulik bakgrunn, jeg ser ikke på dem som spesielt følsomme mennesker, men det er klart det ligger en del vonde skjebner bak, og en del av dem har ikke fått en god sjanse her i livet. Andre bruker/begynte som flukt fra vonde minner, følelser etc. Andre begynte og liker rusen utrolig godt, spenning, "samhold" and you name it.
JA, jeg kan bli redd rusmisbrukere. Enkelte typer stoff kan gjøre personer agressive, hypre, forsterke sinnstemninger og de kan blir desperate i leting etter rus/penger til rus. Og ja, jeg har blitt overfalt og nesten drept da jeg var tenåring av en i amfetaminrus (blanding muligens) som fablet om å drepe sin mishandler-stefar. Han merket ikke smerte, og fire store russekamerater måtte bruke tid og makt for å få lagt ham i bakken.

Ja, altså jeg mener ikke at de er ekstra følsomme egentlig... Jeg mener mer at av de jeg vet av har de det fellestrekket at de ikke takler følelsessvingninger så veldig godt.

Det tror jeg ble mer riktig i forhold til hva jeg mener.

Jeg bor langt unna Oslo, men var der nylig. Jeg har ikke det samme "filteret" som de som ser dette daglig kanskje har, men det gikk hardt inn på meg. Jeg synes det er så uverdig at de skal jages, ligge på gata å fryse mens de venter på behandling, bli nedverdiget på det sterkeste gjennom andre menneskers handlinger og holdninger.

Jeg kjøpte =Oslo av ei hyggelig dame. Før hun kom til meg spurte hun noen menn som gikk forbi om de ville kjøpe, skaff deg en skikkelig jobb, var svaret hun fikk. Slike kommentarer var ikke uvanlige. Hva søren tenker enkelte med?

Inne på en butikk Byporten på vei til flytoget møtte jeg en ydmyk og hyggelig =Oslo selger som spurte en av de ansatte i en butikk om butikken ville kjøpe en kalender (?). Hun var veldig usikker, og svarte at hun ikke visste, så han kunne komme tilbake en annen dag. Han bukket og gikk videre. Det tok vel sånn ca nøyaktig ti sekunder før det kom to vektere inn i butikken. Jeg vet ikke om de ikke har lov til å selge magasinet sitt der inne, men måten de kom inn i butikken på fikk meg til å reagere. De himlet med øynene og blikket, kroppsspråket og faktene deres sa alt om hvilke holdninger de hadde til denne mannen, og sikkert også mange andre i samme situasjon som han. De gikk bort til jenta i kassa og spurte hva han der ville for noe (på en veldig hånlig måte). Jeg klarte ikke holde kjeft, og sa høylytt i fra om hva jeg synes om mennesker som tilltatter seg å se på andre mennesker på den måten - i full uniform, til og med!

Det opprører meg at de narkomane blir sett på som mindre verd enn andre, at de er som dyr som kan jages vilt. Bak hvert ytre er det et menneske med en historie. Det de trenger er forståelse og hjelp. Jeg er glad noen kjemper for deres sak!

Jeg er enig med deg Bærekraftig at man gjerne ser en gjengs oppfatning av de narkomane.
Klipp deg og få deg en jobb liskom.
Og det er forferdelig trist.

Men min erfaring tilsier at det er mange av misbrukerne som har fått sjanser så det monner og som ikke benytter de for det det er verdt.
Hvis jeg tar broren min som eksempel så klarer jeg bare ikke stole på han. Om han forteller meg hva han heter så er jeg neimen ikke sikker på at jeg tror det heller. Det er fordi disse menneskene er eksperter i å lure, juge og manipulere andre og det er det jeg har problemer med å forholde meg til.
Jeg tror også at det er riktig som Kirsebæret sier at de tåler følelsesvingnigner dårlig. Det er da andres feil at sånn og slik gikk den veien høna sparker.
Jeg sier ikke at dette gjelder alle og er forsiktig med å skjære alle under en kam.

Hjelpeapparatet er uansett veldig dårlig og man skal ha ganske ressursterke personer rundt seg for å orientere seg eller kreve sin rett.

Man må ta det de narkomane sier med en kype salt. En neva salt er vel mere riktig.
De har svart belte i å juge og som Obelix sier det er aldri deres feil.

Når det gjelder min bror tror jeg bare på det han kan dokumentere i form av brev.

Jeg er av de som tenker på rusmisbruk som en sykdom. Og derfor skammer jeg meg noe veldig over den elendige måten de blir behandlet. Eller ikke behandlet i det hele tatt.

Jeg skal stemme vettet av meg på det partiet som foreslår tvangsbehandling av alle rusmisbrukere som har barn/familie (pårørende generelt). Ikke noe kjære mor her i gården, "ånei, har du ikke lyst?? Nei, men da skal du få slippe, vi lar heller familien din lide litt til..."
De fleste er jo ikke "motiverte" fordi de har et problem som svekker deres rasjonelle evne, kall det gjerne sykdom, og hadde de vært strukturerte nok til å takke ja til alle gode tilbud OG hadde klart å mestre situasjonen sin; komme seg ut av problemet, tenker jeg at mange av de ikke hadde havnet i rusmisbruker-situasjonen i første omgang.
Jeg synes også det er trist hvordan de blir behandlet/ikke behandlet. Jeg er ikke redd dem, men jeg orker sjelden slå av de lengste pratene med dem. Det blir for nært, ifht til pappas rusproblematikk.

alfaCharlie skrev:

Jeg tenker ikke noe spesielt om rusmisbrukere. De er ikke klin like hele gjengen.

Det aC sa.
"Rusmisbrukere" er så mangt, jeg har møtt mange av dem, og "de" er like forskjellige som "oss", både mtp på personlighet og grad av misbruk.
Jeg føler ikke at jeg kan mene noe om rusmisbrukere som gruppe, noe mer enn jeg kan mene noe om mennesker generelt som gruppe.

Jeg tenker i de baner som flere har vært innom, og det er at rusmisbrukerne ikke er noen ensartet gruppe. Du har alt fra knarkere på gata til pilleknipsende fruer (gubber) i salongene. Det jeg tenker om knarkerne er at det er så eitrende urettferdig for alle andre at de ofte blir erklært straffsrettslig utilregnelig.
For tre år siden røsket en slik knarker med seg en barnevog fra et kjøpesenter hvor jeg bor, altså regelrett kidnappet barnet, og stakk av. Barnet kom til rette etter 40 minutter, og kidnapperknarkeren var på gata før barnets mor hadde fått pulsen under 140. I Tromsø er det 45 som er straffrettslig utilregnelig. Oslo er ti ganger større. Da skulle det være rundt 500 mennesker som vandrer rundt i tigerstadens gater som har et tilnærmet totalt amnesti. Det synes jeg lite om.

Jeg er ikke redd narkomane i seg selv. Hvis de er veldig rusa, så er jeg til tider redd for at de skal falle over vogna når jeg går forbi eller noe, men det er det egentlig sjelden jeg tenker på. Egentlig synes jeg gamle alkoholikere er mer skummelt, for de er noen ganger mer utagerende.

Broren min var skikkelig ute å kjøre en stund, men klarte heldigvis å hente seg inn igjen før det gikk helt galt. Derfor vet jeg noe om hvor enkelt det er å "havne på feil side".

=Oslo synes jeg er et strålende initiativ. Jeg gir aldri penger til tiggere, men det hender at jeg kjøper magasinet. De som selger det har skaffet seg en ordentlig jobb i mine øyne. Det kan være et steg på rett vei.

Jeg tenker ikke noe generelt om rusmisbrukere som gruppe. Jeg kjenner noen mennesker som har et slikt problem og de er like forskjellige som andre jeg kjenner. Jeg har enda ikke møtt noen jeg er redd for.

Rusmisbrukere er en differensiert gruppe mennesker på lik linje med resten av befolkningen, så jeg tenker ikke noe overordnet om hvordan de er som mennesker. Jeg vet selvsagt at det finnes mange likhetstrekk i forhold til de sosiale og eventuelt helsemessige årsakene til at noen blir rusmisbrukere, men det gir ikke grunnlag for å liste opp menneskelige egenskaper ved de det gjelder.

Jeg tenker også at samfunnet behandler rusmisbrukere veldig dårlig. Brennpunkt for et par uker siden handlet om hvor nedrig og umenneskelig vekterne rundt jernbanetorget behandler rusmisbrukerne i området, og det underbygger mine antakelser om at det er en ganske alminnelig oppfatning at man ikke trenger å behandle rusmisbrukere med respekt. Det må en massiv holdningsendring til, både politisk og blant folk flest, om rusmisbrukere skal kunne inkluderes i samfunnet og behandles med den verdigheten som ethvert menneske fortjener. Jeg er ikke imponert over måten denne problematikken håndteres på i dag.

Forbrukerkverulant skrev:

Jeg skal stemme vettet av meg på det partiet som foreslår tvangsbehandling av alle rusmisbrukere som har barn/familie (pårørende generelt). Ikke noe kjære mor her i gården, "ånei, har du ikke lyst?? Nei, men da skal du få slippe, vi lar heller familien din lide litt til..."
De fleste er jo ikke "motiverte" fordi de har et problem som svekker deres rasjonelle evne, kall det gjerne sykdom, og hadde de vært strukturerte nok til å takke ja til alle gode tilbud OG hadde klart å mestre situasjonen sin; komme seg ut av problemet, tenker jeg at mange av de ikke hadde havnet i rusmisbruker-situasjonen i første omgang.
Jeg synes også det er trist hvordan de blir behandlet/ikke behandlet. Jeg er ikke redd dem, men jeg orker sjelden slå av de lengste pratene med dem. Det blir for nært, ifht til pappas rusproblematikk.

Mener du dette, eller fleiper du?

Jessica skrev:

Hva tenker dere om rusmisbrukere? Ser dere ned på dem eller hva tenker dere når dere ser dem på gata? Er dere redd dem?

Jeg tenker vel egentlig fint lite, men innser at det like godt kunne vært meg - om omstendighetene i mitt liv har vært annerledes.
Jeg er ikke redd dem nei - over hodet ikke.

De jeg kjenner av rusmisbrukere/tidligere rusmisbrukere er alle ressurssterke mennesker i bunn og grunn. (Nå sier jeg ikke at alle rusmisbrukere er ressurssterke altså, men de jeg kjenner er det)

Det kommer i grunnen an på hvordan de oppfører seg. Er de truende eller på annen måte ubehagelige, har jeg ikke mye til overs for dem. Rusmisbrukere av den typen som søpler til barnehager og lekeplasser med sprøytespisser og annet gris, synes jeg heller ikke mye om.

Ellers er de vel som folk flest, rett og slett forskjellige. Noen av dem kommer fra anstendige, ordentlige hjem og har søsken som skikker seg vel og lever gode liv, så jeg greier ikke å bare se dem som tapere uten noe annet valg enn et liv i rus, slik HI beskriver. Noen kommer nok fra elendige forhold.