Spørre folk om gratis servering

Er det ikke lov til å spørre heller nå?

Jeg tenker at det er lov til å spørre, og lov til å si nei. Vi spør ofte folk om ulike tjenester, og tilbyr oss gjerne å gjøre noe i gjen - både konkret og "du må bare si fra om du trenger hjelp".

Det er litt ugreit å vite at spørsmål blir analysert i det uendelige og at man blir stemplet som sær og krevende.

Harriet Vane skrev:

Jeg spør gjerne venner om de kan hjelpe til med servering i bryllup eller barnedåp. Jeg blir spurt selv. Vi har foreløpig ikke fakturert hverandre.

Kanskje de mente det godt og tenkte at det ville være hyggelig å servere litt først og feste litt etterpå?

Det HV sa!
Jeg synes ikke det høres rart ut i det heletatt, men det er mulig dette er et bygdefenomen?
Svigermor sin vennine ( og mor til en av forloverene) var på kjøkkenet da jeg og mannen giftet oss, hvem hun hadde med husker jeg ikke engang, men det kan godt ha vært noen perifere venner. Dog fikk de betalt, men det var ikke avtalt.

Jo, det er greit å spørre, men jeg synes ikke det skader at man kanskje tenker litt over hvem man spør også. Det er et faktum at det ikke alltid er så lett å si nei.

Maverick skrev:

Jo, det er greit å spørre, men jeg synes ikke det skader at man kanskje tenker litt over hvem man spør også. Det er et faktum at det ikke alltid er så lett å si nei.

Det er jo egentlig et helt håpløst utgangspunkt, om man skal kjenne folk så godt at man vet at de greier å si nei om de mener nei, før man spør?
Å si nei er den enkeltes ansvar, ikke den som spør!
:erfaren valgkomitee sitter:

Maverick skrev:

Jo, det er greit å spørre, men jeg synes ikke det skader at man kanskje tenker litt over hvem man spør også. Det er et faktum at det ikke alltid er så lett å si nei.

:jamenneske:

Det er klart, jeg spør ikke svigerinna mi med ødelagt fot om å være barnevakt. Men det er ikke alltid opplagt for andre hva som passer, og hvordan man får løst ting.

Og for å fortsette eksempelet med meg i midten, så understreker jeg alltid at det er lov å si nei.

Jeje. Det er bare å spørre meg, selvfølgelig. :fastpris pr. dag:

Jeg syns det er helt greit å bli spurt - jeg syns det faktisk er ganske hyggelig. Hvis naboen f.eks. trenger hjelp til en konfirmasjon så baker jeg gjerne ei kake eller passer maten når de er i kirka etc. Null problem - vil helst ikke ha penger for slike tjenester.

Men kjære vene, om dere ikke greier å si nei til ting dere blir spurt om, så må jo dere jobbe med det, ikke hugge hodet av den som spør! Jeg er helt enig med Floksa, her må hver enkelt ta ansvar for sin egen respons.

De fleste jeg kjenner som er alene med barn er tidvis alene uten barn også, og jeg greier ikke å huske hvilke uker eller helger de enkelte har barnefri.

Jeg synes generelt at flere burde spørre mer om hjelp, ikke mindre.

Hugge hodet av?

Det er da virkelig ikke noe poeng i å overdramatisere noe her. Alt jeg sier er at det kan være kult å tenke litt over hvem man spør også, og jeg synes det er noe ugjennomtenkt å spørre et menneske man kjenner perifert om denslags. Rett og slett.

Hvis spørsmålet kom pr. sms så ville jeg lest sms'en høyt for meg selv med vennlig og entusiastisk tonefall, siden den nesten helt sikkert var godt og positivt og inkluderende ment.

Mange med små barn føler jo de blir ekskludert fra alt som handler om festivitas. :btdt:

Vennlig og entusiastisk tonefall. :noterer:

Leste du HI? Det var snakk om noen hun ikke hadde hatt kontakt med på "år og dag" og kun så hos andre felles bekjente. Det var ikke snakk om noen bytting av tjeneste, men et ut av det blå-spørsmål.

Jeg synes det er lov å tenke at det er ... sært.

Maverick skrev:

Vennlig og entusiastisk tonefall. :noterer:

Leste du HI? Det var snakk om noen hun ikke hadde hatt kontakt med på "år og dag" og kun så hos andre felles bekjente. Det var ikke snakk om noen bytting av tjeneste, men et ut av det blå-spørsmål.

Jeg synes det er lov å tenke at det er ... sært.

Shempe-enig.

Har Floksa rett i at det å spørre andre litt mer perifere om hjelp er et bygdefenomen?

Maverick skrev:

Vennlig og entusiastisk tonefall. :noterer:

Leste du HI? Det var snakk om noen hun ikke hadde hatt kontakt med på "år og dag" og kun så hos andre felles bekjente. Det var ikke snakk om noen bytting av tjeneste, men et ut av det blå-spørsmål.

Jeg synes det er lov å tenke at det er ... sært.

Jeg ble spurt om å servere i bryllupet hos noen jeg kan kalle nære bekjente - de var i samme omgangskrets, men jeg ville ikke invitert dem til bursdagen min, liksom. Da var jeg student, og det var så klart greit å gjøre dem en tjeneste. Sånn utpå kvelden kom brudeparet ut på kjøkkenet, takket og sa at vi enten kunne få betalt eller anse det som en gave til brudeparet.

Nå var det jo ikke viktig, så klart, og jeg gjorde det jo ikke for pengenes skyld heller. Men det føltes litt ... lurt.

Jeg er litt delt på det der om at man alltid kan spørre. Man overlater problemet til den andre personen, synes jeg. F.eks. husker jeg veldig godt da jeg var gravid, og gjerne holdt ut så lenge jeg orket på fester for å være sosial. Når man så prøvde å snike seg hjem, dødstrøtt, så kom det alltid en luring og spurte om jeg bare kunne svippe dem hjem. Det var aldri de som bodde i samme retning som meg, så klart. Det vil si at i stedet for å bruke 15 min hjem midt på natten, så brukte jeg kanskje 15 min i motsatt retning, for så å bruke nye 30 min hjem. Men man er jo ikke så kjip at man sier nei?

Nå kommer jeg også fra bygda. Og for meg hadde det ikke vært så unaturlig, utover at det hadde vært unaturlig for meg å arrangere en 40-årsdag som var så høyttidelig at man måtte ha serveringshjelp. Familie og nære venner blir bedt i festen, man ber noen mer perifere om tjenester i form av servering eller tilsvarende og de får delta på lik linje med de andre på fest-biten av feiringen. Det er jo ikke snakk om flere dagers jobb, det er snakk om et par timer en kveld. Passer det ikke på grunn av barn, så passer det ikke, det er ikke verre enn det. Jeg hadde nok tenkt at de syntes jeg virket hyggelig hvis jeg bare hadde møtt dem noen ganger og fikk et sånt spørsmål.

Spør dere ikke andre om hjelp til andre ting heller? Flyttehjelp for eksempel? Kakebaking til dåp og konfirmasjon? Se etter katten i ferien? Jeg begynner å bli litt småredd for hva folk har tenkt om oss oppgjennom.

Jeg gjør ikke det, Katta. Jeg betaler et flyttebyrå. Nå har jeg full jobb og tjener penger, og det har vennene mine også. Det er jeg som velger å flytte.

Det er annerledes når man er 20 og fattig student, synes jeg.

(Men ikke alle vennene våre er enige, dessverre. )

Jeg kjenner at det stopper hos meg hvis mennesker som aldri har tatt initiativ til noe hyggelig/sosialt/denslags tenker at det er helt greit å be meg om å gjøre de tjenester. Det er ikke en ice breaker eller en inkluderingsmetode, det er fortsatt at noen gjør deg en tjeneste.

... og jeg ber familie om hjelp ved flytting. Og så har jeg bedt Candy om hjelp for hundepass. Familien passer også barna, når det trengs. Ellers betaler jeg for hundepass, og jeg betaler for kaker.