Surrogati - Dokument 2 nå

TV2 sender en dokumentar nå, om surrogati, eller, i det tilfellet de følger, en sak der en kvinne vederlagsfritt bærer frem et barn som er biologisk hennes eget, men der hun velger å la den biologiske faren, som er homofil, ha foreldreansvaret alene, og å ikke være mor for barnet.

Jeg har vel "alltid" tenkt at "tradisjonell" surrogati som innebærer betaling har store etiske problemer knyttet til seg, men når jeg tenker gjennom implikasjonene av denne formen, så er det ikke helt uproblematisk det heller. Faren sammenligner det selv med familier med ikke-tilstedeværende fedre, og det er jo en ganske relevant sammenligning. Dette barnet skal leve med at den ene forelderen har valgt å ikke være forelder. Og selv om det sikkert kan kompenseres for og leves med, så tenker jeg at det kanskje gir noen sår? Å bli valgt bort av en forelder?

Samtidig, hvilke familier er egentlig perfekte på alle vis, alle har kanskje sine arr de skal håndtere?

Hva tenker FP? Om både kjøpt og gratis surrogati?

Jeg greier ikke å være nyansert og åpen kjenner jeg, det å fokusere på at en voksen skal få et barn fremfor at barnet skal få ha sine foreldre er problematisk synes jeg. Jeg fatter ikke at det er mulig å frasi seg foreldreretten til et barn man har født når man vet at dette barnet kun for én voksen å støtte seg på. Jeg greier ikke å se på det som noen fin handling. Overfor den voksne kanskje, men ikke på noe vis overfor barnet som burde være fokus og hovedperson.

Jeg tar for øvrig for gitt at vi ikke trenger å debattere "red et greit at enslige homofile menn oppdrar barn", bare så det er sagt. Men for all del, om noen vil grave litt i den også så værsågod, for min del.

Men jeg tror den er mer rett frem, da.

Katta skrev:

Jeg greier ikke å være nyansert og åpen kjenner jeg, det å fokusere på at en voksen skal få et barn fremfor at barnet skal få ha sine foreldre er problematisk synes jeg. Jeg fatter ikke at det er mulig å frasi seg foreldreretten til et barn man har født når man vet at dette barnet kun for én voksen å støtte seg på. Jeg greier ikke å se på det som noen fin handling. Overfor den voksne kanskje, men ikke på noe vis overfor barnet som burde være fokus og hovedperson.

Hadde du sett annerledes på det om det var to homofile som adopterte? Eller hvis en kvinne var surrogatmor for sin søster og hennes mann? Er det annerledes hvis surrogatmoren ikke er biologisk mor til barnet?

Jeg klarer ikke bestemme meg selv, men vil gjerne høre hva andre tenker om emnet.

Polyanna skrev:

Jeg tar for øvrig for gitt at vi ikke trenger å debattere "red et greit at enslige homofile menn oppdrar barn", bare så det er sagt. Men for all del, om noen vil grave litt i den også så værsågod, for min del.

Men jeg tror den er mer rett frem, da.

Den er rett frem tenker jeg? Rent bortsett fra den biten med å planlegge at et barn bare skal ha én forelder. Den synes jeg er sårbar.

Men jeg er nok ganske negativ til surogati. I en ideell situasjon der det er biologisk mor og far som gir egg og sæd og det er en helt frivillig, ubunden surrogatmor så kan jeg nok være med på det. Men jeg sliter med å se at en sånn ubunden situasjon egentlig finnes.

Teofelia skrev:

Hadde du sett annerledes på det om det var to homofile som adopterte? Eller hvis en kvinne var surrogatmor for sin søster og hennes mann? Er det annerledes hvis surrogatmoren ikke er biologisk mor til barnet?

Jeg klarer ikke bestemme meg selv, men vil gjerne høre hva andre tenker om emnet.

1. to homofile som adopterer tenker jeg i utgangspunktet er ok.
2. Jeg sliter med surrogati uansett. Men den situasjonen der er vel den eneste jeg kan se for meg at jeg synes er grei.
3. Nei. Det er det faktum at man er to foreldre og velger vekk den ene for barnet som er problematisk synes jeg. I tillegg til surrogatbiten. Men her er det egentlig ikke surrogati, det er å oppgi eget avkom som er saken.

Betalingssurrogati har vel vært debattert en hel der her, noen år tilbake. Jeg er vel fremdeles der at jeg stort sett synes det er en etisk betenkelig bransje, men at jeg kan akseptere det der det er filantropiske mer enn økonomiske motiver for surrogaten. Selv om det hele involverer økonomisk kompensasjon.

I forhold til å "velge bort å være forelder" som i dokumentaren (som jeg ikke har sett, bare kort lest omtaler av) tenker jeg at det rent prinsipielt ikke er noen stor forskjell på å ha gjennomført svangerskap og å bare ha donert biologiske bestanddeler. For meg ville det vært en gedigen emosjonell forskjell, men tydeligvis ikke for den biologiske moren her.

Med det premisset blir det som enhver annen donorsetting. Og siden jeg selv har valgt å få barn unnfanget ved hjelp av en ukjent spermdonor, eller far om man vil, som også aktivt har valgt å bidra til skapelsen av et barn uten noen foreldreinvolvering, er jeg naturlig nok der at jeg tenker det er innafor etisk sett. Selvfølgelig er det ren egoisme drevet av et ønske om å bli foreldre, men dét er jo tilfelle for det aller meste av barneproduksjon.

Det er et egoistisk valg disse voksne tar på det uunnfangede barnets vegne. Det kan godt tenkes at barnet vil tillegge dette negative følelser i fremtiden. Jeg tenker likevel at det er helt i orden. Alle tar valg for (de potensielle) barna sine, og alle valgene kan alltids skape vanskelige følelser for barna i fremtiden. Jeg synes dette er innafor.

(Men både emosjonelt og juridisk tenker jeg at det er hinsides risikabelt for både moren og faren, og et valg jeg har vanskelig for å forstå at de våger).

Jeg synes det er ganske stor forskjell på en donorsituasjon med én og to foreldre.

Katta skrev:

Jeg synes det er ganske stor forskjell på en donorsituasjon med én og to foreldre.

Tja. Det gjør jo omsorgssituasjonen mer sårbar, men jeg vet ikke om jeg synes det påvirker de rent prinsipielle sidene ved surrogati og donorbruk?

...og jeg er så yrkesskadet at jeg tenker én villig og bevisst forelder langt trumfer så utrolig mange to foreldre-konstellasjoner at det får være bra nok.

shute skrev:

Tja. Det gjør jo omsorgssituasjonen mer sårbar, men jeg vet ikke om jeg synes det påvirker de rent prinsipielle sidene ved surrogati og donorbruk?

...og jeg er så yrkesskadet at jeg tenker én villig og bevisst forelder langt trumfer så utrolig mange to foreldre-konstellasjoner at det får være bra nok.

hehe. Der får vi være uenige. Jeg synes at det å planlegge barn inn i en veldig sårbar omsorgssituasjon er betenkelig i seg selv.
Det å bruke donorsæd/egg som bryter med biologien er også vanskelig etisk synes jeg, men langs en helt annen akse.
Surrogati greier jeg vel ikke i noen situasjoner å akseptere tror jeg, med unntak av der det er biologisk foreldres egg/sæd og nære relasjoner som bærer frem barn uten press.

Og så synes jeg generelt at det å velge flere punkter på denne listen blir mer trøblete enn å velge ett.

Jeg syns forsåvidt at dette er bedre enn betalt surrogati, spesielt dersom det foregår i land med stor fattigdom. Jeg har ikke sett dokumentaren, bare den reportasjen fra god morgen norge. Men jeg tror nok ikke at det nødvendigvis alltid blir så lett følelsesmessig for barnet å ha "Renate som fødte meg" som familievenn, mens hun samtidig ikke ønsker å ha en morsrolle.

shute skrev:

I forhold til å "velge bort å være forelder" som i dokumentaren (som jeg ikke har sett, bare kort lest omtaler av) tenker jeg at det rent prinsipielt ikke er noen stor forskjell på å ha gjennomført svangerskap og å bare ha donert biologiske bestanddeler. For meg ville det vært en gedigen emosjonell forskjell, men tydeligvis ikke for den biologiske moren her.

Jeg kan strekke meg til å se at det kan greit emosjonelt for andre mødre, som sikkert er annerledes skrudd sammen, og har lagt andre føringer og forventninger for svangerskapet i forkant. Men for barnet?

Jeg har store problemer med betalingssurrogati, spesielt med ujevn maktbalanse feks økonomisk (slik som i India).

Men, samtidig er det å være forelder, og spesielt mor, knyttet til klare forventninger om ubrytelig kjærlighet, tilknytning og omsorg. At en mor kan gi fra seg barnet sitt og ikke ønsker å være mor strider mot det samfunnet har lagt av premisser for morsrollen. Det er kulturen vår at mor ønsker å være mor, mens det er større forståelse for at far forsvinner. Han har jo ikke "båret frem barnet", sørget for "god tilknytning via amming", "kjent det på kroppen". Vi tolker mye inn i morsrollen, og kanskje for mye?

Polyanna skrev:

Jeg kan strekke meg til å se at det kan greit emosjonelt for andre mødre, som sikkert er annerledes skrudd sammen, og har lagt andre føringer og forventninger for svangerskapet i forkant. Men for barnet?

Jeg er tilbøyelig til å si at dette kanskje er bedre for barnet - det er planlagt, det er avklart. I dette tilfellet far er klar over at han er omsorgspersonen og ønsker barnet, han sørger for god tilknytning.

For å trekke spørsmålet ditt videre, hva da med barn som adopteres bort? Går de med en evig sorg etter mor? Gjelder det samme for far? Hva med skilsmisser der far forsvinner?

Teofelia skrev:

Hadde du sett annerledes på det om det var to homofile som adopterte? Eller hvis en kvinne var surrogatmor for sin søster og hennes mann?

Det eneste tilfellet jeg personlig kjenner til, er en slags kombinasjon av disse: En homofil venn av meg har en datter som mannen hans er biologisk far til, og søsteren hans (altså min venns søster) er biologisk mor til, og jeg greier i grunnen ikke å se noe galt eller problematisk ved den situasjonen. Kanskje fordi biomoren har en nær relasjon til barnet, og kanskje delvis fordi de er to foreldre, i motsetning til i situasjonen i HI.

Det er vanskelig å diskutere disse tingene uten at ens egne følelser i forhold til mors- og foreldrerollen spiller inn. Og så snart man argumenterer ut fra hva (kanskje) barnet kommer til å føle om situasjonen, så har man jo ikke så mye annet enn egne følelser og erfaringer å bruke som grunnlag. Antar vi uten videre at et barn vil føle det vondere å bli "valgt bort" av en surrogatmor enn av en donorfar fordi vi selv føler at en mor er noe annet enn en far? Eller er det fordi vi føler at det å bære frem et barn "burde" gi mer tilknytning til barnet enn å donere sæd, og at det derfor er en emosjonelt "verre" situasjon?

Jeg syns det er uheldig og sårbart for barnet å kun ha en foreldre-omsorgsperson i livet sitt. Vi har alle våre svakheter og det er derfor fint at man er to foreldre som kan kompensere for hverandres svakheter.

Ser igrunn donor mor som helt greit også i form av surrogati, men ikke mot betaling i form av en økonomisk kontrakt. Det å gjennomføre et svangerskap er en stor risiko for egen helse, som jeg ikke syns man kan be andre om å gjøre, ikke engang for aburd store beløp, da helse ikke kan kjøpes for penger.

Jeg vet så sannelig meg ikke hva jeg mener. Det finnes jo flere kvinner som får barn - hvor barnefaren aldri er med i bildet - og hvor barnefaren aldri har vært planlagt inn i bildet. Jeg tror på ingen måte at menn ikke kan knyttes til barnet like mye som mor (på tross av fødsler, amming og svangerskap) - Jeg synes det er litt egoistisk, selvfølgelig - men i denne situasjonen, hvor damen som har bært frem dette barnet er til stede i jentas liv, så er det litt formildende - selv om jeg antar de må ta støyten den dagen jenta stiller denne kvinnen til veggs med spørsmålet "hvorfor vil du ikke være mamman min"

Er det surrogatens biologiske barn?

Ja. Hun har gjort det flere ganger, hun har tre barn selv og har født fire for andre.