Jeg har brukt formiddagen på å koke plommesyltetøy, og jeg skryter litt her, for sylting hører ikke til blant mine daglige, eller årlige sysler. Tanta mi kom over hit med en svær pose med kjempegode plommer i går. Vanligvis pleier vi å spise så mye vi orker av plommene, og så skrotes resten før fluene setter seg i dem. Men i dag fikk jeg ånden over meg og kokte syltetøy av de to kiloene vi ikke allerede hadde fortært. Nå sitter jeg med brune plommefingre og høster av mannens lovord over det gode syltetøyet. Og når jeg synes det er litt lenge siden han har sagt noe, må jeg bare spørre: "Det ER et uvanlig godt syltetøy, ikke sant?" Og så fortsetter skrytet, for noe annet tør han vel ikke.
(Hvor er husmorsmilyene når man trenger dem?)
Kaija
13k innlegg
Også var det jo veldig viktig å opplyse om det. 
