Å ikke orke å hilse på kjente / perifere kjente

I går var vi på "utflukt" med familien. I det fjerne så jeg en gammel bekjent, ute med sin familie. Også orket jeg liksom ikke å gå bort og hilse, og strengt tatt ville vi ikke hatt så mye å prate om heller. Også er det litt flaut synes jeg, at jeg ikke orket det også.

Men det skjer alle iblant, sant?

Slik har jeg det veldig ofte.

MÅ man gå bort og hilse? Jeg går bort hvis det er en jeg pleier å omgås eller kjenner veldig godt, men ellers pleier det jo bare å være på "hei, hadet"-stadiet, kanskje også en liten prat, men jeg går ikke bort og prater. Det er helst om vi møtes på gata og sånn.

Normalt vet jeg ikke om det er. Men likt meg - det er det.
Jeg tror kanskje ikke jeg er så normal da.

Jeg vil si det er helt normalt.

Ikke flaut. Helt normalt.

Veldig vanlig. Hvertfall i min verden.

Helt normalt.

Hilsen hun som i sin tid som blokkbeboer gjerne ventet med å gå ut til hun hørte at naboene var ute av oppgangen (men som også kan finne på å overfalle svært perifere gamle bekjente om hun er i det rette humøret)

Det er helt normalt.

Det holder da med et hei.

Helt normalt. Iallfall for meg.

Helt normalt.

Og dessuten, dersom de ville snakke med deg så kunne jo de kommet bort.

(og da vedkommende sendte meg melding på facebook i dag og lurte på om det var meg han så i går, så sa jeg "sorry, jeg så deg ikke". Ja ja)

Det er helt normalt.

Pleier avverge med å vinke og smile, så snu meg bort og være opptatt, for å markere hvordan vi skal ha det.

Helt normalt til å være meg i alle fall.

Helt normalt i min verden. (Dessverre er ikke mine perifere slektninger av samme avstøpning, og småløp etter meg gjennom et halvt kjøpesenter i for å stå og tørrprate om været. )

Helt vanlig.

Helt normalt.

Det er helt normalt og jeg har gjort akkurat det samme.