HSJ73
1,9k innlegg
Skjønner hva du mener. Sånne mammaer får jeg lyst til å klype litt, sjekke om det er noe krutt å hente, liksom.
Startet av Pelen 131 svar 17k visninger
Zoë skrev:Jeg synes absolutt at man skal vise personligheten sin og ikke gjemme bort alle følelser og sinnstemninger bak en silkestemme overfor barnet sitt.
Skremmern skrev:Men det kan jo faktisk hende at enkelte mammaers personlighet bare er sånn.
Madam Mim skrev:Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.
Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå?
Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"
Balansekunstneren skrev:Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.
(Men jeg er en av sistnevnte også, et par dager i måneden.)
Madam Mim skrev:Jeg får hetta av pushemammaer som dytter sin unge fremst i barnekoret, føyser unna andre unger i Luciatoget, so drar med unger før de er klar for det på teater eller andre ting så ungen skriker og har det kjipt, mødre som drasser med ungene på altfor mange aktiviteter før de er modne og motiverte, mødre som sier nei, nei, nei, ja eller skal forhandle om alt.
Jeg misliker altså de som ikke lærer ungene fellesskap og empati og de som er så patetiske at de lever gjennom ungene. Og dem som lar ungene bestemme alt og ikke slutter å spørre ungene om ting de egentlig bare vil ha ett svar på. Vil du hjem nå?
Og de som foran andre roter til og underminerer den stakkars partneren sin som forsøker å sette grenser, ved å markere seg som "pappas regler gjelder ikke, jeg er nemlig snille kule-mamma som ikke vil ha konflikter, som er det jeg oppfatter av barnets reaksjon nei og grensesetting"
Balansekunstneren skrev:Jeg får hetta av mammaer og pappaer som tror de vet alt om andre basert på å se dem i enkeltsituasjoner. Jeg får hetta av folk som tror det bare finnes en forklaring på hvorfor noen oppfører seg slik eller sånn. Jeg irriterer meg over folk som jakter på noe å irritere seg over.
Vi også. Puse-dille-blomstersnakk. Og ungen slår seg noe så forj*vlig vrang hver eneste gang. Og det ender med at han hylende blir kjørt hjem kravlende rundt i hele bilen (sic!!!!) etter at pappaen har sagt 20+ ganger med silke-bedende stemme "Jammen N, vil du ikke ta på deg bilbeltet da?"Veronal skrev:Vi har en sånn pappa i det periferere nærmiljøet her.
Nei, jeg irriterer meg ikke på mammaer som snakker tyst, det er det tyste i kombinasjon med silkestemme som gjør meg litt smågal. Men for å være ærlig, det er jo ikke noe jeg går og irriterer meg over, jeg bare syns at det å være slik mot barna sine hele tiden (og da mener jeg alle de tingene jeg skriver om oven) ikke kan være bra for barnet og jeg syns synd på familien. Føreldrene bør bryte inn og ta sjefsavgjørelser om det trengs, alt man gjør må ikke godkjennes av barna også. Og som Zoë skriver så er det en tilgjord snill og søt stemme jeg tenker på. En som ikke høres naturlig ut (i hvert fall ikke i mine ører).jane skrev:Men jeg tenkte ikke på det med silkestemme. Jeg tenkte på det punktet der det står at hovedinnlegger irriterer seg over mammaer som snakker tyst, og aldri snakker høyt.
Logg inn for å svare i denne tråden.