Var du flau over foreldrene dine i oppveksten?

Aldri over pappa, men over mamma er jeg flau rett som det er enda.

Nei, stort sett var de helt akseptable og greie foreldre, og de var godt likt av vennene mine, men det var episoder med mamma der jeg ville at hun skulle synke gjennom jorden sammen med meg. Det hender fremdeles.

jada! En periode i tenårene var det meste flaut, de sang for høyt på allsangen skoleavlutninger for eksempel. 🙄

Pappa er en type som gjerne stikker seg litt ut så han var jeg vel mest flau over. Men for all del, vi hadde huset fullt av folk og alle vennene synes jeg hadde veldig greie foreldre.

Ja, over pappa. Han pleide (eller, han gjør det sikkert ennå) å nynne eller plystre når han ruslet rundt i butikker. Jeg pleide å holde meg langt bak ham.

Og hva er det jeg nå titt og ofte gjør selv, når jeg går i butikker, triller barnevogn osv....?

Pappa var veldig streng og jeg var ganske flau alle gangene han hentet meg på de rareste steder
Ellers kan jeg ikke huske at jeg var flau over dem på noe vis.

Faren min hadde 50-årskrise. Han kjøpte Honda 350, full skinndress, cowboy-boots og hadde visiret oppe for å kunne røye pipe mens han kjørte. Ja, jeg var flau. I wonder why.

Niks, har aldri vært flau over mine foreldre. Stolt av foreldrene mine jeg. 🙂

Ja, jeg var flau over dem. Moren min har leddgikt, og hadde en tendens til å stønne ganske spesielt når hun gikk i trapper. Jeg husker jeg hadde mest lyst til å synke ned i et stort hull når jeg var ute og handlet med henne. I tillegg hadde hun en tendens til å bryte ut i spontan sang over alt eller ingenting. Far gjorde ofte hagearbeid i bar overkropp med magen dissende utenfor buksa og rørleggersprekken blottet for alle å se. Det var også veldig pinlig.

Håper ikke mine barn blir flaue over meg noen gang, men det er vel stor sjanse for det. Jeg er i hvert fall ikke flau over foreldrene mine i dag, og det er vel det som er det viktigste. Altså, som ungdom er man gjerne i en usikker periode og vil gjerne være kul og gå inn i mengden. Og det er vel da at usikkerheten gjør at man blir flau over foreldrene sine. Når man kommer over den perioden, ser man at det egentlig ikke var noe å være flau over.

Det gikk i perioder, men ja, jeg har definitivt vært flau over dem.

Don't get me started.

Um.... jeg er 31 men vokser vel fortsatt?

sjuggerpløm skrev:

Aldri over pappa, men over mamma er jeg flau rett som det er enda.

Å, stakkars mamma. jeg husker med gru en periode jeg gikk til tannlegen for å trekke et par tenner. Måtte vel inn til byen 3 ganger i den perioden tror jeg. Mamma hadde ikke førerkort og pappa var på jobb, så vi måtte ta bussen. jeg kunne ikke ta bussen sammen med mamma, så jeg gikk på bussen et stopp før henne slik at ingen kunne se at jeg kjente henne.

Også husker jeg også at jeg skammet meg sånn over at hun var eldre enn pappa, og de var selvsagt oldinger (hun var 29 og han var 27 da jeg ble født).

Jeg har verdens snilleste og fineste foreldre og kan ikke forstå at jeg skammet meg over dem.

Jeg var flau over pappa på skitur. Han brettet ned oppbretten på lua, og hadde hele greia ovenfor ørene, istedet for å trekke den godt nedover som alle de 'normale' fedrene gjorde.
Nå for tiden hadde han vært helt inne blant hiphoperne med en slik lueføring, men det var virkelig ikke kult på tidlig 80-tall.

Jada, jeg var flau over mamma, ganske så ofte også Hun gikk i flagrende, lilla gevanter, sandaler med raggsokker i, og sang gjerne høyt på gata. Jeg gikk på motsatt side av veien med nesa i sky, og holdt på å dø på meg. Mamma går fortsatt i mye rart, men det er lenge siden jeg sluttet å bli flau. Mamma er fin som hun er, noe helt for seg selv. 🙂
Pappa sovnet på et foreldremøte, det fikk jeg høre i lang tid etterpå, bortsett fra det har jeg aldri vært flau over pappan min.

Jeg er flau over min gale mor den dag i dag jeg.

Enkelte episoder har gjort meg flau, mest mamma. Mest av alt forundrer de meg, begge to.

Uff, ja, jeg hadde en periode som jeg var umåtelig flau over de, og ikke ville bli sett noe sted med dem, spes mamma. Er ikke så stolt over det nå, men syns likevel at mamma er litt småteit som fortsatt er sur for det🙄

Flau over min mor ja, men det var fordi hun var i fullt opprør fra jeg var 18 til jeg var 23 år ca. Ellers er jeg litt flau over henne enda egentlig, men merker jeg bryr meg mindre og mindre.
Frem til jeg var 18 år var hun en kul mor som jeg sjelden var flau over. Hun var veldig flørtete og direkte eneste, noe som kunne være svært pinlig dersom hun snakket med noen jeg likte godt (noe hun ofte gjorde siden hun løftet av telefonrøret støtt og stadig ).

Pappa var rektor på barne- og ungdomsskolen jeg gikk på, og det var flaut. Han var nok egentlig relativt godt likt, men han var jo så synlig. Jeg husker spesielt en episode der han holdt en tordenpreken fra skoletrappa om ett eller annet, og noen i forsamlingen hvisket "overlærer'n er en bæsj". Akkurat da skulle jeg gjerne sunket i jorden.

Mamma var heldigvis en veldig godt likt lærer på den samme skolen, det hjalp.

Jeg kan ikke huske at jeg har vært spesielt flau over dem noen gang etter at jeg forlot grunnskolen.

Eg var av og til flau over at alle visste kven foreldra mine var, eller kven eg var søster til. Me budde på ein litan stad, og foreldra mine var sånne som alle kjente. Dessutan var dei ti-tjue år eldre enn "alle andre" foreldre.

Men alt i alt var eg vel fornøgd med dei i ungdomstida og, i den grad eg var fornøgd med noko som helst.