Hugser du første skuledag?

Jeg begynte på skolen i 1992, og selv da kalte vi læreren vår for Frøken.

Jeg hadde bare mannlige lærere opp igjennom hele barneskolen, så ingen frøken der. Men storesøstra mi hadde frøken. Læreren vår var ung og moderne, så vi kalte han bare med fornavnet, for det var det han insisterte på. Alle andre mannlige lærere ble omtalt med etternavn av elevene. Inkludert min far, som også var lærer på samme skole.

Det var forresten annerledes på den kanten av landet jeg flyttet til da jeg var 11. Der var det ingen som sa frøken, og det var kun rektor som ble omtalt med etternavn. Og det til tross for at de var mye mer gammeldagse på alle andre områder.

Jeg husker at mamma var med og at venninnen min var der. Ikke så mye mer.

Det jeg derimot husker aller best fra første klasse var at alle de snille barna fikk tegnet et pinnsvin av han snille gamle assistenten, men jeg fikk aldri ett. Ikke når jeg flyttet skole engang (alle andre fikk når de enten hadde vært snill eller skulle flytte). 🙁

Jeg begynte på barneskolen i 1976, på det som da var Norges største barneskole. Jeg husker at det hang opp plakater i skolegården med navnene på de som skulle gå i de ulike klassene. Jeg var et krisemaksimerende barn, og da vi kom til 1D husker jeg at jeg nesten gråt, for jeg var sikker på at de hadde glemt meg. Men så, endelig, sto navnet mitt der. Under 1F.

Jeg husker også at det var en fotograf der for å ta bilde. Fire og fire med mødrene våre bak. Jeg husker at mamma ba meg ta av meg sekken og holde den foran meg. Det hadde hun lært var det man skulle gjøre. Hun ble nesten litt indignert over at de andre på bildet hadde sekken på.

Men utover det husker jeg ingenting. Ingenting fra møtet med "frøken" eller fra klasserommet.

Vi hadde også for øvrig Fifi og Fofo.

Vi lærte å lese med Alababa. Det husker jeg. "Ola lo".

Også husker jeg hvordan læreren begynte å forklare lesing. Han tegnet en båt på tavla, med bokstaven L på, som seilte mot brygga der bokstaven O ventet. Så skulle vi si Lllllll mens han førte fingeren fra båten og inn mot brygga, og når han kom til brygga måtte vi gå over til å si Oooooo. Etterpå fortalte han at nå hadde vi lest. Jeg husker jeg syntes det var morsomt. Deretter ble jeg tatt ut av undervisningen sammen med to andre som kunne lese, for alternativt opplegg, mens de andre fortsatte med å lære bokstaver og å trekke dem sammen til ord. Vi tre leserne gjorde oppgaver i et hefte som het "hva leste du nå".

Så husker jeg at vi som var fort ferdige med oppgavene i matteboka fikk holde på med et slags brett der vi løste matteoppgaver med å sette sammen noen plastbrikker, og hadde vi gjort det riktig ble det et bestemt mønster på baksiden. Det var brett med ulik vanskelighetsgrad, og jeg husker jeg likte godt å holde på med det. Noen som husker hva de het?

Jeg innbiller meg at jeg husker min første skolestart. Samtidig er dagen dokumentert i bilder (den gangen vi tok det litt seriøst og satte dem i albom...) slik at det er ikke lett å vite om jeg faktisk husker det, eller tror jeg husker det pga. bildene.... om du skjønner...

Jeg husker ingen ting fra første skoledag.

(Men jeg husker siste skoledag på barneskolen veldig godt! Alle de andre jentene i klasen hulket og gråt og var kjempetriste fordi vi ikke lenger skulle gå i samme klasse men splittes i tre parallellklasser på ungdomsskolen. Jeg var kjempelykkelig fordi jeg skulle få utforske et nytt miljø og slippe dette lille, trange, tvangshomogene miljøet. 🙄 )

Jeg husker ikke noe fra første skoledag. Husker hva jeg hadde på etter å ha sett bilder, men kan ikke huske hva vi gjorde. Husker noen glimt fra ting vi gjorde og hendelser det første året, men ikke første skoledag. Det var i 1987.

Jeg husker ikke noe fra selve skoledagen, men jeg husker starten på dagen. Og jeg har sett bildet foreldrene mine tok utenfor huset vårt. Jeg hadde musefletter og den fineste kjolen min. Og ingen fortenner.

Jeg begynte på engelskspråklig skole i utlandet, og begynte derfor rett i 2. klasse (jeg ble testet noen uker før skolestart, og skolen så ingen grunn til at jeg ikke skulle begynne med mine jevnaldrene, siden jeg kunne både regne, lese og skrive).

Foreldrene mine fulgte meg ikke lenger enn til skolebussen, og jeg dro på skolen sammen med en av jentene i klassen min som jeg hadde blitt kjent med noen dager tidligere. Vi er forresten fortsatt venner, og foreldrene mine er venner med foreldrene hennes, til tross for at vi bor på forskjellige kontinenter. Og dett var dett. Siden det var 2. klasse var det ingen andre som hadde med foreldrene sine, og jeg savnet dem ikke.

Jeg har spurt, og den offisielle versjonen var at jeg var så stor og flink at jeg klarte det helt fint selv.

Jeg gjetter at den egentlige versjonen er at siden min mor fikk meg med en annen mann enn han hun var gift med, var hun vettskremt for at noen skulle peke og sladre. Hun har alltid vært ekstremt opptatt av seg selv og hva som kjennes best for henne, da.

Huff Harriet, så nitrist. 🙁

Jeg husker bare én ting fra første skoledag, og det er at frøken Marit fortalte oss at det var hennes første skoledag også (hun var helt nyutdannet), og at hun var minst like spent og nervøs som oss. Hun var for øvrig en førsteklasses lærer, vi var heldige med henne.

Begge foreldrene mine var lærere, så jeg hadde allerede vært på skolen mange ganger og var nok mer avslappet enn de fleste. Jeg husker ikke i hvilken grad foreldrene mine var til stede, de var muligens opptatt med å ta imot elever selv.

Nei. Men jeg husker ting fra første klasse. Enkelt for meg fordi jeg byttet klasse etter jul. Jeg husker jeg hadde fadder, at jeg mistet en tann og jeg husker vi hadde svømming, at jeg kom mye for sent for skolen var 300 m unna og jeg gikk alene. Min mor var gravid med invalidiserende bekkenløsning og jeg tror jeg klarte meg mye alene. Jeg husker at jeg var ett år eldre enn naboungene. Og at vi flyttet til jul og jeg begynte på ny skole.

Lille*My skrev:

Vi lærte å lese med Alababa. Det husker jeg. "Ola lo".

Også husker jeg hvordan læreren begynte å forklare lesing. Han tegnet en båt på tavla, med bokstaven L på, som seilte mot brygga der bokstaven O ventet. Så skulle vi si Lllllll mens han førte fingeren fra båten og inn mot brygga, og når han kom til brygga måtte vi gå over til å si Oooooo. Etterpå fortalte han at nå hadde vi lest. Jeg husker jeg syntes det var morsomt. Deretter ble jeg tatt ut av undervisningen sammen med to andre som kunne lese, for alternativt opplegg, mens de andre fortsatte med å lære bokstaver og å trekke dem sammen til ord. Vi tre leserne gjorde oppgaver i et hefte som het "hva leste du nå".

Så husker jeg at vi som var fort ferdige med oppgavene i matteboka fikk holde på med et slags brett der vi løste matteoppgaver med å sette sammen noen plastbrikker, og hadde vi gjort det riktig ble det et bestemt mønster på baksiden. Det var brett med ulik vanskelighetsgrad, og jeg husker jeg likte godt å holde på med det. Noen som husker hva de het?

Ja, nå ble noen minner vekket! Jeg hadde også denne boken, og jeg husker også de plastbrikkene. Så spennende å snu dem, men jeg husker ikke hva de het.

Jeg leste enorme mengder Fru Pigalopp siden jeg kunne lese da jeg begynte, og syns det var dørgende kjedelig å høre på de andre hakke seg gjennom Ola lo, Per ser osv. Også er jeg sikker på at det var skrevet på det derre hybridspråket mellom nynorsk og bokmål?

Det jeg husker aller best fra barneskolen var heimstadlære i andre og tredje klasse. Jeg kan massevis om sammensetning av jordsmonn, fornminner og kommunevåpen til en liten kommune på østlandet fremdeles. Også husker jeg at en av guttene i klassen glemte å lese mellom tredje og fjerde, så når han skulle lese noe høyt husket han ikke hvordan lenger og begynte å gråte.

Lille*My, jeg tror det må ha vært Løko, det brettet altså. Jeg hadde forøvrig nøyaktig samme lesebøker som deg, men på nynorsk (Kva las du no?)

Jeg hadd også "med a og b til alababa" og "Hva leste du nå?". Husker at lesebøkene begynte å bli slitne og jeg lurer nesten på om vi var det siste kullet som hadde dem på vår skole. De var tapet i ryggen med sånn rød, grønn eller blå stofftape (ligner på gaffa) som jeg ikke tror man får tak i lengre.

Vi hadde også frøken. Vår frøken var alltid ulastelig antrukket i matchende antrekk bestående av rutete skjørt som gikk til midt på legge, høyhalset polo i finstrikk og et smalt belte i midjen. Hun hadde x antall sånne sett i alle mulige farger, alle kjøpt i England og Skottland siden hun var anglofil og reiste dit hele tiden . De enste gangene vi så henne i bukser var når vi hadde aktivitetsdag eller skulle på tur- noe som skjedde 2-3 ganger i året på den tiden. Jeg likte frøken godt og tror hun var snill og ganske streng.

Darth skrev:

Lille*My, jeg tror det må ha vært Løko, det brettet altså. Jeg hadde forøvrig nøyaktig samme lesebøker som deg, men på nynorsk (Kva las du no?)

Løko ja! Det var det!

Da jeg flyttet etter fjerdeklasse var det til en nynorskkommune, og da fikk jeg "Kva las du no?". Denne kom jo i mange nivåer, og jeg lå da ca ei bok foran resten av klassen, siden jeg begynte med dette mens de andre lærte å lese, og skolen bare foret meg med ny bok når jeg var ferdig med den gamle, naturlig nok. Slik var det ikke på den nye skolen, der skulle ingen være foran de andre, tydeligvis. Siden jeg nå skulle skulle bytte målform fant læreren derfor ut at det var en god idé at jeg fikk gjøre om igjen den samme boka som jeg var ferdig med på min gamle skole, for da fikk jeg øvd meg på nynorsk.

Som om det ikke fantes andre måter jeg kunne lært meg nynorsk på mens resten av klassa kom etter med boka. Ja ja, det tok knekken på min interesse for denne boka (som jeg faktisk syntes var helt ok), og norskfaget for øvrig.

Når jeg tenker på det, så er det ganske spes dette med målform. Tenk at man blir tvunget til å rettskrive på en måten som kanskje ikke føles naturlig for en, både den ene og den andre veien.

Tallulah skrev:

Når jeg tenker på det, så er det ganske spes dette med målform. Tenk at man blir tvunget til å rettskrive på en måten som kanskje ikke føles naturlig for en, både den ene og den andre veien.

Hehe, ja, men med så mange dialekter som finnes så er det vel ikke mange som får skrive slik det er 100% naturlig uansett, så lenge vi har ambisjoner om å ha felles regler for rettskriving.

For meg var det helt ok å skifte målform, jeg snakket ei dialekt som hadde litt av begge. Jeg syntes det var litt spennende med noe nytt, jeg trengte litt mer utfordring. Men jeg trengte ikke å begynne helt på nytt i ei bok jeg var ferdig med. Så stor forskjell er det tross alt ikke på bokmål og nynorsk at det opplevdes som spesielt spennende eller utfordrende.

Jeg hadde seks mnd med nynorsk, halvannet år med bokmål, og så nynorskkommune ut videregående. Men jeg husker ikke mye av det. Annet enn at jeg sa "honnes, hannes og dies" og det måtte jeg tvert slutte med altså. Da vi flyttet.

Lille*My skrev:

Hehe, ja, men med så mange dialekter som finnes så er det vel ikke mange som får skrive slik det er 100% naturlig uansett, så lenge vi har ambisjoner om å ha felles regler for rettskriving.

Nei, jeg mener ikke at man skal skrive dialekt, men for meg er det svært unaturlig å skrive nynorsk, jeg snakker ikke noe som er i nærheten av å likne (selv om målentusiaster påstår at Oslo indre øst-sosiolekta er bare sååå lik ). Jeg tror jeg hadde hatt en svært negativ opplevelse av å måtte bytte målform. Kanskje ikke så tidlig som i første klasse, men etter tredje definitivt. Jeg har lest og skrevet fra jeg var fire år, og har bodd flere ulike steder uten å tilpasse dialekten min en smule en gang. Det handler jo om hva man er vant til å lese og skrive fra før av også.