Burde vi snakke om endringene i barselpermisjonen?

Som kvinne som støtter tredeling har jeg fått utrolig mye kjeft.
Jeg kan ingenting om barn, jeg vil sulte barn og jeg vil straffe mor i en syk likestillings navn.
For meg så bekrefter jo dette sinnet at tredeling er helt nødvendig for å få en reelt likestilling mellom kvinner og menn både i arbeidslivet men også når man blir møtt i barnehager, skoler og andre institusjoner. I dag tyr disse mye til mor, er min erfaring.
Men jeg har tatt feil før, så mulig det er noe jeg ikke ser her?


En artikkel om endringene

https://www.infotjenester.no/artikler/utvider-fedrekvoten-igjen/

Jeg synes dette er fint, en naturlig utvikling mot mer likestilling. Der hvor mor ønsker å være hjemme lengst mulig kan hun være hjemme i 19+18 uker. Etter det bør det være greit å slippe far til. Særlig i arbeidsmarkedet er dette viktig, at det ikke bare er kvinner som kommer ned denne "ulempen".

Det som er feil med den nye fordelingen er at mors seks ukers barselpermisjon etter fødsel, som er medisinsk begrunnet, regnes med i mors kvote. Det mener jeg er feil. Mammakvota bør starte etter disse seks barselukene. Far har tross alt ikke født.

Det er mor som har gått gravid og som har født med alt det bringer med seg og det er hun som produserer melk med det, det kan føre med seg av bekkentrøbbel og alt med seg. Hvor mye hver av de voksne skal være hjemme bør være opp til hver enkelt familie å finne ut av, men de første seks ukene burde både mor og far være hjemme. . Jeg synes ikke politikerne skal blande seg enda mer inn i dette, det er alt for mye styring som det er!

De fleste av oss får 50 år i arbeidslivet med dagens pensjonsordning, vi har ikke råd til å slutte før. Tida brukt i fødselspermisjon blir forsvinnende liten til sammenlikning og jeg nekter å tro at en dyktig kvinne vil holdes igjen et helt yrkesliv av et par-tre permisjoner på trekvart år.

Jeg er for pappaperm, men tror det går et skjæringspunkt der lengre pappaperm blir mindre fordelaktig for kvinners yrkesutøvelse. Mødre vil oftest ivareta spedbarn godt og vil amme en god stund, og nedkorting vil medføre at de må velge å være hjemme uten lønn. For yrker der man ikke får fast stilling tidlig må de da være hjemme uten sikring og får hull mhp å opparbeide seg rett til stillingsvern.

Dette er nærmest det eneste området, hvor jeg opplever at det ikke er helt rett frem at kvinner og menn skal likestilles fullt ut. På alle andre områder i samfunnet, er det selvsagt at likestillingen er fullstendig, men ikke her. Her argumenteres det med fysiske forskjeller - og fremhever dermed at det ER en forskjell mellom kjønnene.

Jeg tror personlig, at vi ALDRI kommer til å nå fullstendig likestilling i arbeidslivet, hvis disse ulikhetene i forhold til permisjonstid og fordeling av omsorgsoppgaver ikke jevnes ut. Det er ikke lov å spørre om graviditet eller familieplanlegging ved jobbintervju, og man må selvsagt tilrettelegge for graviditet, skaffe vikar til permisjoner og være positiv til redusert stilling i forbindelse med småbarnsperioden - men at disse faktorene samtidig ligger i bunn for en del disponeringer i arbeidslivet, og er med på å holde kvinner som gruppe tilbake lønnsmessig - det garanterer jeg. Det sier seg selv, at jeg har mer å slå i bordet med under forhandlinger om lønn og vilkår, når jeg ikke samtidig understreker at jeg må gå hver dag kl 15 for å rekke barnehagen, eller ha fri hver mandag for å få "litt unna hjemme".

Jeg sier ikke det er RIKTIG, eller RETTFERDIG - men så lenge mødre drar kjønnskortet og bruker graviditet og fødsel som en brekkstang for redusert stilling og større permisjonsprosent, tror jeg nesten vi bare må akseptere at det kommer noen ulemper i dette kjølvannet.

Billa skrev:

så lenge mødre drar kjønnskortet og bruker graviditet og fødsel som en brekkstang for redusert stilling og større permisjonsprosent, tror jeg nesten vi bare må akseptere at det kommer noen ulemper i dette kjølvannet.

"Brekkstang" altså? Man trenger ikke brekkstang når det er en rettighet man har, som også fedre kan ta ut. Denne formen for likestillingskamp må kjempes i hjemmet, og da er det først og fremst menn som må gjøre jobben.

Menn er merkelig fraværende i disse spørsmålene.

ullmor skrev:

"Brekkstang" altså? Man trenger ikke brekkstang når det er en rettighet man har, som også fedre kan ta ut. Denne formen for likestillingskamp må kjempes i hjemmet, og da er det først og fremst menn som må gjøre jobben.

Menn er merkelig fraværende i disse spørsmålene.

Ja? For mange tror jeg at føde- og ammefanen holdes høyt. Hvordan kan menn argumentere MOT kvinner som mener seg berettiget til å være lengst hjemme eller være den som jobber redusert, når fødsel og amming og bekkenløsning brukes som argumenter? Det er jo ikke sånn at vi kommer dit at menn føder barn (hvertfall ikke i vår levetid), og jeg skjønner godt at man ikke helt klarer å stå på krava når det biologiske prinsipp føres som argument.

Igjen, jeg tror dette i stort er med på å holde likestillingen i arbeidslivet tilbake, dessverre. Husk at for at en gruppe skal FÅ mer, må en annen få mindre. Det hjelper ikke med menn på banen, hvis kvinner ikke vil ha dem der.

Jeg kjenner flere tilfeller hvor det er kvinner som reduserer stilling og tar brorparten av permisjonen, selv om de har høyest inntekt (inntektsfordeling er ofte argumentet for hvorfor en familie ordner seg med mor hjemme). Jeg tenker ikke umiddelbart at det BARE er far som må tenke nytt.

Jeg ser ingen grunn til at ikke denne endringen også bør innføres. Hvis man er veldig opptatt av at mor skal ha max av permisjonen, så har man fortsatt stor mulighet til det gjennom valget av fellesperioden på 18 uker slik at det blir 18+19.

Mors 6 ukers barselpermisjon i etterkant av fødsel burde vel strengt tatt tas helt ut av permisjonskabalen. Den er der kun for mor, og følger ikke barnet på noe vis. Det fikk vi erfare da far, pga min kroniske sykdom, tok over all permisjon da vi fikk yngste. De ukene kunne ikke overføres far, så enden på visa var at minsten fikk kortere tid hjemme enn andre barn. Siden de 6 ukene blir begrunnet med at de tilfaller mor pga "helsemessige årsaker" så burde man heller kalt det sykemelding.

Husker min mann fikk spørsmål fra sin sjef "er du klar over hva du nå gjør?" da han sa han skulle være hjemme et år i fødselspermisjon. Det var i en tid da han var rimelig fast track'et oppover i systemet der, og et år permisjon ville jo påvirke det. Min mann lot seg ikke ense av en slik påpekning, men det er jo derfor vi trenger klare regler når det kommer til permisjon. Det skal ikke være slik at det skal være "enklere" for kvinner enn menn å ta permisjon eller at kvinner forbigås i større grad pga det er de som har hovedvekt av permisjon slik det var tidligere. Det vil alltid være noen familier en slik modell ikke vil funke for, men vi kan jo ikke ha et system som tar utgangspunkt i det.

Nenne skrev:

Det er mor som har gått gravid og som har født med alt det bringer med seg og det er hun som produserer melk med det, det kan føre med seg av bekkentrøbbel og alt med seg. Hvor mye hver av de voksne skal være hjemme bør være opp til hver enkelt familie å finne ut av, men de første seks ukene burde både mor og far være hjemme. . Jeg synes ikke politikerne skal blande seg enda mer inn i dette, det er alt for mye styring som det er!

De fleste av oss får 50 år i arbeidslivet med dagens pensjonsordning, vi har ikke råd til å slutte før. Tida brukt i fødselspermisjon blir forsvinnende liten til sammenlikning og jeg nekter å tro at en dyktig kvinne vil holdes igjen et helt yrkesliv av et par-tre permisjoner på trekvart år.

Dette oppsummerer mange av argumentene jeg hører mot tredeling ja. Men det er jo slik at de aller, aller fleste menn tar ut fedrekvoten og ikke noe mer.
Altså virker kvotering. At kvinner diskrimineres i arbeidslivet er ikke en myte, det er fakta.
Ifht til de første seks ukene kan jeg være enig i at far burde hatt rett til permisjon kanskje en mnd sammen med mor og at antall uker ikke burde påvirkes av når man føder.
Men å dra «kvinnen går gravid» kortet når mor kan ha 37 uker hjemme det går jeg ikke med på. Er man ikke restituerer etter 37 uker er det vel sykmelding man trenger.

Nenne skrev:

De fleste av oss får 50 år i arbeidslivet med dagens pensjonsordning, vi har ikke råd til å slutte før. Tida brukt i fødselspermisjon blir forsvinnende liten til sammenlikning og jeg nekter å tro at en dyktig kvinne vil holdes igjen et helt yrkesliv av et par-tre permisjoner på trekvart år.

Dette kan du tro hva du vil om, men det finnes veldig mye forskning som viser at du tar feil. Både fra Norge og internasjonal forskning. Og det er faktisk de høyt utdannede kvinnene som taper mest. Det er dessuten ganske fjernt å koble det opp mot hvor dyktig man er, og på den måten gi kvinnene selv skylden for lønnsgapet som finnes mellom menn og kvinner. Det er et reellt lønnsgap mellom kjønnene i dag, og foreldrepermisjon er mye av skylda for at det er slik.

https://forskning.no/kjonn-og-samfunn-velferdsstat/2013/12/hoyt-utdannede-kvinner-taper-mest-pa-fa-barn

https://wol.iza.org/articles/parental-leave-and-maternal-labor-supply/long

https://www.dn.no/samfunn/sa-mye-taper-hun-pa-a-fa-barn/1-1-1091632

https://forskning.no/samfunn-arbeid-likestilling-okonomi-politikk/2008/04/barn-lavere-lonn-kvinner

Dette har vært en av mine kjepphester i lang tid. Det er et veldig viktig steg i rett retning for en reell likestilling.

Jeg støtter meg bl.a. på forskning som Input peker på og er for tredeling av kvoten. Jeg er også for å ta de seks ukene med barselpermisjon ut av kvoten og forbeholde den til den som har født ungen, siden den er medisinsk begrunnet. På en del områder er det tvang og/eller styring som er drivkraften bak reelle endringer. Dessverre er det nødvendig for å få til reell likestilling i valget av hvem av foreldrene som tar ut hvor mye av fødselspermisjonen.

Det er ingen tvil om at dyktige kvinner holdes igjen av for lang fødselspermisjon. Det er ikke uten grunn at en del kvinner i lederstillinger er raskt tilbake i jobb og overlater en større andel av permisjonen til mannen.

Jeg kan faktisk ikke se et eneste godt argument for at man ikke skal holde av en tredjedel av permisjonstiden til far. Det er egentlig ikke nødvendig å holde av de seks ukene utenfor, siden "normen" sannsynligvis blir 2/3 til mor 1/3 til far. I alle fall ikke når man ser at det er det som skal til for å få mennene på bane hjemme. Joda, noen menn står på krava. Og noen kvinner ser at det er en fordel for dem med menn som er likestilte på hjemmefronten. Men det er jammen ikke alle menn som har arbeidsgivere som er likestillingsorienterte.

Og da snakker jeg av erfaring, siden det var slik vi delte permisjonene våre (dvs. jeg var en måned lenger hjemme med andre enn med første, fordi vi hadde en sommerferiekabal som måtte gå opp med henne). Jeg har fullammet den anbefalte tiden, nattammet (alt for lenge) og har tatt så og si alt av våkenetter (mot at mannen så og si alltid har stått opp med barna, når de sto opp i otta), og er på ingen måte noen superkvinne.

Mannen min hadde topplederstillinger begge gangene han var hjemme i mye lenger permisjon enn hans "kvote", og der han jobbet så var det helt nødvendig for at hans mannlige ansatte skulle "tørre" å ta ut lange permisjoner og være trygge på at det ikke fikk karrieremessige konsekvenser for dem.

Jeg tror at vi som samfunn er tjent med ordninger hvor arbeidsgivere innser at menn i en viss alder også vil kunne ha noen avbrekk på grunn av permisjoner, fordi det da ikke er en (like stor) faktor om det er en ung mann eller en ung kvinne man ansetter. Man får tross alt ikke gjort noe med at det er kvinner som går gravide, og som føder. Og så tror jeg det er bra at det er like selvfølgelig, på samfunnsnivå, at det er en pappa som følger barnet til helsestasjonen, legen, på foreldresamtaler osv, som at det er en mamma som gjør det. Min erfaring er at den eneste forskjellen i omsorg som mor kan gi barnet det første leveåret er at hun faktisk kan amme, med den ekstra hudkontakten det kan gi (hvis man ikke er veldig bevisst på det, og gir flaske med samme hudkontakt, for det er jo faktisk mulig å gjøre). Barn er tjent med to likeverdige omsorgspersoner, og menn er tjent med å få være en likeverdig omsorgsperson. (Mor er tjent med å ikke være den som styrer hele sjappa hjemme, fordi det gir ganske mye frihet, det også, å ha en livspartner som deler ansvaret på hjemmebane fullt ut.)

Dessuten har man jo krav på ulønnet permisjon når man har små barn, så det er jo ikke sånn at man tvinges ut i arbeid. Det er et spørsmål om hva staten skal finansiere.

Jeg er også helt for en tredeling av permisjonen. Jeg mener at det er et nødvendig skritt mot ytterligere likestilling.

Jeg har selv hatt relativt korte permisjoner (8 og 7 måneder), og jeg har allikevel ikke hatt noen problemer med at de fremdeles ble ammet. Amming er jo uansett ikke den eneste næringskilden når ungene når den alderen. Knerten spiste egentlig svært lite da jeg avsluttet min permisjon, men det lærte han heldigvis svært fort når jeg ikke lenger var tilgjengelig. (Vi var forberedt på at dette kunne by på problemer hvis han nektet å spise, men valgte å ikke ta det problemet på forhånd ... og vi fikk jo helt rett i det.)

En liten anekdote: Da jeg skulle ha kort permisjon med min førstefødte, så ble jeg spurt av nav-personalet om jeg "virkelig var klar for å gi fra meg permisjon på den måten". Jeg skulle på ingen måte gi fra meg permisjon, for det var jo far som skulle være hjemme isteden. Jeg håper og tror at nav ikke formulerer seg slik lenger.

Jeg er for tredeling, og var det også før jeg selv fikk barn. Da vi skulle ha vår første, tok jeg 9 mnd og mannen 3 (dobbelt så langt som det som da var fars andel). Imidlertid så var jo dette barnet veldig sykt i starten i lang tid, og jeg fikk fødselsdepresjon, som ikke ordnet seg før han var ca 6 mnd. Det var ganske tøft å slite seg gjennom det meste av permisjonen og når ting endelig kom på stell var det ut i jobb. Men likevel gikk det helt fint, altså.

Så da vi skulle ha nr 2 tok far mindre enn første gang (men likevel mer enn normalen), rett og slett fordi jeg ønsket å sikre meg en hyggelig barseltid - i tilfelle reprise.

Pelle skrev:

Imidlertid så var jo dette barnet veldig sykt i starten i lang tid, og jeg fikk fødselsdepresjon, som ikke ordnet seg før han var ca 6 mnd. Det var ganske tøft å slite seg gjennom det meste av permisjonen og når ting endelig kom på stell var det ut i jobb. Men likevel gikk det helt fint, altså.

Akkurat dette er veldig forståelig, men i et slikt tilfelle, der mor er syk av depresjon, finnes det jo muligheter for å sykemelde mor slik at far kan ta over permisjonen. Det er viktig at helsepersonell fanger opp ting som dette slik at ikke mor bruker opp sin permisjon på å bli frisk. Det er jo ikke det som er meningen.

Jeg har aldri hatt permisjon. Derfor er det jo vanskeligere for meg å forstå oppstusset rundt dette. Men det virker å ligge enormt med følelser i det og det vekker virkelig engasjement.

Men har ikke Norge svært lang permisjon, sammenlignet med sammenlignbare land? Hva har Sverige, Danmar, Tyskland ?

Input skrev:

Akkurat dette er veldig forståelig, men i et slikt tilfelle, der mor er syk av depresjon, finnes det jo muligheter for å sykemelde mor slik at far kan ta over permisjonen. Det er viktig at helsepersonell fanger opp ting som dette slik at ikke mor bruker opp sin permisjon på å bli frisk. Det er jo ikke det som er meningen.

Jeg vil i grunnen si at jeg ikke var så syk at far måtte overta. Jeg var jo tilsynelatende i stand til å fungere - riktignok uten glede i livet. Men når jeg kom til den konklusjonen at jeg måtte be om hjelp var jo 4 mnd alt gått.