Få du noen sinne lyst til å bare riste folk og be de få livet sitt under kontroll?

Oslo78 - dette er en sammenfatning av flere forskjellige mennesker, ikke bare egenskapene til ett par feks... 🙂 Og de er jo ikke alltid like ille, men av og til blir det litt mye mangel på ansvarstakelse for mindre lure valg, og da har man mere lyst til å riste enn å trøste...

Jeg har vel egentlig ingen som er akkurat slik du beskriver.
Men om jeg hadde det, så ville jeg kanskje praktisert samme bruk av nysgjerrig holdning og spørsmålsformulering som jeg gjør mot mine nåværende pasienter.

Å stille nysgjerrige, tilsynelatende ufarlige spørsmål er ganske avvæpnende og kan få noen til å reflektere. Iblant. For øvrig er jeg ganske god på å stille skumle spørsmål også.
Å endre eller fikse blir jo annerledes og et langt mer umulig prosjekt.

Nei, jeg har ikke slike venner.

Ja, jo, men de er mest mannen sine venner, selvsagt. Det er spesielt to kamerater av ham jeg får i tankene når jeg leser det HI skriver. Men i følge dem selv har de bare uflaks/blir motarbeidet av ukjente styrker. Det har ingenting med dårlige valg å gjøre.

Jeg vet hva du snakker om men jeg merker at jo eldre jeg blir og jo travlere livet blir dess mindre tid har jeg til å omgås folk jeg blir gal av.

Høst skrev:

Oslo78 - dette er en sammenfatning av flere forskjellige mennesker, ikke bare egenskapene til ett par feks... 🙂 Og de er jo ikke alltid like ille, men av og til blir det litt mye mangel på ansvarstakelse for mindre lure valg, og da har man mere lyst til å riste enn å trøste...

Ja, hadde jeg hatt venner/bekjente som ikke skjønte at 100000 brukt på ferie ikke kunne brukes på bil etterpå, kunne nok jeg også fått lyst til å riste. Heldigvis har jeg ikke det.

Men jeg syntes bare det var noen dårlige eksempler i oppramsingen din. Jeg arver klær til Storesøster. Stort sett kommer alt fra Lindex, Cubus og HM. Det synes ikke at det er brukt når det kommer til oss, og stort sett synes det ikke at det er brukt når det forlater oss heller. Så at å kjøpe en billig genser alltid er penger ut av vinduet er jeg dypt uenig i.

Og kjefting på barn? Jeg er pedagog, men jeg tillater meg å være litt upedagogisk på hjemmebane innimellom. Det hender jeg kjefter. Det gjorde jeg senest i dag da ungene ikke fant et av DS-spillene sine. Jeg har forklart dem 150 ganger at spillene må opp i posen sin for at de ikke skal bli borte. Når de ikke gidder å gjøre det og spillet blir borte, kjefter jeg. Så ble de litt bleke og leitet bedre på rommet og fant spillet igjen. Og så var vi ferdig med den saken. Jeg nekter å tro at jeg ødelegger barna av den grunn, for jeg kombinerer det med store mengder ros, komplimenter og "dype" samtaler på andre tidspunkter på dagen. Men det er jo ikke sikkert at du får med deg den andre siden av saken, kanskje bare kjeftedelen av en dårlig dag?

Hvorfor henger du deg opp i detaljer og bagateller i det HI skriver oslo78? Hun bruker jo bare eksempler men snakker om en type mennesker som ofte ender opp i et uføre av flere av disse tingene. Du slår meg overhode ikke som en person som ville kvalifiseres til å være i nærheten av den "typen" tråden var ment å handle om.

Lisa skrev:

Hvorfor henger du deg opp i detaljer og bagateller i det HI skriver oslo78? Hun bruker jo bare eksempler men snakker om en type mennesker som ofte ender opp i et uføre av flere av disse tingene. Du slår meg overhode ikke som en person som ville kvalifiseres til å være i nærheten av den "typen" tråden var ment å handle om.

Jeg er overhodet ikke en person som HI snakker om, nei. Jeg er vel heller i overkant økonomisk om det skulle være noe.

Jeg synes bare flere av tingene ikke er noe å henge seg oppi. Jeg skjønner ikke at det går an å ha oversikten over prisen på gensere andre kjøper en gang.

Jeg forstår at det må være irriterende hvis mange venner er av sorten som ikke har økonomisk styring eller styring i det hele tatt. Det var bare eksemplene som ble dratt fra som skulle bevise manglende styring på økonomi og barneoppdragelse, var litt dårlige. Å komme for sent til legetimen og å ikke reparere bilen før den bryter totalt sammen er svært dårlige valg. Å kjøpe en billig genser fra HM kommer liksom ikke i samme kategori hos meg.

Eg har ein venn som stadig rotar det til. Han er no 38 år, men lever framleis som om han var 20 år. Han har stadig nye prosjekter på gang men klarer aldri å fullføre. Han har no begynt på sitt tredje forsøk på å ta ein mastergrad etter å ha gått lei dei to andre gangane. Nytt fag kvar gang. For to år sidan fant han ut at han skulle totalrenovere 2-roms leiligheita si så han reiv ned alle innvendige veggar inn til stenderverket. Så gjekk lufta ut av ballongen, så leiligheita er no ein 1-roms med dassen midt på golvet med eit provisorisk forheng foran.
Han byttar stadig jobb og sjonglerer alltid mellom to-tre jobbar samtidig.
Forhold til damer roter han også alltid til.
I tillegg driv han med ekstremsport og har hatt to veldig alvorlige ulykker der han nesten døde. Likevel fortsetter han med denne sporten.
Eg ristar han ikkje akkurat, men eg prøver å gi råd uten at han har bedt om råd, uten at det ser ut til å hjelpe.
Dei siste åra har eg lurt på om han kan vere bipolar. Av den typen som er mest manisk og ikkje har så mange depressive periodar. Men eg har ikkje turt å nevne det sidan han har litt fordommar mot psykisk sjuke og difor sannsynligvis ville blitt fornærma. Må prøve å finne den riktige måten å ta det opp på. Synd om han fortsetter på denne måten dersom det er mulig å få hjelp!

Simone skrev:

Eg har ein venn som stadig rotar det til. Han er no 38 år, men lever framleis som om han var 20 år. Han har stadig nye prosjekter på gang men klarer aldri å fullføre. Han har no begynt på sitt tredje forsøk på å ta ein mastergrad etter å ha gått lei dei to andre gangane. Nytt fag kvar gang. For to år sidan fant han ut at han skulle totalrenovere 2-roms leiligheita si så han reiv ned alle innvendige veggar inn til stenderverket. Så gjekk lufta ut av ballongen, så leiligheita er no ein 1-roms med dassen midt på golvet med eit provisorisk forheng foran.
Han byttar stadig jobb og sjonglerer alltid mellom to-tre jobbar samtidig.
Forhold til damer roter han også alltid til.
I tillegg driv han med ekstremsport og har hatt to veldig alvorlige ulykker der han nesten døde. Likevel fortsetter han med denne sporten.
Eg ristar han ikkje akkurat, men eg prøver å gi råd uten at han har bedt om råd, uten at det ser ut til å hjelpe.
Dei siste åra har eg lurt på om han kan vere bipolar. Av den typen som er mest manisk og ikkje har så mange depressive periodar. Men eg har ikkje turt sidan han har litt fordommar mot psykisk sjuke og difor sannsynligvis ville blitt fornærma. Må prøve å finne den riktige måten å ta det opp på. Synd om han fortsetter på denne måten dersom det er mulig å få hjelp!

Dette må være frustrerende å se på! Det kan høres ut som om et eller annet er galt, ja. Det kan umulig være noe morsomt å ha det sånn.

Jeg har ingen sånne venner som jeg føler for å riste til fornuft. Det har nok sine naturlige årsaker. Jeg er ikke så god på å overse og kanskje ikke så rund i tilbakemeldingene mine heller. Derimot har vi noen slektninger som fungerer etter det prinsippet, og de blir man jo ikke kvitt så lett. Det er sjelden slik at all uflaks rammer bare en familie, så når det skjer kan det være lurt å se litt på de bakenforliggende årsakene.

Jeg har nok venner i alle kategorier, fra de ekstremt ryddige på alle områder, til rotehuene. Og er like glad i alle selv om jeg kan ha lyst til å riste både den ene og den andre av og til. Både for å være for ryddige og for å være noen skikkelige rotehuer. Sikkert noen som tenker jeg burde levd mitt liv annerledes også. For ikke snakke om barna mine, at de burde vært annerledes, levd annerledes, utnyttet mulighetene sine bedre. Tror vi mennesker er skapt sånn.

Jeg tipper jeg er et sånt menneske mange ville ønske å filleriste. Jeg for min del savner litt ydmykhet i forhold til at både folk og situasjoner er forskjellige.

Egentlig ikke, siden det sjelden kommer noe positivt ut av det. Spør folk om råd, sier jeg som regel hva jeg mener (pakket pent inn), men siden jeg ikke er i deres sko, blir det vanskelig for meg å fullt ut kunne mene noe om deres livførsel og valg.

Når folk jeg vet er oppegående tar noen helt horrible valg igjen og igjen (sett fra mitt ståsted, selvsagt) kan jeg ha lyst til å filleriste dem og fortelle dem ting de allerede vet. Og da kan vi gjerne ta en diskusjon på det også.

Når den delen av omgangskretsen min som venter på trygda og kjøper alkohol og annen rus for alle penga fortsetter med akkurat det får jeg ikke lyst til å filleriste. Da tar jeg heller en øl med dem og rusler videre.

Selv er jeg ustabil i hvor modent og voksent jeg egentlig oppfører meg, så folk vet ikke helt hva de forventer av meg. Søstra mi er flink til å realitetsorientere meg, men har blitt mer diplomatisk med årene. Før var hun veldig rett fram og veldig dømmende for andres valg.
Jeg tåler å bli ristet.

Vi har et par stykker i omgangskretsen som stadig sutrer over penger, ja. I tillegg har de visst litt dårlig korttidshukommelse; den ene presterte å kalle meg bortskjemt (!) da jeg fortalte at vi hadde bestilt oss ferie. Vedkommende har tydelig glemt de 2 ukene på et av de beste all-inclusive-hotellene i Tyrkia, som kostet dem over 50.000,-.

At folk gjør dumme valg er deres sak. Om de velger å klage til meg får de tåle at jeg sier min ærlige mening i stede for å snakke dem etter munnen. Sutring over selvpåførte problemer har jeg ikke behov for å være søppelbøtte for. Synes det er et greit skille, folk som tar dumme valg kan være gode venner likevel. Folk som klager konstant har jeg større problemer med, de blir ofte alt for selvsentrerte.

Nei. Voksne folk må få styre sine egne liv. Bortsett fra bedrevitere på Internettet, dem kan det være fristende å riste av og til.

Jeg har kontroll på mange områder i livet mitt, men har også sorte hull som godt kunne vært beskrevet i hovedinnlegget - har vi ikke alle det?

Dragen skrev:

Nei. Voksne folk må få styre sine egne liv. Bortsett fra bedrevitere på Internettet, dem kan det være fristende å riste av og til.

Jeg har kontroll på mange områder i livet mitt, men har også sorte hull som godt kunne vært beskrevet i hovedinnlegget - har vi ikke alle det?

Jeg blir forresten tilsvarende irritert over alle som påstår at det å reise på dyre ferier eller å kjøpe fancy biler kun handler om prioriteringer.