Harry Potter and the Deathly Hallows - diskusjon med spoilere

og jeg må si at kvelden i går med resten av boken var mye bedre enn kvelden før hvor jeg leste de 20 første kapitlene.

også angående epilogen. :lettrørt og sentimental:

Forbindelsen mellom Harry og Voldemort ble jo tydeligvis sterkere og sterkere etter hvert som de knertet horcrux etter horcrux. Men er det ikke rart at Voldemort tilsynelatende ikke merket noe til det selv? I bok fem var han jo fullt klar over forbindelsen, forsøkte å utnytte den, og stengte den så av. I denne boka, derimot, hadde jo Harry full innsikt i alle Voldemorts raserianfall, noe som var en stor fordel for ham, mens Voldemort verken så ut til å være klar over det eller gjorde noe for å stoppe det.

Ble ikke det kommentert tro? Jeg mener bestemt at jeg leste at Voldemort ikke ønsket å bruke denne forbindelsen og derfor ikke forsøkte å ha forbindelse med Harry. Var det ikke sånn da?

Jeg syns epilogen var flott, jeg. JKR har jo sagt at hun ikke ønsker at noen skal "spinne videre" på hennes verk, og dette var en mye bedre måte å gjøre det på enn å "knerte" en av de tre.

Jeg lurer veldig på hvilke av dødsfallene som ikke var planlagt. Det var ingen av dødsfallene jeg syns var kjempetriste. Sirius sitt var mye "verre". Jeg ønsket meg også mer "kjøtt" på en del av fortellingene, fremfor alle reisebeskrivelsene. Jeg skulle blant annet gjerne hørt mer om Harrys familie på morssiden, om hvordan det gikk med Dursleyene etter at de ble flyttet, om Hermoines foreldre kom tilbake fra Australia osv. Når det er sagt så er jeg spent på om det kommer flere bøker fra Harrys verden. Den er jo ganske fascinerende og innehar stort potensiale for en god forfatter.

Uansett syns jeg det var en verdig avslutning på serien.

Kunne godt tenke meg å følge James, Albus og Lily på deres ferd. Det burde da kunne skje skumle ting med dem, selv om Voldemort ikke lenger finnes. :snurt over at Harry Pottereventyret er ferdig:

Dette var en av tingene jeg ikke likte i det hele tatt. Det virket på meg som forbindelsen til Voldemort kun var der når den var nødvendig for å gi Harry mer informasjon. Den hadde i praksis ingen kostnad for Harry (litt hodepine blir jo knapt vekslepenger i denne sammenhengen), og Voldemort var strengt tatt ikke involvert i det hele tatt. Stilistisk syns jeg det var ganske slett også; det var innimellom litt uklart for meg hva som var Voldemort og hva som var Harry, og akkurat dette hadde ingen funksjon, og jeg tror ikke det var gjort slik med vilje. For meg virket det hele som ren eksposisjon (noe boken hadde alt for mye av), og nok en deus ex machina som gir Harry informasjon han ikke burde hatt.

Jeg likte boken altså, men jeg syns ikke Rowling var særlig god til å skrive denne gangen heller, og til tross for en verdig avslutning på serien syns jeg ikke hun greide å utnytte potensialet historien hadde rent fortellermessig.

Jeg tror faktisk det var tilsiktet, og helt uten kostnad for Harry var det jo heller ikke. Han ble vel tross alt overveldet av trang til å finne dødsregalier nettopp fordi Voldemort ble det, og det var jo åpenbart riktig å ikke forfølge den impulsen. Jeg tror altså at Rowling prøvde å vise at Voldemorts plass i Harrys sinn stadig vokste, og at det krevde stadig større anstrengelser av Harry å skille mellom egne følelser og ønsker og Voldemorts. Når det er sagt, er jeg likevel enig med deg i at Rowling brukte dette som en litt vel billig eksposisjonsteknikk, og at det hadde vært mer troverdig om Voldemort selv hadde oppfattet situasjonen som et problem.

Du skulle nok ha skrevet den selv. Jeg synes godt den kunne vært litt morsommere, forresten.

forbindelsen mellom Harry Og Voldemort, selv om Voldemort ikke ønsket å bruke den. Samt at den kunne vært bedre skrevet, har jo fått bedre fra henne før.

Og det er ikke meningen å fremstå som alt for negativ, men det er ofte lettere å hakke på det man irriterer seg over enn å skrive noe fornuftig om det som er bra, som jo er mye.

Hvis jeg hadde fått like godt betalt som Rowling får, skal du ikke se bort fra at jeg hadde tatt i mot det tilbudet.

Nå har jeg grått mine modige tårer for Dobby og Mad-Eye

(så i lys av hvor mye jeg har klagd så langt, bruker jeg egentlig ganske mye tid på dette)

Anslaget, både med Voldemort og hos the Dursleys er flott. Og flukten med sju Pottere er spennede, men etter det blir de første noen hundre sidene av boken i for stor grad en beskrivelse av en campingtur. Rowling er, som i alle de tidligere bøkene, veldig god til å lage en spennede historie, men ikke like god til å fremføre denne historien på en spennende måte. Hun bruker ofte for lang tid på å beskrive trivialiteter, og for meg blir humoren innimellom så platt at det forstyrrer, og det gjør at historien ikke alltid beveger seg fremover i et tilstrekkelig tempo. Boken har, i motsetning til de tidliger i serien, alt for mye eksposisjon. Flyten i historien blir dårlig når så mange vesentlige deler av den foregår i visjoner (Harry/Voldemort), flashbacks (Snapes minner) og monologer (Dumbledore).

Men Rowling har historiemessig samlet trådene i serien veldig bra. Selv Dobby og Kreacher greide hun å skrive inn på en slik måte at jeg ikke lenger syns disse vesnene bare er irriterende, og mislykket, comic relief. Imponerende.

Jeg er skuffet ovar at Harry ikke konfronterte Snape i boken. Det syns jeg både Snape og leseren (dvs. jeg) hadde fortjent. Jeg syns faktisk Harry, som vel var overbevist om at Snape var en Death Eater, burde ha fått mulighet til å tilby Snape å skifte side, på samme måte som han tilbød Voldemort det på slutten. Jeg syns også mangelen på deltagelse fra Draco i historien er veldig problematisk. Mens Snape vel har vært på de godes side hele tiden, selv om mange trodde noe annet, får Draco ingen ordentlig mulighet til å gjøre opp for seg, og det ble det virkelig lagt opp til i forrige bok. Dette er to veldig tydelige tråder som ikke ble samlet på en tilfredstillende måte. Men avsløringen av Snapes sjelekvaler, hans forhold til Lily, og historien om hvordan Snape hadde plantet sverdet under isen og ledet Harry dit var flott beskrevet, og veier opp litt for Snape sin del.

Beskrivelsen av et samfunn som overtas av onde og totalitære krefter, uten at de fleste egentlig ser ut til å være veldig interessert, er god og relevant, og de siste noen hundre sidene av boken var veldig spennende. Scenen der Voldemort henter tryllestaven fra Dumbeldores grav var til å få gåsehud av. Slaget på slutten av boken var også flott beskrevet, og det var befriende å til slutt få se staben på Hogwarts ta ut absolutt alt de hadde av magiske krefter.

Bortsett fra Snape ser jeg på ryktene om sentrale personers sjokkerende død som litt overdrevet. Jeg syns egentlig Hedwigs død var den mest brutale, selv om Fred var en mer sentral person, og ingenting her kunne måle seg med Sirius. De andre døde stort sett "off-screen", og gjorde ikke særlig stort inntrykk på meg. Hermiones hjernevask og deportasjon av sine foreldre gjorde mer intrykk enn noe av dette på meg.

Scenen der Harry blir brakt frem for Voldemort er flott, og jeg ser det som helt uproblematisk at den virket som den var hentet rett ut av den første Narnia-boken. Motivet med den uskyldige som må dø for å redde andre er jo et av de mest sentrale i vår kulturkrets, og det syns jeg Rowling gjorde veldig bra. Måten Harry overvant Voldemort på til slutt syns jeg også var elegant. Jeg trodde helt frem til slutten at dette ville bli hult om ikke Harry også døde (og jeg var altså helt overbevist om at han ikke ville dø), men Rowlings klassiske vinn-ved-å-tape variant satt som et skudd.

Jeg syns epilogen var unødvendig og litt platt. Og ville ha foretrukket at Rowling overlot det som skjer der til leserens fantasi, men Albus Severus Potter er et ganske kult navn da.

Harry Potter, the Witch and the Wardrobe