Forskjellige fedre?

Jeg syns flere barn med flere fedre vitner mer om at man har vært uheldig (hvis man kan kaller det det) på samlivsfronten, enn at mann er "kort". Personlig ville jeg foretrekke å ikke ha flere fedre til barna mine enn antall barn jeg har. Og i alle fall ikke ha flere barn (og fedre) enn antall barn jeg ønsker meg. : praktisk:

Gaia skrev:

Personlig ville jeg foretrekke å ikke ha flere fedre til barna mine enn antall barn jeg har.

Nei, da snakker man virkelig om å ha det upraktisk.

him skrev:

Moralsk sett synes jeg ikke det er så merkelig. (Folk ligger da gjerne med flere enn fire stykker i dag?)

Nå er det jo to helt ulike ting, da - det å hoppe til sengs med noen kontra det å få barn. Stort sett så er det jo ikke slik at man kun ligger med hverandre for å lage barn. Iallefall gjør ikke jeg det.

Polyanna skrev:

I dag handler vel antall barn mer om prevensjon enn om seksualmoral. Har man mange barn med mange fedre så har man enten slurvet noe voldsomt med prevensjon, eller man har gått inn for å "lage barn" med mange ulike menn. Livet kræsjer seg jo til av og til, man bryter opp eller blir forlatt, men jeg tenker vel litt om evne til å ha litt struktur på livet sitt når noen MANGE ganger får barn med en mann de ikke ender opp med å dele fremtiden med. Det er kanskje mer trist enn noe å fordømme.

Sånn tenker jeg også, tror jeg. Og nå snakker jeg ikke om alle dem som har barn med mer enn én partner, altså. Men når det blir et mønster i det.

amylin skrev:

Sånn som du beskriver det høres det ut som om man har sex med flere forskjellige menn på samme tidspunkt. Dette er en diskusjon om mennesker i parforhold som får barn. Noen ganger er dette gjennomtenkt, andre ganger er det kanskje ikke like gjennomtenkt. Det som jeg er ganske sikker på, er at det aldri er planlagt at man bryter ut av dette forholdet. Hva gjør man da hvis man har valgt å få barn med en partner og det skjærer seg, men man etter noen år møter det man tror er mannen i ditt liv? Skal man da unngå å få barn med den neste partneren i tilfelle det forholdet skal ryke? Det er vel neppe den innstillingen man går inn i et forhold med. Tror ingen tenker på at et forhold skal ryke før man er i den situasjonen.

Selvsagt ikke. Men når dette har skjedd tre-fire-fem ganger, så er det kanskje litt mer enn bare tilfeldigheter?

Jeg har nok ingen øvre grense for hva jeg kan "tillate" av antall partnere. Det blir så individuelt, hva som er årsaken. Man kan jo ha vært max uheldig, eller man kan ha vært tilsvarende sløv, hva vet jeg. Jeg vet iallefall at jeg ikke hadde orket å få barn med fler enn to ulike fedre. Egentlig orker jeg ikke å ha barn med mer enn én. Det er jammen meg slitsomt nok.

safran skrev:

Nå er det jo to helt ulike ting, da - det å hoppe til sengs med noen kontra det å få barn. Stort sett så er det jo ikke slik at man kun ligger med hverandre for å lage barn. Iallefall gjør ikke jeg det.

Du, da, din grisejente!

safran skrev:

Stort sett så er det jo ikke slik at man kun ligger med hverandre for å lage barn. Iallefall gjør ikke jeg det.

Dessuten er det å spre genene sine sunt, har jeg hørt 😉

safran skrev:

Stort sett så er det jo ikke slik at man kun ligger med hverandre for å lage barn.

Ikke trenger man å ligge med hverandre for å få barn heller. :erfaren:

Jeg tenkte på denne diskusjonen etter at jeg logget av i går. Da kom jeg frem til at det for meg handler mest om at oppveksten for barna lett kan bli kaotisk når nye partnere stadig blandes inn i deres liv. Når nye barn bringes inn i dette kan det nok lett bli enda mer kaotisk, ser jeg for meg.
I alle fall for de som bor sammen med den forelderen det gjelder.

Ja, det blir fortsatt synsing(!), men jeg snakker også av erfaring.
Min far hadde tre seriøse og ett mindre seriøst forhold i løpet av min oppvekst. Altså tre samboer- og senere ekteskap og ett forhold til en person som bare var ofte hos oss i en periode. For meg bød det på store utfordringer. Jeg sørget over min mor som "forlot" meg, jeg skulle bli kjent med en ny kvinne, hun forsvant (gjorde meg ingenting), en ny kvinne flyttet inn hos oss, jeg skulle bli kjent med henne og de nye rutinene vi fikk i hjemmet, jeg ble knyttet til henne, det ble slutt og jeg savnet henne, jeg skulle venne meg til atter nye rutiner med Pappa og meg for oss sjøl, ny kvinne kom inn i livet, jeg skulle bli kjent med henne og hennes familie, hun flyttet inn, hverdagen endret seg ...
Det er ikke så enkelt å få en "fremmed" inn i huset, og så skal man plutselig leve sammen med denne personen. Og jeg tror at når dette skjer mange ganger (jeg kan fortsatt ikke definere hva jeg mener med mange, men 3-4 personer ble mer enn nok for min del) så gir man litt opp å knytte seg til folk. Erfaring tilsier at de forsvinner likevel.
Dersom man har introdusert mange partnere inn i barnets/barnas liv, for at de så har forsvunnet igjen, så synes jeg at man som ansvarsfull forelder må si til seg sjøl at nok er nok. Så får man heller vente til barna er større og leve som enslig inntil da.

Litt på siden av diskusjonen, men som sagt, for meg er det kanskje nettopp dette jeg synes er det mest problematiske ved det å få barn med mange ulike partnere.

Jeg må nok dessverre innrømme at jeg er fordomsfull når man får x antall barn med flere enn 2 forskjellige fedre.

Men ved nærmere ettertanke, så bør jeg nok ta det i meg. En venninne av meg var 15 år da hun fikk sin første. 5 år senere møtte hun en ny mann og fikk 2 barn på rappen. Det ble slutt, og hun sa da at hun ikke ønsket flere barn hvis det skulle være med enda en ny mann. Nå er hun 32, gift på ny, og venter sitt 4. barn med en 3. mann.

Som noen tidligere i tråden sa, så må jeg nok støtte meg til det at det nok kommer an på situasjonen til de det gjelder.

Jeg kjenner en jente med barn med to fedre, hun vil jeg kalle kort i toppen. Det har ikke noe med antall barn å gjøre, hun bare er kort og det visste jeg før hun begynte å få barn.

Og så kjenner jeg mange andre med barn med flere fedre, der hverken mammaen eller pappaene er korte i toppen. Tror mer det er at hormoner sier du skal ha barn i forelskesesrusen og så går ikke alltid samlivet bra likevel. (Den var litt lettvint å si)

Det kan være slitsomt nok å ha en far med familie ungene skal kjenne om man ikke skal ha flere "sviger"familier å forholde seg til. Det er en kabal som kan være komplisert å få til å gå opp. Det sier venninnene mine i hvert fall. Men kort i toppen? Tror det må være helt andre ting enn antall barn/fedre som får meg til å tenke det. Mer i retning av å sluntre unna jobben tre dager selv om man bare er syk en dag fordi det har man jo "rett til". Det er kort det.

Fadese skrev:

Litt på siden av diskusjonen, men som sagt, for meg er det kanskje nettopp dette jeg synes er det mest problematiske ved det å få barn med mange ulike partnere.

Det er veldig forståelig. Men for meg høres det ut som om det du beskriver, er problemer knyttet til det å ha flere samboere mens man har små barn? Og det kan jo være relativt uavhengig av det å få barn - jeg mener, man kan ha en rekke etablerte partnere uten å få flere barn, og man kan ha sexpartnere som man aldri introduserer barna for, men som likevel resulterer i graviditet. Så det er jo egentlig to forskjellige spørsmål, det med å få barn med flere fedre og det med å inngå flere samboerforhold når man har barn fra før.

Fadese skriver mye klokt. Hensynet til de barna man allerede har bør være i fokus før man introduserer en ny partner som samboer/ektefelle. Jeg har flere venner som har sørget over tapet av en ny "mamma" eller "pappa", som de ikke har hatt muligheten til å beholde kontakten med. Det kan være forferdelig vondt og vanskelig for et barn å måtte oppleve samlivsbrudd mange ganger på rad.

Fruktflua skrev:

Jeg har en diskusjon gående med en venninne om hvor mange fedre det er moralsk tillatt å ha barn med uten å bli stemplet som "kort i toppen".

Vi har begge barn med to forskjellige fedre, og synes begge to at det er maks av det vi kan akseptere.
Hele greia bunner i at vi har en felles bekjent som nå er gravid med sitt fjerde barn med far nr 4, og ikke har noen betenkligheter med det.

Jo flere ganger jeg leser dette hovedinnlegget, jo mer irriterer jeg meg over det. Det er språkbruken/begrepene som plager meg, kjenner jeg.
Å bruke uttrykk som "moralsk tillatt" er i hvertfall helt på kanten av hva jeg greier å lese uten å få pusteproblemer. At noe er innenfor grensen av "moralsk tillatt" innebærer at noe er "moralsk forbudt". Og da blir jeg helt og assossierer øyeblikkelig til nedlatende pekefingerpekende slarvekjerringer.

At man selv gjør en ting, feks har to barn med to fedre, og mener dette er MAKS, er også et veldig normativt utsagn. At man selv er innenfor det "moralsk tillatte" og at de som gjør det annerledes/"verre", gjør feil. Jeg kan jo si at å ha en far til barna er maks av hva man skal ha, og si til deg at du er en umoralsk flokse som tydeligvis får barn med alle du ser. Du skjønner at det ikke er hyggelig, regner jeg med? (Og jeg presiserer at jeg ikke mener dette, jeg bare eksemplifiserer)

Hva vet du og din venninne egentlig om den felles bekjentes eventuelle betenkeligheter?

Skilpadda skrev:

Og det kan jo være relativt uavhengig av det å få barn - jeg mener, man kan ha en rekke etablerte partnere uten å få flere barn, og man kan ha sexpartnere som man aldri introduserer barna for, men som likevel resulterer i graviditet. Så det er jo egentlig to forskjellige spørsmål, det med å få barn med flere fedre og det med å inngå flere samboerforhold når man har barn fra før.

Ja, det kan det sjølsagt. Men det generelle inntrykket jeg har er at de fleste har et forhold til den de får barn med.

Ellers har jeg lest Fadeses innlegg med stor interesse og glorifiserer på ingen måte livet med mange barn med flere fedre. Hverken fra barnas, mødrenes eller fedrenes perspektiv. Det er mange utfordringer knyttet til nyfamiliene som jeg ønsker å unngå, dersom det er mulig. :ikke bli gal, ikke bli skilt:

amylin skrev:

Sånn som du beskriver det høres det ut som om man har sex med flere forskjellige menn på samme tidspunkt. Dette er en diskusjon om mennesker i parforhold som får barn. Noen ganger er dette gjennomtenkt, andre ganger er det kanskje ikke like gjennomtenkt. Det som jeg er ganske sikker på, er at det aldri er planlagt at man bryter ut av dette forholdet. Hva gjør man da hvis man har valgt å få barn med en partner og det skjærer seg, men man etter noen år møter det man tror er mannen i ditt liv? Skal man da unngå å få barn med den neste partneren i tilfelle det forholdet skal ryke? Det er vel neppe den innstillingen man går inn i et forhold med. Tror ingen tenker på at et forhold skal ryke før man er i den situasjonen.

Presiserer: Jeg snakker om "mange", ikke et par. Og: Jeg har ikke tenkt å fortelle folk noe som helst om hva de skal gjøre den dagen de møter en ny mann de har lyst på et liv og et barn med, selv om det finnes et par fedre inne i bildet fra før. Livet blir jo ofte som det blir, man må ta avgjørelser som best man kan ut fra den situasjonen man er i. Jeg sier bare at MANGE fedre gir et rotete/svimete "inntrykk". På meg. Jeg håper inderlig at folk ikke baserer sine livsbeslutninger på om Polyanna syns de er svimete.

Fruktflua skrev:

Joda, tok ironien, men det der er ikke humor.

Selvsagt er det humor. Kanskje ikke din form for humor, men humor like fullt.

Man kan vel ikke være forsiktig med å "tenke sitt"? Tankene foregår jo mentalt, og man kan gjerne ikke noe for hva man tenker.

Jeg er ikke umiddelbart enig: en ting er at man, som Mim sier, kan trene seg til å ikke tenke negative og fordømmende ting om andre. En annen ting er at man kan la være å lufte tankene sine for resten av verden.

Det at du "tenker ditt" om din venninnes mange fedre til sine barn, er greit nok, men når du velger å skrive om henne på Internett, da er det en veldig bevisst handling som du absolutt "kan noe for".

Til dere som snakker så mye om fordømmelse i denne saken; dere er ikke litt raske til å dømme mht andres dømmelse da?
Jeg har nemlig presisert at jeg ikke dømmer noen, men at tankeaktiviteten min rulerer hyppigere når jeg begynner å filosofere over hverdagsporoblemene i det å ha fire forskjellige barn med fire forskjellige fedre, og det faktum at noen utsetter seg for det frivillig. Allikevel er det hyppige insinuasjoner å lese i denne tråden om dømming.

Tankene sine kan man velge å holde for seg selv eller man kan velge å offentliggjøre dem. Det at du føler så sterkt om dette temaet at du velger å lage en tråd om saken, gjør i seg selv at du fremstår som ganske fordømmende. Det er tross alt ikke så veldig vanlig å lage en tråd om noe man ikke i det hele tatt er engasjert i: "Naboen min har akkurat brukt en halv mill på å pusse opp badet, og det synes jeg selvsagt er en privatsak og helt opp til ham". Sansynlig tema for en tråd, eller …?

Fruktflua skrev:

Er det forresten en menneskerett å få barn? Er alle like skikket til å ta vare på barn?

Selvsagt ikke, men jeg kan ikke se at det skulle være noen automatisk sammenheng mellom å ha flere fedre til barna sine og det å være en dårlig mor.

Jeg giftet meg ung var 21 år og fikk jenta mi i mars og gifta meg i juni samme året.
Fikk så barn nummer to tre år etter,fremdeles gift med samme mann.Tre år etter gikk det mot skillsmisse,etter å ha prøvd rådgivning,vi prøvde alt for redde ekteskapet.
Det gikk ikke, så vi gikk fra hverandre.
Nå vil ikke jeg utbrodere hva som ikke gikk mellom oss.
Men jeg vet i dag at jeg gjorde det som var riktig for både meg og barna, så vi skulle få det bedre.
Etter en stund traff jeg mannen som jeg i dag bor sammen med, og vi har holdt i sammen i 9 år og 8 mnd. Han hadde ikke barn fra før så jeg valgte å få et barn sammen med han og det angrer jeg ikke på,jeg skulle ha truffet han først for å si det sånn.
Eksen har nesten ikke kontakt med sine to barn,en periode ville han ikke ha noe med dem å gjøre.
sønnen min sa her en dag : ....... Har vert mye mer pappa for meg en det pappa noen gang har vert.

Fadese skrev:

Ja, det kan det sjølsagt. Men det generelle inntrykket jeg har er at de fleste har et forhold til den de får barn med.

Det tror jeg også, altså. 🙂 Jeg skjønner godt motforestillingene du snakker om, og er enig i at dette er ting det er viktig å være klar over. Jeg mente bare å si at det er mange grunner til at folk ender opp med barn sammen, og at de motforestillingene som finnes, er relevante nok på forhånd, for dem det gjelder, men man kan ikke egentlig bruke dem til å si noe generelt, etterpå, om folk som er i en bestemt situasjon. (For eksempel antar jeg at samlivsbrudd er noe som er tøft for de fleste barn, og synes selvsagt at folk bør tenke over det før de skiller seg, men det betyr jo ikke at jeg synes man kan si generelt at foreldre som skiller seg er umoralske eller dumme.)

Jeg gidder ikke lese hele tråde, men jeg vet jo hvilken vei slike tråder tar.
En hel haug svarer "Det er umulig å sette noe tall." "Jeg dømmer ikke folk ut ifra hvor mange fedre de har til barna sine." "Det kommer jo helt an på personen" osv

Jeg mener forsåvidt alt det der i teorien jeg også, men i virkeligheten vet jeg at jeg tenker mitt når noen sier de har 3 eller flere fedre til barna sine. Og det er ikke ondt ment eller noe. Det bare kommer en automatisk fordom snikende som jeg er bevisst og som jeg forsøker å ikke høre no' særlig på.

Selv skal jeg aldri ha flere barn, verken med Sambo eller noen andre.

Styrete og slitsomt tenker jeg så fort det blir mer enn én pappa. Jeg har flere venninner som har barn fra tidligere forhold og ser hvordan de styrer for å få kabalen til å gå opp i forhold til ferier og helger. Jeg er så glad det ikke er meg.

Det jeg synes kan være betenkelig i at noen har mange barn med forskjellige fedre, er hvordan de andre barna har vært involvert i alle disse brutte forholdene. At det stadig er nye partnere innom for kortere eller lengre tid som ungene skal forholde seg til, må være vanskelig både for store og små. Forhold som går i stykker og oppbrudd er også noe som barna tar del i og som er tøft og når det stadig gjentar seg, kan jeg forstå at man bekymrer seg for ungene.

At man har hatt flere partnere i løpet av et liv, som det er blitt barn med eller ikke er en privatsak og ikke noe problem for meg i hvert fall.