Et godt eksempel på fattigdom?

Guava skrev:

https://ndla.no/subjects/subject:3/topic:1:168542/topic:1:174053/resource:1:68492

Her står det litt om definisjoner.

Jeg har nok vært litt opphengt i absolutt fattigdom, og ikke så veldig fokusert på den relative fattigdommen.

Vi har jo inntil nylig bodd i et område av byen hvor jeg ser at klassekameratene til ungene mine har svært trang økonomi, og bor mange mennesker på ganske så liten plass. De har jeg tenkt på som fattige, men de er ganske langt forbi "får ikke dratt til syden".

For min del, som relativt velstående i et lokalsamfunn med store forskjeller, har det vært viktig å kjempe for gratis kjernetid på aks, at gratisskoleprinsippet faktisk funker, være den som stiller opp med bil/kjøring til treninger og kamper og at man sørger for tilbud på skolen/idrettslaget som i særlig grad omfavner de som har aller minst. For gudene skal vite at folk klarer å lite av seg mye rart på foreldremøtene.

Fattigdom slik det ofte defineres handler om mer enn mat og klær, men også om en relativ bit. Jeg synes ikke en billig sydentur er en målestokk på om man er fattig eller ei.

Å leve godt med å ikke dra på sydentur eller ferier whatsoever er fint, på linje med at det er fint at folk lever lykkelig og godt med at de ikke har råd til langrennski eller svømmehallbilletter til ungene.
Mange lever fint med å aldri kunne unne seg en konsert også, men for noen er det verre.

Så klart, om det kun er sult og frost som definerer fattigdom så skjønner jeg tankegangen.

Jeg vet om mennesker som har bortprioritert tannlege for å kunne gi ungene en rimelig ferieopplevelse. Det er sikkert dumt og forkastelig, men jeg skjønner faktisk at valget ble tatt.

nokon skrev:

Mi oppleving er at eg er skikkelig ute av synk med omverda når eg tenker på ferie som eit luksusgode eg fint kan klare meg utan. Og det har eg og opplevd stor motstand på her inne, når det har vore snakk om både retten til å ta fri frå skulen for å reise på ferie og når det har vore snakk om miljø.

Eg ønsker ikkje å fordømme folk som prioriterer dyre ferieturar, men eg kjem nok ikkje til å slutte å undre meg over at dette er noko som blir inkludert i basisbehova til gjennomsnittsnordmannen.

Jeg er litt enig med deg altså. Selv om jeg skjønner hvordan noen kan se annonse for restplasser og tenke "det kan til og med jeg greie å skrape sammen til", og ta sjansen, for at ungene for en gangs skyld skal kunne komme på skolen og være dem som forteller om en fin utenlandsferie. Og at de kan leve på det en stund, kjenne på følelsen av å nyte livet litt, for så å ta "straffen" etterpå. Men ikke en treåring. For en treåring holder det å dra på en "ny" lekeplass på andre siden av byen, de har ikke noe forhold til syden eller hva andre barn gjør i sine ferier.

Men det med utenforskap pga manglende ferie handler jo om så mye mer enn selve ferien, det handler om å være utenfor på alle områder. Vi har heller aldri vært i "syden", og reiser ikke på utenlandsferie hvert år. Men ungene har alltid det de trenger, fine klær (ja, som i dunjakke kjøpt på tilbud til kr 699, ikke dunparkas til 4000), gode sko, det de trenger av sportsutstyr, de får være med på de fritidsaktivitetene de vil, får dra på kino og i svømmehallen i ny og ne, bor i et hus hvor de har plass til å samle masse venner, og får ukepenger de kan "klatre bort" i byen på lørdag. Om de føler seg utenfor på grunn av manglende sydenturer så er de så grundig innafor på så mange andre områder, at det takler de glatt. Og enkelte år har vi da hatt både dyre og opplevelsesrike ferier, om vi ikke har vært i "syden", og selv om det betyr rimeligere ferie året etter. Så da er det lett for meg å si at de fineste ferieminnene ungene mine har er fra gården til besteforeldrene eller telttur i Bymarka. Både vi voksne og barna kan nyte disse feriene på en helt annen måte enn vi ville gjort om vi visste at det var den eneste muligheten vi hadde, og følte at ungene falt igjennom på absolutt alle områder.

Men det er klart du har mange som gjør håpløse prioriteringer, og har et helt forvrengt bilde av hva det er en selvfølge at man skal. Jeg har hatt en leieboer som var konsekvent i pengenød, som alltid betalte husleia for sent, og alltid hadde unnskyldninger. En gang var unnskyldningen at hen var blakk fordi hen hadde vært med venner på Guns'n Roses-konsert i Sverige, og alle pengene gikk til det. Da kjenner jeg at jeg sliter litt med sympatien.

Fattigdom vil alltid være realtivt til samfunnet man lever i. Også kan man selvsagt mene at det er dumt å leie en liten, fuktig kjellerleilighet på Nordstrand framfor å fortsette å bo på Bjølsen (selv om jeg er usikker på om det egentlig gjør noen økonomisk forskjell?), og å ønske seg en sydentur og ofre noe for å få det. Det jeg syns er greit med Alm sine eksempler er at de viser at fattigdom ikke bare er én, veldig definert ting.

Også syns jeg artikkelen til han som startet denne diskusjonen denne gangen er helt på jordet. Kunne han ikke kalt det "Nøysomhetslykke"? Det er jo flott at han og familien lever som de gjør, men de er ikke fattige. Dette er jo bare rehashing av "simple living"-trenden, hvor rike familier solgte det de hadde og flyttet inn på et shabby chic torp i Sverige.

Maverick skrev:

Alle som har prøvd å leve med lite penger og er vant til å snu på kronene vet at man ikke «bommer på utbetalingsdatoen».

I beg to differ. Folk er nå en gang forskjellige. Min far klarte stadig vekk å bomme på utbetalingsdatoen selv om han hadde veldig lite penger.

Tallulah skrev:

Fattigdom vil alltid være realtivt til samfunnet man lever i. Også kan man selvsagt mene at det er dumt å leie en liten, fuktig kjellerleilighet på Nordstrand framfor å fortsette å bo på Bjølsen (selv om jeg er usikker på om det egentlig gjør noen økonomisk forskjell?), og å ønske seg en sydentur og ofre noe for å få det. Det jeg syns er greit med Alm sine eksempler er at de viser at fattigdom ikke bare er én, veldig definert ting.

Også syns jeg artikkelen til han som startet denne diskusjonen denne gangen er helt på jordet. Kunne han ikke kalt det "Nøysomhetslykke"? Det er jo flott at han og familien lever som de gjør, men de er ikke fattige. Dette er jo bare rehashing av "simple living"-trenden, hvor rike familier solgte det de hadde og flyttet inn på et shabby chic torp i Sverige.

Veldig enig. Også lurer jeg på hvilken alenemor med to jobber, og/eller innvandrerbakgrunn, som har mulighet, kapasitet, ressurser, energi og ork til å kjenne på gleden ved å reparere, finne, fly på loppis, ta med seg tomflasker fra tur i marka etc. Du er ikke fattig når du har nedbetalt hus og hytte. Selv om hytta ikke har innlagt vann.

Niobe skrev:

Nuvel. Jeg var dønn avhengig av arbeidsavklaringspengene for de var min eneste inntekt, og for å få dem måtte jeg sende meldekort hver 14. dag. Man skulle tro det var overkommelig for en ellers relativt oppegående person, men det skjedde 3 ganger at jeg sendte inn for sent og fikk redusert utbetaling. Rett og slett fordi livet, ammetåke, søvnmangel, frykt for livet og fremtiden og jeg vet ikke hva. Man føler seg selvsagt som en idiot, med dårlig samvittighet overfor partner på toppen, og jeg var sikker på at jeg aldri kom til å gjøre det igjen etter første gangen. Jeg hadde riktignok ingen inkassokrav på nakken, men jeg kan jammen ikke garantere at det hadde gjort meg mer klartenkt i de tilfellene..?

Jepp, veldig godt eksempel.

Tallulah skrev:

Også syns jeg artikkelen til han som startet denne diskusjonen denne gangen er helt på jordet. Kunne han ikke kalt det "Nøysomhetslykke"? Det er jo flott at han og familien lever som de gjør, men de er ikke fattige. Dette er jo bare rehashing av "simple living"-trenden, hvor rike familier solgte det de hadde og flyttet inn på et shabby chic torp i Sverige.

Ja, dette tror jeg nok at de fleste FP'ere er enig i. Jeg synes han tråkka på de som reelt sett er fattige ved å omtale seg selv som det.

Men all honnør for at han forsøker å fjerne seg selv fra kjøpepresset.

Helt enig med Tallulah, det er nøysomheten som hylles, ikke fattigdom. I nøysomhet ligger valg; valgte prioriteringer og valgte forsakelser. Man reparerer en ødelagt stol fordi man vil, fordi man kan, fordi man har lyst. Ikke fordi man MÅ. Og er man fattig er det ofte slik at man ikke engang kan, fordi man mangler ressurser. Man mangler kunnskapen, redskapene, utstyret, kanskje mangler man plass eller tid. Hvis jeg lapper og stopper så ligger det et overskudd i det, fordi jeg kan det. Jeg har utstyret. Jeg har valget.

Å være fattig er å være konstant bakpå, aldri ha noe til overs, aldri vite om eller når man kan komme ovenpå. Å være fattig student, feks, er jo egentlig uproblematisk, de andre er fattige og snart får man jobb. Men å måtte bruke hele lønnen på strøm og husleie, slik at man aldri får spart opp noe, kjøpe dyre ukeskort på bussen fordi man ikke har nok penger i omløp til å kjøpe halvtårskort eller månedskort, få hjertebank av vinduskonvolutter eller bursdagsinvitasjoner...Det er noe annet.

My skrev:

Både vi voksne og barna kan nyte disse feriene på en helt annen måte enn vi ville gjort om vi visste at det var den eneste muligheten vi hadde, og følte at ungene falt igjennom på absolutt alle områder.

Dette tror jeg er det viktigste. Ikke nøyaktig hva man gjør og hvor mange penger man har, men hvilke valg man har mulighet til å ta, og følelsen av å være innenfor eller utenfor på mange områder.

Hvis jeg husker riktig, så var trådstarter her også larmende kritisk til at 17-åringer bare kan hive seg på heisa-sydenturer, så det er ikke nødvendigvis de samme som syns fattige ikke skal til Syden, og at 17-åringer gjerne kan det.

Ellers syns jeg det er problematisk at fattigdomsdefinisjonen er satt som en prosent av medianinntekten, for da vil jo per definisjon alltid en god del være fattige, uansett, og man blir gående i ring, og diskusjonene blir rotet sammen.

I Norge er det to typer fattigdom, og jeg syns de trenger forskjellige diskusjoner: De som har nok til å leve, bo, ha mat, gå i bursdager og ha klær på kroppen, men ikke noe ekstra. De vil, i varierende grad og avhengig av hvilke omgivelser de bor i og hvilke andre ressurser de har, oppleve dette utenforskapet som er problematisk. Vanskeligere på Nordstrand enn i en bygd i indre Agder der mange går på trygd, ingen har Reima-dresser og den lokale sportsbutikken bare selger de rimeligste merkene sportsutstyr. Vanskeligere hvis man sliter med andre ting som påvirker evne til å fikse gode opplevelser på lavbudsjett, kreative hjemmelagde kostymer, billig, men god mat fra grunnen, jakte på gode tilbud, lage fine ting av loppisfunn og alt de ganske krevende arbeidet som skal til for å leve Nygaards "fattig, men lykkelig"-liv.

Og så er det de som er fattige i den forstand at de faktisk ikke alltid har nok mat dagene før utbetaling, mister hjemmet sitt, barna ikke kan gå i bursdager, ikke har basalt utstyr, osv..


Ja, og så er det de vi ikke teller i statistikken. Den økende gruppen av folk som lever uten papirer i Norge. Folk uten lovlig opphold som lever i en svart økonomi, utnyttet av folk de skylder penger eller folk som vet at de ikke har noen annen utvei. De som sover på papp-plater bak i bilvaskehallen eller på gulvet på bakrommet i restaurantene, uten fremtid, uten noe særlig håp og uten noen som helst samfunnskontrakt med samfunnet vårt.

De må diskuteres litt ulikt, syns jeg.

My skrev:

Jeg er litt enig med deg altså. Selv om jeg skjønner hvordan noen kan se annonse for restplasser og tenke "det kan til og med jeg greie å skrape sammen til", og ta sjansen, for at ungene for en gangs skyld skal kunne komme på skolen og være dem som forteller om en fin utenlandsferie. Og at de kan leve på det en stund, kjenne på følelsen av å nyte livet litt, for så å ta "straffen" etterpå. Men ikke en treåring. For en treåring holder det å dra på en "ny" lekeplass på andre siden av byen, de har ikke noe forhold til syden eller hva andre barn gjør i sine ferier.

Men det med utenforskap pga manglende ferie handler jo om så mye mer enn selve ferien, det handler om å være utenfor på alle områder. Vi har heller aldri vært i "syden", og reiser ikke på utenlandsferie hvert år. Men ungene har alltid det de trenger, fine klær (ja, som i dunjakke kjøpt på tilbud til kr 699, ikke dunparkas til 4000), gode sko, det de trenger av sportsutstyr, de får være med på de fritidsaktivitetene de vil, får dra på kino og i svømmehallen i ny og ne, bor i et hus hvor de har plass til å samle masse venner, og får ukepenger de kan "klatre bort" i byen på lørdag. Om de føler seg utenfor på grunn av manglende sydenturer så er de så grundig innafor på så mange andre områder, at det takler de glatt. Og enkelte år har vi da hatt både dyre og opplevelsesrike ferier, om vi ikke har vært i "syden", og selv om det betyr rimeligere ferie året etter. Så da er det lett for meg å si at de fineste ferieminnene ungene mine har er fra gården til besteforeldrene eller telttur i Bymarka. Både vi voksne og barna kan nyte disse feriene på en helt annen måte enn vi ville gjort om vi visste at det var den eneste muligheten vi hadde, og følte at ungene falt igjennom på absolutt alle områder.

Men det er klart du har mange som gjør håpløse prioriteringer, og har et helt forvrengt bilde av hva det er en selvfølge at man skal. Jeg har hatt en leieboer som var konsekvent i pengenød, som alltid betalte husleia for sent, og alltid hadde unnskyldninger. En gang var unnskyldningen at hen var blakk fordi hen hadde vært med venner på Guns'n Roses-konsert i Sverige, og alle pengene gikk til det. Da kjenner jeg at jeg sliter litt med sympatien.

Ja, der har du eit viktig poeng. Det er nok stor forskjell på å vere den som aldri har reist til Syden, men som samtidig har store mengder lego og ny sykkel, og å vere den som verken har leiker eller utstyr eller får reise på ferie. Så at totaliteten har betydning for grad av utanforskap kan eg godt vere med på.

Tallulah skrev:

Fattigdom vil alltid være realtivt til samfunnet man lever i. Også kan man selvsagt mene at det er dumt å leie en liten, fuktig kjellerleilighet på Nordstrand framfor å fortsette å bo på Bjølsen (selv om jeg er usikker på om det egentlig gjør noen økonomisk forskjell?), og å ønske seg en sydentur og ofre noe for å få det. Det jeg syns er greit med Alm sine eksempler er at de viser at fattigdom ikke bare er én, veldig definert ting.

Også syns jeg artikkelen til han som startet denne diskusjonen denne gangen er helt på jordet. Kunne han ikke kalt det "Nøysomhetslykke"? Det er jo flott at han og familien lever som de gjør, men de er ikke fattige. Dette er jo bare rehashing av "simple living"-trenden, hvor rike familier solgte det de hadde og flyttet inn på et shabby chic torp i Sverige.

Ja, han som starta denne diskusjonen var heilt håplaus.

Når det gjeld det å flytte frå Sinsen til Nordstrand, slik eg-personen i romanen til Birgit Alm gjer, så blir det vanskeleg for meg å fortsette å operere med ein definisjon som går på grad av utanforskap. Romanfiguren og barnet har like mykje som klassekameratane i den offentlege skulen og naboane i blokka på Sinsen, men blir flytta til Nordstrand for å gå på Steinerskolen, saman med elever som betaler 20K for skuleplass på ein skule som ikkje opererer med gratisprinsipp for aktivitetar. Går denne fiktive karakteren til Birgit Alm frå å vere gjennomsnitteleg til å bli fattig, når ho flytter?

Dette med relativ fattigdom er vrient, nettopp fordi det kjem an på kven ein samanlikner seg med. Dei tre nærmaste naboane våre har bilar som koster meir enn ein million. Dersom eg skal samanlikne meg med dei, har vil lite. Men dersom eg skal samanlikne meg med folk som ikkje har vore like heldige som meg, med tanke på når dei kom inn på bustadmarknaden, har eg veldig mykje (sjølv om mykje av det eg har er fiktive pengar (verdiauking) som er låst til bustad).

nokon skrev:

Eg ønsker ikkje å fordømme folk som prioriterer dyre ferieturar, men eg kjem nok ikkje til å slutte å undre meg over at dette er noko som blir inkludert i basisbehova til gjennomsnittsnordmannen.

Jeg slutter aldri å fascineres over at når folk med lite penger ønsker seg ferie, blir det definert som unødvendig luksus, mens når folk med mye penger blir bedt om å kutte ned på flyreiser av hensyn til miljøet, da handler det plutselig om livskvalitet. 😕

Jeg var på ferie med barnet mitt for første gang i sommer. Han er snart 8. Og jeg kan ikke si at det har vært veldig traumatisk for noen av oss å ikke ha råd til ferie før nå, men samtidig må jeg også få si at nå som vi har gjort det, merker jeg også hvor godt det var for oss som familie å få oppleve noe annet enn hverdag og kjente rutiner. Det er selvfølgelig masse fint man kan gjøre i Oslo, men det blir liksom ikke de helt store opplevelsene når hver sommerferie brukes på det samme. Også må jeg si at for meg som mor er det veldig verdifullt at mitt barn også, endelig, kan fortelle om noe han har opplevd når kompisene beretter i vei om gigantiske hotellbassenger, fornøyelsesparker i utlandet og hvor kult det er på safari i Afrika.

Folk prioriterer veldig ulikt og det har vel med kulturell kapital å gjøre antagelig. Mine foreldre har aldri hatt spesielt god råd, økologiske fjellbønder har sjelden det, men de ville aldri vurdert så mye som et sekund å prioritere en sydentur fremfor skikkelig vintertøy, skikkelige sko eller ski. Å fryse hele vinteren hadde ikke vært verdt det, altså. De prioriterte få ting, men av skikkelig kvalitet, slik at det gjerne kunne gå i arv. (Tror nok kanskje bror#4 skulle ønske det var kjøpt litt dårligere kvalitet, slik at han av og til kunne få noe nytt...). Jeg vokste opp der få var på reise-langt-vekk-ferie og ingen i utlandet, så vi følte lite på det.

Jeg er enig med My, en treåring føler ikke på noe utenforskap på ferie. En ny lekeplass, lesestund på teateret, båt til en av øynene, mate ender, trikketur, is i parken,ta banen til Sognsvann og bade eller ta en minitelttur fra Maridalen eller Østmarka. Ting jeg gjorde med min to-treåring da jeg var studentmamma. Kostet nesten ingenting.

Input skrev:

Jeg slutter aldri å fascineres over at når folk med lite penger ønsker seg ferie, blir det definert som unødvendig luksus, mens når folk med mye penger blir bedt om å kutte ned på flyreiser av hensyn til miljøet, da handler det plutselig om livskvalitet. 😕

Ja. Det har eg og problemer med å forstå. Eg tenker på flyreiser som unødvendig luksus i eit globalt perspektiv, uansett økonomisk bakgrunn. I eit svar til Kristin Clemet, for ei stund tilbake, skreiv Eivind Trædal om at flyreiser utgjer like mykje CO2-utslepp som heile verdas matproduksjon. Og at det er kun 18% av verdas befolkning som har reist med fly, sånn totalt sett. Så for meg blir det å definere fattigdom utifrå flyreiser veldig Marie Antoinette.

Jeg har et veldig sterkt barndomsminne jeg ofte tar frem når vi snakker om relativ fattigdom. Vi hadde dårlig råd da jeg var liten. Litt sånn vanlig 70-talls dårlig råd, litt mer fordi foreldrene mine betalte på et dyrt boliglån, og så jobbet de i dårlig betalte, offentlige jobber. Mammas inntekt gikk stort sett til barnepass, tror jeg, da vi var små. Vi hadde i perioder ikke bil, husker jeg, noe som gjør livet på bygda både vanskelig og dyrt. Men vraket hadde tatt kvelden, og det var ikke penger til ny.

Uansett, vi satt i klasserommet rett etter sommeren, kanskje i 1. eller 2. klasse, og lærer spurte alle etter tur hva de hadde gjort i sommer. ( ). Jeg satt og verket etter å fortelle, for jeg hadde hatt en FANTASTISK sommer! Jeg hadde vært masse ute i skogen sammen med kusineflokken min som bodde vegg-i-vegg, og en hel uke hos bestefar og bestemor, litt lengre sør på samme øy, der vi hadde FISKET og RODD til butikken! Og fått skive med sirup på hver dag!

Så satt jeg og hørte den ene etter den andre fortelle. Ikke mye sydenturer, tror jeg, dette var 70-tallet, men det var skikkelige FERIER, de hadde vært borte fra øya, noen hadde bodd på HOTELL, de hadde vært på camping eller i OSLO! Og litt etter litt sank jeg sammen og forstod at min fantastiske sommer, den var ikke noen skikkelig ferie, ikke sammenlignet med de andre sin.

Ikke noen traumatisk historie, kanskje, men jeg tar den frem når jeg trenger å øve empatimuskelen og huske hvorfor det kan være kjipt nok å være utenfor, selv om man objektivt sett har det både bra nok og til og med bra.

Så burde nok foreldrene mine vært flinkere til å støtte opp under å ikke sammenligne, og på det som var bra. Jeg var nok et barn som hadde en tendens til å synes at glasset var halvtomt.

Han med fattigdomslykken ( ) snakket forresten også i et intervju om hvordan barna hans hadde opplevd det å ha mye mindre enn de andre rundt seg, og han sa at det hadde de håndtert svært forskjellig. Noen hadde opplevd det som skikkelig, skikkelig kjipt, andre hadde håndtert det fint (tror han har fem barn?).

Poenget mitt, da, med denne utbetalingsdatoen, er at hvis man står i syden og ikke har penger på konto, men de kommer inn noen dager senere eller whatnot, da er problemet at man har bomma på dato, ikke at pengene ikke kommer.

Hvis man står i syden og så HAR pengene kommet, men så er de jaggu trukket, og kontoen er i minus, fordi du hadde det trekket du trodde du hadde utsatt men så hadde du kanskje glemt det, og så var det den avtalegiroen på NRK-lisensen, ja, den ble jo trukket den morgenen selvfølgelig, så da står det -900,- i minus og det kommer ikke mer penger de neste to ukene.

DA er problemet at man ikke har penger, ikke NÅR man mener pengene skulle kommet.

Men jeg skjønner mer når det er hun samme som følte seg fattig fordi hun sammenlignet seg med privatskoleforeldrene på Nordstrand.

nokon skrev:

Romanfiguren og barnet har like mykje som klassekameratane i den offentlege skulen og naboane i blokka på Sinsen, men blir flytta til Nordstrand for å gå på Steinerskolen, saman med elever som betaler 20K for skuleplass på ein skule som ikkje opererer med gratisprinsipp for aktivitetar. Går denne fiktive karakteren til Birgit Alm frå å vere gjennomsnitteleg til å bli fattig, når ho flytter?

Nå har jeg ikke lest boka, så jeg får ikke sagt noe annet enn noe litt generelt om saken, og det er mye mulig jeg hadde syns at eksemplene hennes var dårligere om jeg hadde lest den. Men jeg kan ha forståelse for at man ønsker å prioritere en skole som Steinerskolen, spesielt om den man sokner til er kjip. Samtidig så vil jo privatskole alltid regnes som en slags luksus i Norge, fordi vi har et såpass godt offentlig tilbud. Men mange av problemstillingene jeg innbiller meg at hun møter på, vil jeg tro er mer universelle enn at man trenger å dismisse alle argumentene hennes. På vår indre øst skole møter jeg hele tiden argumenter for og i mot foreldrebetaling, og jeg opplever at skolen vår er mye mindre opptatt av at alt skal være gratis enn skoler i mer jevnt bemidlede kretser, faktisk.

Polyanna skrev:

Så burde nok foreldrene mine vært flinkere til å støtte opp under å ikke sammenligne, og på det som var bra. Jeg var nok et barn som hadde en tendens til å synes at glasset var halvtomt.

Han med fattigdomslykken ( ) snakket forresten også i et intervju om hvordan barna hans hadde opplevd det å ha mye mindre enn de andre rundt seg, og han sa at det hadde de håndtert svært forskjellig. Noen hadde opplevd det som skikkelig, skikkelig kjipt, andre hadde håndtert det fint (tror han har fem barn?).

Foreldrene mine har vært veldig flinke til å ikke sammenligne, eller trekke frem det som var fint. Det var alltid fokus på at vi bestandig hadde god mat, at det var åpent hus og det kom folk fra hele verden til oss, osv.

Men den panikken over vinduskonvoluttene som var i perioder (pengene hos selvstendig næringsdrivende kommer inn og ryker ut i store porsjoner med lange mellomrom) har gjort at jeg og flere av mine søsken enten har vært opptatt å tjene greit og/eller bli veldig forsiktig med penger. Bare en har konsekvent gjort dårlige valg både når det gjelder å bruke de pengene vedkommende har eller for å skaffe seg de pengene som trengs for å klare seg selv.

Spesielt en av brødrene mine har alltid vært ekstremt opptatt av klær og stæsj som var utenfor vår rekkevidde som barn og jeg var også selv LYKKELIG over å endelig ha råd til kule klær og fine sko da jeg begynte å jobbe selv.

Input skrev:

Jeg slutter aldri å fascineres over at når folk med lite penger ønsker seg ferie, blir det definert som unødvendig luksus, mens når folk med mye penger blir bedt om å kutte ned på flyreiser av hensyn til miljøet, da handler det plutselig om livskvalitet. 😕

Det er da alltid en luksus, og for meg en luksus med stor betydning for livskvalitet. Det hadde det jo vært uansett økonomi, så jeg ser ikke bort fra at jeg kunne strukket meg langt for å skrape sammen til en billig sydentur. Det er en hel del andre luksuser jeg aldri hadde savnet, som f eks frisør, restaurantbesøk og alkohol.