Hvordan er omsorgsevnene dine?

Jeg jobber i et omsorgsyrke, men må si at når mannen latehoster på sofaen kommer ikke akkurat Florence fram i meg gitt.
Ungene får selvfølgelig masse omsorg når de er syke. Også mannen når han er syk på ordentlig.

Spørsmålet er heller hvor mye omsorg jeg får når jeg er syk

Jeg er omsorgsfull mot mann og barn om de er syke ja. Ja andre også altså, om de trenger det 😉

Ungen min får masse omsorg og pleie med ektefølt innlevelse. Mannen min og andre syke som kommer langs min vei får oppgitt stønning og motvillig stell. Jeg er ingen omsorgsperson akkurat.

Jeg jobber ikke i helsevesenet, og det tror jeg mange er glad for...

Har vært i den situasjonen da, og jeg steller godt for dem alle sammen.
Det er helt greit.


Nå er det heller min mann som har måtte være sykepleier over lang tid flere ganger.
Han er så flink atte.

Scarlett og jeg er mentale tvillinger igjen. Eller samme person, eller noe.

Dvs, alfamannen blir en gang i ny og ne skikkelig dårlig, med mye smerter, og da går jeg Florence en høy gang.

Som Elinblu; mangelfullt utviklede. Jeg hadde ikke klart meg lenge i et omsorgsyrke.

De av mine nærme som er syke får (i hvert fall ungene) den omsorgen de trenger, men det er ikke alltid like helhjertet. F. eks. nattevåk pga snørr gjør meg fortvilet og i dårlig humør, og jeg er ikke stolt av meg selv.

Når Andamannen er syk blir han mutt og stille, og er ikke så veldig mottakelig for omsorg. Jeg blir sur av det og. Dessverre.

Jeg har et stort forbedringspotensiale.

Flink med barna, ikke flink med mannen.

Det kommer an på om han er ordentlig syk eller om han er sånn syk som foreldre bare ikke kan tillate seg å gi noe etter for.

De siste årene har mannen min hatt både skarlagensfeber og lungebetennelse, da har han fått hvile og ro så langt jeg har greid å gi ham og den oppvartningen han har trengt.

Ved andre lettere virusinfeksjoner har han måttet trå til og være pappa i hvert fall i en viss grad. I prinsippet kan jo ikke mammaer og pappaer bli syke, i følge ungene i hvert fall.

Jeg er en typisk omsorgsperson som stuller og steller rundt de av mine som blir syke. Det faller seg veldig naturlig, jeg er jo glad i de og vil at de skal ha det godt.

Jeg duller veldig lite, eller for å si det på en mer flatterende måte: mannen min får fred og ro når han er syk. Nå har han aldri vært ordentlig, "pleietrengende" syk, og jeg årner selvsagt ting han vil ha og er litt medfølende og tar meg av praktiske ting uten å klage over å være alene med dem, men jeg er ingen naturlig Florence Nightingale med kjølende kluter på pannen og pene små brett med te og sykemat, nei. Poden steller jeg ganske bra med, da, det gjør vi begge. Men han er ikke så ofte syk han heller. Sterk dulling og stelling setter jeg ikke pris på selv heller (men bamsemums og vennlig medlidenhet er greit), det er kanskje litt derfor jeg ikke vil presse det på andre.

Kan igrunnen bare underskrive Skilpadda, bortsett fra at jeg gjerne står over bamsemumsen. 🙂

Ja omsorgsevnen er det ikke noe å si på. Fikk faktisk klar tale fra en venninne her en dag. Jeg har en kollega som sliter og tenkte jeg skulle ta henne med på en liten Harrytur. Min venninne sa til meg at jeg fikk heller passe på meg selv. Hun hadde tenkt seg at jeg kunne finne på å skulle vise den slags omsorg......... Min kollega og jeg dro på Harrytur ;-)

Når gubben er sjuk og barna så duller jeg med dem. Litt ekstra service må de få......

Jeg styrer og duller veldig når små og store er syke.

daffy skrev:

Fyllesyke får av og til frem en liten satan i meg heller enn en Florence Nightingale ...

Signerer.