Har du venner med ikke-vestlig bakgrunn?

Hattifnatten skrev:

Jeg er enig i at ordet fremmedkulturell ikke høres bra ut Gremli.

Jeg føler at svigers er mer "fremmedkulturelle" for meg enn det de fleste av mine utenlandske venner er

Jeg har mange ikke-etnisk-norske ( ) i omgangskretsen, men ikke i den innerste sirkelen. Vet ikke hvorfor.

Nei, det har jeg ikke. Har flere bekjente (mest via jobb), men ingen som jeg kan kalle venner.
Det har ingen annen forklaring enn at vennene mine har jeg fått gjennom jobb eller skole, og der har det knappest vært noen med annen bakgrunn enn det jeg har selv. Jobber i et stort internasjonalt konsern, så det er igrunnen underlig at vi ikke har flere med annen bakgrunn enn etnisk norske nordmenn. De senere årene har det kommet en del tyskere, tsjekkere og polakker og jobbet hos oss for en periode, men de blir her stort sett bare noen år før de drar tilbake til hjemlandet sitt.

Barna har heller ingen venner med annen kulturell bakgrunn enn dem selv. Det mest eksotiske i barnehagen er en jente som har en engelsk far, og en som har en dansk far. I nabolaget bor det en vietnamesisk familie, men de har voksne barn (og har nettopp flyttet inn, så jeg kjenner dem igrunnen ikke jeg heller)

Er gift med en som ikke er født i Norge (men bodd der lengre enn meg) så det teller kanskje?

I nærmeste vennekrets i Norge er det en franskmann, nederlender, mexicaner og en bergenser. Så det er jo ganske internasjonalt.

I Midt Østen er vennegjengen min veldig internasjonal, og alle verdensdeler er representert.

Jeg velger allikevel å se på vennene mine som internasjonale og ikke fremmedkulturelle, fremedkulturell er for meg en bås som også inneholder "gebrokkent språk" og "fordommer" som jeg ikke helt er komfortabel med.

Jeg har jo ei tysk venninne, men regner henne ikke som fremmedkulturell. Er tysk fremmedkulturelt?

Ja, det har jeg, både venner og bekjente. Jeg har funnet de aller fleste av dem på jobb.

Kommer jo litt an på hva en mener med fremmedkulturell. Både vi og ungene (spesielt) har mange i vår omgangskrets som har foreldre som er født i et annet land enn Norge. Jeg synes fortsatt ikke at de kan betegnes som fremmedkulturelle, de er jo en like stor del av vår kultur. Jeg liker heller ikke ordet fremmedkulturell spesielt godt.

Nei ikke det jeg kan komme på.
Vi har dårlig med venner sånn generelt egentlig.

Av venner jeg har jevnlig omgang har jeg kun en venninne fra Vietnam. Jeg studerte utenlands en periode og fikk mange gode venner fra hele verden, men de fleste av disse bor jo nå på andre kontinent, så selv om jeg fortsatt regner noen av dem som venner er det fint lite jeg ser til dem i løpet av et år.

Ellers snakker jeg jo daglig med de to somaliske ansatte på barnehageavdelingen til sønnen min.

Hva er fremmedkulturell da? Mannen min og den tidligere konen til broren min er mellom-europeere, teller det? Det er ellers ikke så mange andre i vårt område, men noen omgås vi fordi vi har barn i samme barnehage eller samme klasse.

Vel, med min blandingsbakgrunn har jeg vanskelig ved å definere, hva min kultur er, så alle andre enn meg er vel fremmedkulturelle for meg, da ? 😉

Kan ikke sie at jeg har noen skikkelige norske venner/veninner, mer "friendly colleagues". Når man kommer til et nytt sted har de "innfødte" gjerne en etablert omgangskreds allerede. Mye nemmere å bygge opp vennskap med andre i samme situasjon som en selv.

Muad'Dib skrev:

Kan ikke sie at jeg har noen skikkelige norske venner/veninner, mer "friendly colleagues". Når man kommer til et nytt sted har de "innfødte" gjerne en etablert omgangskreds allerede. Mye nemmere å bygge opp vennskap med andre i samme situasjon som en selv.

Det er min erfaring også etter å ha kommet hjem etter nesten ti år andre steder. Nå har jeg så og si bare innflyttervenner.

Sønnen min hadde bestevenn med meget eksotisk navn på den forrige skolen, men da vi flyttet har han fått bestevenn med norsk rampunge-navn på R.

Jeg har ingen utenlandske venner. Kommer ikke så lett i kontakt med nye folk.
Eller forresten, mannen min har en chilensk venn og han er jo forsåvidt venn med meg også.
Min andre sønn går i en barnehage med bare norske barn, og kjenner ingen med annen etnisk bakgrunn enda.

Hvordan defineres fremmedkulturell? Tenker du på mennesker som er født utenfor Europa og som bor i Norge? Hvor går grensen?

Storesøster har ei venninne som er født i Norge av palestinske foreldre. Teller det?

Hattifnatten skrev:

Jeg er enig i at ordet fremmedkulturell ikke høres bra ut Gremli.

Jeg føler at svigers er mer "fremmedkulturelle" for meg enn det de fleste av mine utenlandske venner er

Fremmedkulturell er avstandsskapende!

Jeg har gode kolleger fra Pakistan, en god venninne fra India, 50 % av ungene jeg jobber med er minoritetskulturer. Ei anna venninne er fra Romania - det er noen, men ikke så mange. Inntrykket mitt er at veldig mange minoriteskulturelle holder seg til sin egen kultur og er lite nysgjerrige på den norske kulturen og holder dermed avstand. De jeg har god kontakt med har god greie på det norske samfunnet, og er dermed mottakelige for å ha norske venner.

Gremli Skremli skrev:

Dessuten synes jeg fremmedkulturell er et horribelt uttrykk. Det er fremmedgjørende, rett og slett.

Det har jeg ikke tenkt på. Men du har selvfølgelig helt rett, og jeg skal moderere meg. Det jeg tenkte på var mennesker med ikke-vestlig bakgrunn. Jeg har både familie, venner og kollegaer fra USA, Tyskland, Frankrike og de skandinaviske landene. Bakgrunnen for mitt spørsmål var en artikkel jeg leste om assimilering versus integrering, og at svært få nordmenn omgås mennesker med ikke-vestlig bakgrunn. Og det er til hinder for integreringen. Det var da jeg måtte gå litt i meg selv, og oppdaget at jeg heller ikke hadde noen kontakt med mennesker typisk fra Afrika eller Asia. Dessverre.

Barnehagen er forresten særdeles multikulturell, så begge mine barn er fargeblinde.

Ja, jeg jobber sammen med en.
Og barna har venner fra andre kulturer. Både Sør-Amerika og fra Balkan og Iran.

Hvorfor? Jo, hvorfor ikke? De er jo naboene våre.

Elias skrev:

Ja, jeg jobber sammen med en.
Og barna har venner fra andre kulturer. Både Sør-Amerika og fra Balkan og Iran.

Hvorfor? Jo, hvorfor ikke? De er jo naboene våre.

Her må jeg bare presisere at jeg ikke spør hvorfor man har venner altså, jeg spurte om hvorfor ikke for de som svarte benektende.

alfaCharlie skrev:

Barnehagen er forresten særdeles multikulturell, så begge mine barn er fargeblinde.

Slik var det også med yngstemann her. Han hadde gått i barnehagen i to år før han oppdaget at bestevenninna hadde mørkere hud enn ham. Han fikk litt av en aha-opplevelse da en kompis sa at hun var mørk fordi faren var fra Afrika. Det hadde han ikke tenkt over i det hele tatt.

Vi har definitivt noe å lære av ungene i mange sammenhenger.
Og det har vi ikke vondt av.

Hm, ingen nære venner som er fremmedkulturelle. Sønnen har en venn fra Polen i barnehagen, og mammaen er jeg litt på prat og hils med. De har også en jente på samme alder fra et arabisk land, men de svarer ikke på bursdagsinvitasjoner eller innbyr til mer enn et kort hei.
Jeg har gått på skole med flere fra forskjellige land, hadde ei venninne fra Polen på ungdomskolen, men ingen som er venner idag.
På jobb har jeg vært borti noen, men svært få egentlig. Opp gjennom livet har jeg har perifere bekjente. Det bor et par familier fra Kosovo i nærområdet her, han ene drev kiosken før og var veldig hyggelig og pratsom, men de har tenåringer og det har ikke falt seg naturlig å bli mer enn på hils. Ja, og det er en del mer, men det blir bare å fortelle om bekjente i forskjellige perioder i livet mitt.