Når barnevernet svikter fullstendig

Polyanna skrev:

Det ble vel også dokumentert ganske store rutinesvakheter i BV i Norge, tror jeg. Så det er ikke bare ressursmangel.

Nå er det vel ganske sannsynlig at rutinesvakheter og ressursmangel henger tett sammen.

Jeg har tenkt på denne saken i det siste. Og på det jeg skrev baki her om at barnevernet ikke er bedre enn lovene og reglene de skal følge.

Vi ser det om og om og om igjen. Barnevernet yter for ofte ikke maks av hva rammene deres tillater dem. De yter minimum og knapt nok det. Oppfølging og sunn fornuft brukes ikke. Det spiller visst ingen rolle hvor idiotisk noe er om det bare er en millimeter innenfor en eller annen regel.

Hva kan vi så gjøre for å endre på dette?
Jeg tror ansvarlighet må inn i bildet på en eller annen måte. Vi må få det slik at barnevernet er ansvarlig for det de gjør. Om det avdekkes at barnevernet ett eller annet sted har vært klar over et barn som lider under alvorlig omsorgssvikt så må dette barnevernskontoret ha et formelt ansvar for å følge opp at saken løses uansett hvor barnet flyttes for eksempel.

Alle vet i dag at det er bare å flytte hvis du får barnevernet i hælene. Sånn skal det selvsagt ikke være. Det første barnevernsdistriktet som var inne i en sak må rett og slettha ansvaret for den saken inntil den er ferdig. Skal den overføres så må det skje en formell overføring hvor det nye distriktet signerer på å ha mottatt og gjennomgått all dokumentasjon samt gjennomgått saken og vurdert sakens alvor.

Da har vi en ansvarliggjøring som kanskje hjelper på motivasjonen til å sluttføre saker som har havnet innunder barnevern på en god måte.

Så skal jeg prøve å svelge kvalmen over at det skal være nødvendig å snakke om å tvinge folk til å ta ansvar når de faktisk jobber i barnevernet - det burde være et ansvar det er umulig å legge fra seg. Jeg kan ikke fatte hva i alle dager som gjorde at saksbehandlerne som var tidlig inne i den saken her for eksempel tenkte når de la vekk saken idet mor tok ungene og krysset kommunegrensen. Hvordan kan de ha klart å slå seg til ro med at ungene nå rullet rett i RL-monopol-fengsel med en gang. Uten å få penger når de passerte start også.

Fy!

smilefjes skrev:

Så skal jeg prøve å svelge kvalmen over at det skal være nødvendig å snakke om å tvinge folk til å ta ansvar når de faktisk jobber i barnevernet - det burde være et ansvar det er umulig å legge fra seg. Jeg kan ikke fatte hva i alle dager som gjorde at saksbehandlerne som var tidlig inne i den saken her for eksempel tenkte når de la vekk saken idet mor tok ungene og krysset kommunegrensen. Hvordan kan de ha klart å slå seg til ro med at ungene nå rullet rett i RL-monopol-fengsel med en gang. Uten å få penger når de passerte start også.

Jeg har en veldig god venninne som har jobbet i barnevernet i mange år. Jeg har inntrykk av at hun hele tiden har tatt stort ansvar for jobben sin og levd med den langt ut over vanlig arbeidstid til en ikke spesielt god lønn. Hun forteller at hun må prioritere mellom saker der det helt klart er behov for hjelp. Hun forteller om hvor krevende det er å forberede saker for fylkesnemda, med store krav til dokumentasjon. Hun fortviler over lovverket som gjør at det må forsøkes med tiltak etter tiltak før man kan ta barn ut av hjemmet som åpenbart ikke skulle bodd sammen med foreldrene sine. Og hun har holdt motivasjonen oppe pga av solskinnshistorier der barnevernet har klart å stable familier på beina og store og små mestrer å holde sammen. Hun har selvfølgelig levd med trusler og hemmelig adresse i årevis, det er en del av jobben.

Jeg er ikke enig i at det er mangel på ansvar som er det store problemet hos barnevernsansatte. Det virker som om det er et for dårlig lovverk, mangel på ressurser og (som alle andre steder) noen få som ikke gjør jobben sin og skulle vært et helt annet sted.

Det er grusomt for alle som opplever slik omsorgssvikt. Men det er ikke alltid barnevernet som har skylden. Som Embs sier har de store krav til dokumentasjon, rutiner ifm. bekymringsmeldinger, og det at den biologiske faktoren veier så tungt som den gjør. Det betyr at alle mulige tiltak må være utprøvd før man går til det skrittet å ta fra foreldrene omsorgen. Rettere sagt, før de kan fremme en sak for fylkesnemnda. I ekstreme tilfeller har BV hjemmel til å fatte et akuttvedtak om omsorgsovertakelse, men saken må fremmes uansett, med risiko for tap i nemnda. Når barna så evt. er i fosterhjem, har de på sin side barna i omsorg med et uttrykt mål om tilbakeføring til biologiske foreldre. Det står i loven.

Det er ikke lett å være barnevern med virkelighetens briller på kontra gjeldende lovverk. Legg på ressursmangel i tillegg, og mangel på fosterhjem.

Stakkars barn! Jeg tror lovverket må endres, med mer fokus på barn enn biologiske faktorer. Da får man bort noe i alle fall.

Jeg klarte ikke lese alt. Og jeg blir fortsatt helt satt ut av å tenke på det. All ære til de i bv som står oppe i dette daglig. Og måtte de som ikke gjorde jobben sin få svi for det. Og Fredrikstad kommune ende opp med en skikkelig erstatningsplikt, så fokus dreies enda mer mot at bv skal gå inn hardt og holde seg der. Kanskje må psykologer med spesiell kompetanse på antisosial personlighetsforstyrrelse brukes mer på generell basis? Jeg vet ikke hvordan systemet fingerer, jeg, bare en tanke for å få avslørt de som klarer lure saksbehandlerne.

Denne historien er så fæl, jeg klarer ikke få den ut av hodet. Og den er dessverre helt sikkert ikke enestående. Men når man leser den så er det virkelig helt uforståelig at denne moren fikk nye sjanser i årevis. Det må da ha vært ekstremt mange tegn på at disse barna virkelig ikke hadde det bra. 🙁

Jeg vil presisere.
De fleste (vil jeg tro) som jobber i barnevernet legger jo ikke vekk en sånn sak som dette. Det er jo en grunn til at man utdanner seg til en slik jobb.

Men siden det skjer at noen tydeligvis gjør det og ikke utøver samvittighetsfull innsats til de er sikre på at en sak som dette løses så må rutiner endres. Vi må jo erkjenne at her har det gått helt feil. Dersom man da har større ansvarsoverføring når man flytter en sak fra et distrikt til et annet så vil man forhåpentligvis få et større engasjement i saken.

For å si det enkelt: Når denne saken fant en saksbehandler som gikk inn med liv og sjel så løste den seg jo faktisk. Ergo er det mulig. Da må vi sørge for at det at det er mulig utnyttes mer optimalt fremover.

Men ja - lovene og reglene ellers holder ikke mål i det hele tatt - det er jeg helt enig i. All sympati til alle de som sitter og skal gjøre en god jobb for barn som har det vanskelig og gang på gang stanger hodet i et regelverk som tvinger dem til å ikke kunne gi barnet de løsningene som åpenbart trengs.

Jeg merket meg særlig denne biten av det journalisten skrev i historien om de to brødrene:

Et like stort problem, hevder bistandsadvokaten, er at barnevernet i mange saker kun ser moren. Barna ofres i forsøket på å hjelpe moren til å bli en bedre mor.

Her synes jeg mye av kjernen til BV'ets problemer ligger, og det har jo igjen lovene og reglene som bakteppe.

Jeg tenkte på en analogi her om dagen. Dere vet at det er sånn at når det er mange tilskuere til en ulykke eller til at noen får et illebefinnende, så øker sjansen for at folk bare blir stående å se på? Ansvaret pulveriseres, og man tror/håper at noen Andre skal fikse og ordne. For alle ser jo hva som skjer, så noen må vel ordne det, hvis det er så ille som det ser ut.

Det kan ha vært sånn her også. En førskolelærer melder sin bekymring, vet at mange andre også ser hva som foregår og lener seg derfor litt tilbake i troen på at "når det er SÅ opplagt omsorgssvikt så vil Noen sikkert ordne dette". Dersom vedkommende hadde fått en betroelse og følte seg alene om kunnskapen, hadde hun/han sikkert også følt et større ansvar for å følge saken ihuga.

Jeg tror dette er santralt i den opplæringen man trenger å gjennomføre mot alle som jobber med barn, når det gjelder varslig om overgrep.

Jeg ser den Polyanna, på en annen side så får man faktisk ikke gjort så mye mer enn å melde fra. Til og med det å ta med barnet hjem kan få store konsekvenser for den som gjør det, man kan bry seg via politi og barnevern, når de ikke gjør noe som helst for barna så er man ganske hjelpeløs, selv som omsorgsperson for barnet via barnehage og skole. Det er hvertfall min opplevelse etter en kort SFO-karriere, barnevernsvaktas klare anbefaling er å under ingen omstendighet ta med barnet hjem. Så hva gjør man, jo man melder fra, eventuellt kjører barnet til vakthavende. Deretter blir det møter, og flere møter, med konfrontasjon og vanskelige situasjoner, men man gjør jo det.

Jeg er helt overbevist om at flere i dette tilfellet har vært på møter angående barnas situasjon, både barnehageansatte og lærere, og slett ikke lent seg tilbake. Hvis barnevernet ikke rydder opp derfra så står man ganske hjelpesløs, det var hvertfall min opplevelse i de to sakene jeg var borte i. I det ene tilfellet flyttet mor med barn like etter at saken var i gang.

Jeg ser jo at det er meldt fra ved flere anledninger her, men det ser ikke ut til at noen har laget "halloi", om du forstår. Det ser ikke ut til at noen har ringt ned barnevernet og insistert, stått på, sendt melding etter melding. Men jeg vet selvsagt ikke.

Polyanna skrev:

Jeg ser jo at det er meldt fra ved flere anledninger her, men det ser ikke ut til at noen har laget "halloi", om du forstår. Det ser ikke ut til at noen har ringt ned barnevernet og insistert, stått på, sendt melding etter melding. Men jeg vet selvsagt ikke.

Det er nettopp den der. Jeg synes noen skal ha det formelle ansvaret for å lage halloi. Det var bra sagt. Det skal ikke være tilfeldig om noen orker å gjøre det. Det skal være en sikkerhet at når noe er så til de grader galt så skjer det noe.