Lege ga Jehovas vitne blodoverførsel

I forbindelse med en fødsel med store blødninger endte det med at legen overkjørte pasientens ønske og ga blodoverføring.

Jeg syns slike saker er så vanskelige. I all hovedsak så syns jeg man skal ta hensyn til personlige overbevisninger hos voksne, men når det står om livet greier jeg ikke helt å se det på samme vis. Det er vanskelig for meg å forstå at en mor heller vil dø fra barnet sitt, og at hennes mann ønsker det samme heller enn livreddende blodoverføring. Vet man egentlig da hva man sier nei til? Jeg tror jeg aldri kommer til å greie å forstå det heller, rent følelsesmessig.

Jeg ser at helsepersonell kan reservere seg mot å jobbe med mennesker med en slik overbevisning, og dermed slippe å få det etiske dilemmaet selv, noe denne legen ikke gjorde. Men man greier kanskje ikke se hvordan man reagerer i en slik situasjon på forhånd?

Hva tenker dere?

http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/Lege-reddet-liv---fr-kritikk-6733779.html

Det er utrolig vanskelig. Jeg klarer heller ikke helt å se den religøse overbevisningen og la den veie tyngst når det står om livet, så jeg tror ikke jeg som lege/helsepersonell hadde ønsket å havne i et slikt dilemma - jeg hadde nok reservert meg. Jeg tror nok kanskje de aller færreste ønsker å havne i et slikt dilemma, og mulig hadde flere reservert seg om det var bedre kjennskap til muligheten!? Det er jo (heldigvis) ikke en problemstilling som vokser på trær, og jeg tror kanskje det fort blir glemt fra gang til gang, fordi det gjerne er så lang tid mellom hver gang en slik sak får oppmerksomhet i media. Problemet da ville jo være at Jehovas Vitne og andre med lignende overbevisninger kanskje blir stående helt uten tilbud om behandling, fordi ingen ønsker å rote seg opp i situasjoner der de i ettertid får kritikk for sitt valg og sin handling i slike akutte saker.

Nå var jo heller ikke de aktuelle i saken opplyst om at leger kan reservere seg mot å behandle dem grunnet deres overbevisning, og det sier vel igjen noe om at det er en lite kjent del av loven - begge veier!!?

Jeg er ikke særlig religiøs, og klarer derfor ikke å se at det hadde vært riktigere å være død enn å få blodoverføring.

De kritiserer også legen for ikke tidligere å ha overført dem til operasjonsstuen, og det er en helt annen diskusjon.

Pasientens autonomi og mulighet til å påvirke egen behandling er jo et grunnleggende og viktig prinsipp i medisin.
På den andre siden er det liksom så galskap å dø av blodtap pga. religiøs overbevisning at jeg skjønner at det er vanskelig å bare la være ut i fra et legeperspektiv.

Men det skulle jo ikke ha skjedd. Så lenge pasienten blir vurdert å ha samtykkekompetanse har hun rett til å nekte behandling, uansett hvor triviell den måtte være og uansett hvor livsfarlig det måtte være å si nei.
Jeg tror ikke Jehovas vitner er sprø i ordets rette forstand, og ikke dumme heller. Men det er jo galskap. Å risikere å dø fra sin nyfødte på den måten.

Jeg tror jeg hadde latt etikk fare og bare gjort det, jeg også, og heller tatt konsekvensene i etterkant. Jeg tror jeg hadde tenkt at så lenge jeg gjorde overkjøringen så ville ikke pasienten ha noe "ansvar for synden" - det ville vært en ulykke, på en måte. Vanskelig å forklare, men...

Jeg hadde rett og slett ikke klart å se en fødekvinne dø mellom hendene mine, hvis jeg visste hun kunne reddes.

Veldig, veldig vanskelig, men jeg synes man skal respektere voksne menneskers ønsker når det kommer til slike situasjoner. Jeg har ingen forståelse for ønskene, men prinsippet er viktig.

Lurer på om saken hadde vært noe annet dersom han hadde tatt henne med på operasjonsstuen med det samme? Altså at alt annet hadde vært prøvd. Hvis de etter slike tiltak heller ville valgt døden enn overføring så kan jeg virkelig ikke skjønne det og har da stor forståelse for helsepersonell som reserverer seg.

Jeg klarer ikke å forstå denne overbevisningen til de i Jehovas. At døden er et bedre alternativ enn å overleve. Spesielt skjønner jeg det ikke i denne saken, hvor hun faktisk har blitt mor, og hun er villig til å rett og slett dø fra barnet.

Jeg kjenner at jeg stritter litt i mot at slike ønsker skal overgå legenes rett og plikt til å redde liv også. En ting er når personen selv velger og ønsker dette, men de kan vel også stå overfor situasjoner hvor foreldre nekter barn livreddende hjelp.

Jeg ser vel litt på dette som aktiv dødshjelp, og det er jo ikke lov her i landet, så hvorfor skal da Jehovas bli hørt i slike situasjoner?

Polyanna skrev:

Jeg tror jeg hadde latt etikk fare og bare gjort det, jeg også, og heller tatt konsekvensene i etterkant. Jeg tror jeg hadde tenkt at så lenge jeg gjorde overkjøringen så ville ikke pasienten ha noe "ansvar for synden" - det ville vært en ulykke, på en måte. Vanskelig å forklare, men...

Jeg hadde rett og slett ikke klart å se en fødekvinne dø mellom hendene mine, hvis jeg visste hun kunne reddes.

Det Polyanna sa.

Det er et forferdelig vanskelig dilemma men jeg glemmer aldri legen fra Leger Uten Grenser som forklarte hvordan det var å redde liv til drapsmenn i DR Kongo. Han forklarte at som lege var han trent til å redde liv og lindre nød uansett hvem det var, ingenting fikk komme i veien for det, aldri.
Kanskje denne legen hadde samme tanker i hodet? Bare det å innbille seg hvordan det må være, å kunne redde et liv men velge og ikke gjøre det pga en persons religiøse overbevisning?

Det er nesten så det burde være forbudt men det mener jeg jo ikke ...

Jeg synes slike saker bør være opp til legeteamet å vudere, på linje med at det ikke er vi pårørende som avgjør om en respirator skal slåes av.

Jeg tenker også at dersom man ser at det er gjort feilvurderinger (eller vurderinger man i etterkant ser kunne vært bedre) underveis, av en selv eller kollegaer, så blir det enda vanskeligere å la pasienten dø.

Carrera skrev:

Jeg klarer ikke å forstå denne overbevisningen til de i Jehovas. At døden er et bedre alternativ enn å overleve. Spesielt skjønner jeg det ikke i denne saken, hvor hun faktisk har blitt mor, og hun er villig til å rett og slett dø fra barnet.

Jeg kjenner at jeg stritter litt i mot at slike ønsker skal overgå legenes rett og plikt til å redde liv også. En ting er når personen selv velger og ønsker dette, men de kan vel også stå overfor situasjoner hvor foreldre nekter barn livreddende hjelp.

Jeg ser vel litt på dette som aktiv dødshjelp, og det er jo ikke lov her i landet, så hvorfor skal da Jehovas bli hørt i slike situasjoner?

I saker der foreldre forsøker å nekte barna behandling griper barnevernet inn. De kan som voksne velge for seg selv, men de har ingen rett til å velge for sine barn.

Det var jo en sak for noen år tilbake der, igjen Jehovas Vitne, en familie på 4-5 ble forgiftet av sopp og alle trengte dialyse/blodoverføring pga. nyresvikt. Foreldrene nektet og tillot heller ikke at dette ble gjort på barna, men der grep myndighetene inn - takk og lov!!

Edit: Jeg ser svaret til Malama også her og skjønner jo at det finnes unntak, men i utg.pkt skal myndighetene gripe inn der slike overbevisninger går ut over uskyldige barn.

Carrera skrev:

Jeg ser vel litt på dette som aktiv dødshjelp, og det er jo ikke lov her i landet, så hvorfor skal da Jehovas bli hørt i slike situasjoner?

Å ikke gi blod er jo ikke aktiv dødshjelp, men isåfall passiv dødshjelp. Og det driver man jo med støtt her i landet.

Samtykkekompetanse er viktig. Hun burde få blø ihjel, hvis det var det hun ønsket. Hvis ikke risikerer man at JV ikke oppsøker legevesenet i alvorlige saker av frykt for å bli overkjørt.

Carrera skrev:

Jeg klarer ikke å forstå denne overbevisningen til de i Jehovas. At døden er et bedre alternativ enn å overleve. Spesielt skjønner jeg det ikke i denne saken, hvor hun faktisk har blitt mor, og hun er villig til å rett og slett dø fra barnet.

Jeg kjenner at jeg stritter litt i mot at slike ønsker skal overgå legenes rett og plikt til å redde liv også. En ting er når personen selv velger og ønsker dette, men de kan vel også stå overfor situasjoner hvor foreldre nekter barn livreddende hjelp.

Jeg ser vel litt på dette som aktiv dødshjelp, og det er jo ikke lov her i landet, så hvorfor skal da Jehovas bli hørt i slike situasjoner?

Jeg vet om foreldre som har valgt å la sitt barn dø heller enn å gi livreddende behandling. Et lite barn, 5-6 år gammelt. Men nei, blodoverføring kunne hun ikke få. Hun døde. I foreldrenes øyne bedre enn at hun fikk blodoverføring, for da hadde hun vært "uren" og ikke kommet til hummelen etter døden, altså resten av livet måttet leve med at hun ikke var ren, og vite at hun var fordømt. Når hun altså døde, visste de at hun kom til paradis.

Jeg klare rikke sette meg inn i det, jeg klarer ikke se hvordan jeg på noe som helst vis skulle klart å vele å la mine barn dø heller enn å gi dem enkel, livreddende behandling. Jeg skjønte det ikke da jeg fikk høre om dette (Jeg gikk på barneskolen, og ei i klassa mi var i familie med jenta det gjaldt) og jeg skjønner det ikke i dag.

Jeg har nok ikke evnen til sterk nok religiøs overbevisning til å tro at det finnes en Gud som bare elsker dem dersom de har sitt eget blod i årene.

Men, uansett, en voksen kvinne som vil nekte blodoverføring, har rett til det. Hun har rett til å velge å blø i hel, vel vitende om at hun da dør "ren". Det er hennes rett. Som legen overstyrte. Og om det stemmer at de kunne reddet henne uten blodoverføring dersom de hadde tatt henne til operasjonsstuen med en gang er det et forferdelig overgrep, og en totalt utilgivelig feil.

Å se at noen dør ved å unnlate enkel livreddende behandling, som er standard prosedyre i alle andre tilfeller, er et etisk dilemma, absolutt, jeg skjønner godt helsepersonell som reserverer seg, jeg visste ikke at det var mulig.

Det er ei veldig vanskeleg sak.

Eg trur kanskje "folk flest" har lett for å gløyme at døden står i eit anna perspektiv for den sterkt religiøse. For eit sterkt truande Jehovas Vitne er ikkje det jordiske livet det eigentlege livet, men eit forstadium til det verkelege livet. I det jordiske livet blir ein testa og funne verdig til å gå vidare til den paradisiske tilstanden, eller ikkje. Dei meiner også at alt som skjer er Guds vilje, og viss Gud vil at eit liv på jorda skal vere slutt, og at eit menneske skal vidare, er det gale av mennesker å sette seg over Gud. Ein lege som grip inn og redder liv, vil i deira auge gjere seg til herre over liv og død, og det er bare Gud som kan bestemme kven som skal leve og kven som skal døy. Det er dette som er bakgrunnen for at ein ikkje skal gi blodoverføring, for det er kunstig inngripen i det Gud har sett i gang.

Eg forstår denne tankegangen og tanken om at livet på jorda ikkje er det eigentlege livet. Men det er ei grunnleggjande forståing av verkelegheita som er fundamentalt annleis frå mi eiga. Likevel blir det veldig vanskeleg å meine noko i "jordiske" kategorier, når ein tar bort dette perspektivet. Legen og denne kvinna står jo for kvar si forståing av verkelegheita, som er så grunnleggjande forskjellig at det kan sjå ut som om det har hindra kommunikasjonen.

Spørsmålet her er kanskje kva ein burde gjere eller ikkje burde gjere som lege? Det er veldig vanskeleg å svare på. Legen sin jobb er å redde liv, her og nå. Men for kvinna slutter ikkje livet, om det slutter her og nå. Det går over til eit anna stadium. For legen er plikta til å redde liv størst men for kvinna er plikta til å følgje det løpet Gud har lagt for henne størst. Og dermed er det to viktige verdier som står i konflinkt her. Det kan jo også verke som om dei to partane ikkje har forståing for at for den andre parten er den andre norma viktigast.

Det blir spennande å følgje utviklinga vidare i denne saken. (Og relgionslæraren i meg er allereie i gang med å planleggje undervisningsopplegg i etikk).

Jeg tenker også at det må oppleves ekstremt feil å la være å gi livreddende behandling til en kvinne som nettopp har født et barn og kanskje har en hel barneflokk hjemme fra før. Det virker helt utrolig at noen faktisk heller vil dø enn å få blodoverføring. Og å skulle ta den avgjørelsen etter en antageligvis tøff fødsel med stort blodtap virker heller ikke som det beste.

Jeg måtte ha blodoverføring etter styrtblødning etter min siste fødsel, og da de kom og gjorde klart blodet spurte jeg om jeg var helt nødt. Jeg var veldig omtåket og fikk et øyeblikk for meg at det var ekkelt. Da husker jeg sykepleierne spurte om jeg var jehovas vitne. Da jeg svarte nei på det så sa hun, ja da må du.

Åltså, det er en link de ikk ehar fått med seg, etter min mening. De ønker å ta Bibelen bokstavelig der det er mulig, men da den ble skrevet fantes det jo ikke noe sykehus som ga blodoverføring! Så alt som hadde med blod å gjøre (spise eller injisere) ble dermed farlig og galt.

Jeg skulle gjerne likt å vite hva Jehovas Vitner og andre med denn etype oppfatning mener om det faktum at verden har gått videre, og i lys av dette kan og bør ikke Bibelen tolkes bokstavelig. De godtar vel andre fremskritt i samfunnet, så jeg har vanskelig for å forstå og respektere dette ønsket!

Hilsen realisten

Filifjonka skrev:

Jeg tenker også at det må oppleves ekstremt feil å la være å gi livreddende behandling til en kvinne som nettopp har født et barn og kanskje har en hel barneflokk hjemme fra før. Det virker helt utrolig at noen faktisk heller vil dø enn å få blodoverføring. Og å skulle ta den avgjørelsen etter en antageligvis tøff fødsel med stort blodtap virker heller ikke som det beste.

Jeg måtte ha blodoverføring etter styrtblødning etter min siste fødsel, og da de kom og gjorde klart blodet spurte jeg om jeg var helt nødt. Jeg var veldig omtåket og fikk et øyeblikk for meg at det var ekkelt. Da husker jeg sykepleierne spurte om jeg var jehovas vitne. Da jeg svarte nei på det så sa hun, ja da må du.

Avgjørelsen ble jo ikke tatt der og da, de hadde gjort det veldig klart for sykehuset på forhånd, både før første fødsel og før denne. Valget og avgjørslsen er egentlig tatt den dagen kvinnen ble født. Og tatt igjen hver dag hun som voksen har valgt å forbli jehovas vitne. (Eller altså ikke tatt valget om å gå ut av det.)

amo skrev:

Jeg synes slike saker bør være opp til legeteamet å vudere, på linje med at det ikke er vi pårørende som avgjør om en respirator skal slåes av.

Jeg er helt enig. Jeg har vært i en situasjon der jeg hadde nektet "behandling" om jeg kunne. I dag er jeg glad legene ikke ga meg slikt valg.