Filmer sett i 2015

1.) Sesong 5 Drop dead Diva
2.) Sesong 1 Chima
3.) De urørlige
4.) Sesong 6 Drop dead Diva
6.) Sesong 8 Bones
7.) Sesong 9 Bones
8.) Sesong 1 Downton Abbey
9.) Sesong 2 Downton Abbey
10.) Sesong 3 Downton Abbey
11.) Sesong 4 Downton Abbey

1. The perks of being a wallflower
2. Frost
3. The fault in our stars
4. Boyhood
5. Ida
6. The Grand Budapest Hotel
7. Kraftidioten
8. Her er Harold
9. 20 000 days on Earth
10. Polanskis Skyggen
11. The imitation game
12. 1001 gram
13. En due satt på en gren og funderte over tilværelsen
14. En kärlekshistoria
15. The Hunger Games: Mockingjay, part I
16. Birdman
17. Kaptein Sabeltann og skatten i Lama Rama
18. American sniper
19. Børning
20. Still Alice
21. Kvinner i for store herreskjorter
22. Fasandreperne
23. De nærmeste
24. Oliver Twist
25. Ondskan
26. Love Actually
27. Beatles
28. Bølgen

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Skilpadda skrev:

[B]13. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer.

Akkurat dette er på en måte boka i et nøtteskall, da. Da jeg leste den om igjen i fjor, satt jeg kronisk og ropte «HVORFOR, Jurij Andrejevitsj! GJØR noe!» Når det er sagt, burde filmen hatt store muligheter til å vise oss en Zhivago som er mer som vennene hans ser ham (karismatisk, følsom, selvstendig, livsnytende), for boka er stort sett fortalt gjennom hans eget selvkritiske og selvpiskende perspektiv, og framtoningen blir jo deretter.

Jeg skulle greid å komme meg til kinoen i tide, med andre ord.

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.

1.) Sesong 5 Drop dead Diva
2.) Sesong 1 Chima
3.) De urørlige
4.) Sesong 6 Drop dead Diva
6.) Sesong 8 Bones
7.) Sesong 9 Bones
8.) Sesong 1 Downton Abbey
9.) Sesong 2 Downton Abbey
10.) Sesong 3 Downton Abbey
11.) Sesong 4 Downton Abbey
12.) The girl next door
13.) Ryktet går

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

Januar:

1. Dear John - sesong 2. Morsom britisk 80-tallsserie om medlemmene i en sosial gruppe for skilte. Ukjent serie for meg, men den må ha vært stor i England, for jeg kjente igjen mange uttrykk som tydeligvis har glidd inn i dagligspråket til svigerfamilien min. Men denne serien får samtidig åttitallet til å virke som om det var tusen år siden. For en klesstil på folk. Og for et stigma å være skilt.

2. Downton Abbey - sesong 4. Serien viser ingen tegn på å "jump the shark". Denne sesongen er til tider ganske vanskelig å se pga. det som skjer med Anna. Personene utvikler seg stadig, og jeg er forundret over hvor godt jeg liker Mary med tanke på hvor intenst jeg mislikte henne i starten. Hennes far, derimot, begynner å irritere meg mer og mer. Jeg gleder meg til å se mer.

3. Toy Story: Gjensyn. Lenge siden sist. Jeg synes filmen har holdt seg godt. Mye av dialogen er jo glitrende. Ikke min favoritt-Pixar-film, men det er ikke til å komme fra at denne filmen er utrolig viktig med tanke på utviklingen av familiefilm.

4. Toy Story 2: Gjensyn. Jeg blir ikke enig med meg selv om jeg liker enern eller toern best, men denne er i alle fall en super oppfølger. Selv om jeg ikke kan fordra Jessie.

5. Life of Pi: Gjensyn. Det var interessant å se filmen nå som jeg kjente til historien. Dette må være en av de vakreste filmene jeg noensinne har sett. Men jeg synes den er litt lang, og synes særlig barndommen til Pi blir litt vel langdryg. Jeg synes også at slutten kommer litt brått. Skulle gjerne ha hatt litt mer kjøtt på beinet rundt "and so it goes With God". osv.

6. Orange Is the New Black - sesong 2. Enda bedre sesong enn enern. Jeg elsker tilbakeblikkene vi får i folks liv, og det var fascinerende å se Figueroa rakne helt. Og slutten var fantastisk. "Always so rude, that one." Glitrende!

(mer kommer)

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.

Pegasus skrev:

1. Gimme shelter- drama om ei ung jente som kommer seg vekk fra morens mishandling. Hun oppsøker faren, men blir kastet ut derfra fordi hun er gravid. Bra film som fikk frem litt snørr og tårer.
2. Project X- komedie, hvorfor man ikke lar barna ha hjemme-alene-fest. Grei nok, passer kanskje best for tenåringer.
3. Frozen- thriller, om tre ungdommer som blir sittende fast i en skiheis. Nja. Vil vel ikke akkurat kalle det en thriller.
4. Mean girls- komedie. Om en tenåringsjente som har vokst opp i Afrika, med hjemmeundervisning, men som nå begynner på skole for første gang. Grei nok.
5. Insidious- skrekkfilm. Om en familie som opplever at den ene sønnen deres uforklarlig havner i koma. Definitivt en av de beste skrekkfilmene jeg har sett.
6. Insidious : chapter 2- like bra som eneren.
7. The amazing Spider-man
8. Pirates of the caribbean, dead mans chest - Til tross for at filmen var en gedigen skuffelse, så lo vi mye.
9. Narnia - Helt ok
10. Orange is the new black- sesong 2
11. I spit on your grave- krim/thriller. Knallbra film!! En gjeng overfaller, voldtar og tror de dreper ei jente. Hun overlever, og hevnen er søt....
12. I spit on your grave 2- Bygger ikke videre på eneren, men tuftet på samme lest. Forutsigbar.
13. Kill Bill 2
14. The Maze Runner
15. Noah
16. Friends with benefits
17. Remember me Kjempebra film. Og jeg griner, igjen, he he.

18. Thinspiration Bra film om anorexia

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! 😉

Tallulah skrev:

Huhei, jeg prøver igjen og ser hvor langt ut i året jeg greier å holde oversikt.

Hehe, jeg falt jo selvølgelig av. Men prøver å oppsummere. Litt hulter til bulter.

1. Mud. Comig of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre

3. Big Hero 6. Veldig søt og morsom animasjonsfilm som vi har gledet oss til lenge. Visuelt right up my alley, og jeg lo høyt flere ganger.

4. Sise sesong av House of Cards. Yes! Tok seg skikkelig opp mot slutten. Jeg liker valgkamp, og Claire er virkelig en fantastisk karakter.

5. The Grand Budapest Hotel. Etter å bare ha sett en rekke dystopiske scifis gikk jeg på en Wes Anderson-binge. Nydelig film. Visuelt perfekt, morsom og søt historie.

6. Moonrise Kingdom. Den andre delen av Wes Anderson-bingen. Jeg lurer på å se den igjen med Hiawata. En litt mørkere enn Budapest, coming of age-film.

Jeg har sett mer også, men jeg husker ikke fler for øyeblikket.

Plutselig var det sesongstart på nesten alle seriene våre, og dermed har det ikke blitt så mye film. Men et par har det blitt den siste måneden også.

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en felles fiende i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

1. 1/1: Exodus: Gods and Kings. Kino. Denne har fått blandede kritikker, men jeg likte den godt. Den er vel ganske bibelsk tro, men jeg syntes den var helt grei å se som film allikevel. Den var heller ikke særlig blodig eller grusom, så jeg lurer på om mine to eldste skal få se den når den kommer på DVD, de hater RLE, men denne er jo i det minste "pensum" på en spennende måte.
2. 15/1: Divergent. DVD. Denne ble sett sammen med tolvåringen, og vi likte den godt alle sammen.
3. 16/1: Antboy. DVD. Ikke en spesielt bra film på noen måte, men grei tidtrøyte med sykdom i hus.
4. 16/1: Børning. DVD. Grei underholdning om man bare tar den for akkurat det den er, en road movie.
5. 17/1: Cars. TV-film. Tilfeldig gjensyn, alltid like koselig!
6. 18/1: Et døgn i New York. TV-film. Sett sammen med niåringen. Vi syntes den var helt grei begge to, jeg ser fortsatt bare tvillingene som jenta fra Full House da.
7. 18/1: Bean- En katastrofefilm. TV-film. Denne har jeg ikke sett på veldig mange år og barna syntes den var hysterisk morsom og jeg lo godt selv også.
8. 18/1: Blind. DVD. Norsk film på sitt "beste". Den var nok hakket for dyp for oss, for vi så hverken at den fortjente en eneste femmer eller sekser på terningen, og alle lovordene på coveret skjønte vi ikke hvor kom fra. Men vi er nok tydeligvis for overfladiske for norsk film...
9. 31/1: Big Hero 6. Kino. Utrolig morsom, spennende og god film for hele familien!

Februar

10. 1/2: Operasjon Arktis. DVD. Grei nok, alle syntes den var bra, men allikevel ingen stor film.
11. 11/2: The fault in Our stars. DVD. Veldig tro mot boka, vakker film, om enn tårevåt!
12. 15/2: Kraftidioten. DVD. Dette var en film med mange gode skuespillere, som minner litt om Fargo. Morsom, til tider makaber og lun på samme tid.
13. 20/2: Madagaskarpingvinene. Kino. Ungene liker dem, jeg synes de er oppbrukt på serien.
14. 22/2: The blind side. TV-opptak. Koselig film.[/quote]

Mars

15. 14/3: Døden på Oslo S. DVD. Gammel klassiker sett med trettenåringen.
16. 15/3: Hjem. Kino. Denne var kjempesøt, OI! 😉
17. 21/3: Giftige løgner. DVD. Oppfølger sammen med trettenåringen. Jeg syntes den var sånn passe, kunne ikke huske å ha sett den før, men vet at jeg så den når den kom. Begynner jeg å bli gammel tro!?
18. 28/3: Fly 2. Viaplay. Denne var ikke noe for meg, men barna likte den da greit nok. Kan ikke bli som Cars!

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

1. Mud. Comig of age-film fra Mississippielva. To gutter finner en båt i et tre på en øy i elva, og i den møter de mannen Mud. Kanskje en av de første kredible rollene på Matthew McConaugheys nå ganske lange seiersrekke. Nydelig, ganske langsom film.

2. White Collar - 6. og siste sesong. Serie om kunsttyven Neil som må samarbeide med FBI-agenten Peter for å løse "white collar crimes": Ikke verdens beste serie, men en veldig hyggelig serie, med veldig søte karakterer. Den sluttet akkurat sånn vi tenkte den kom til å gjøre

3. Big Hero 6. Veldig søt og morsom animasjonsfilm som vi har gledet oss til lenge. Visuelt right up my alley, og jeg lo høyt flere ganger.

4. Sise sesong av House of Cards. Yes! Tok seg skikkelig opp mot slutten. Jeg liker valgkamp, og Claire er virkelig en fantastisk karakter.

5. The Grand Budapest Hotel. Etter å bare ha sett en rekke dystopiske scifis gikk jeg på en Wes Anderson-binge. Nydelig film. Visuelt perfekt, morsom og søt historie.

6. Moonrise Kingdom. Den andre delen av Wes Anderson-bingen. Jeg lurer på å se den igjen med Hiawata. En litt mørkere enn Budapest, coming of age-film.

7. Bletchley Circle. Kort BBC-serie med utgangpunkt i Bletchley Park og andre verdenskrig. Bare to sesonger med fire episoder i hver. Veldig fint persongalleri, og greier å vise den voldsomme sårheten man må finne i kvinner som har hatt en viktig jobb under krigen, for å bare bli forvist tilbake til kjøkkenbenken når de stridende mennene kom tilbake. Når man i tillegg ikke kan fortelle om det, må det blie ekstra vanskelig! Krimserie i bunn, men akkurat det funker mer som en slags bihistorie, og det er kvinnenes liv som er det som egentlig fortelles. Pluss for utrolig flotte kostymer!

8. The Imitation Game. Jeg likte den godt! Historien er relativt ny for meg. Jeg kjente til Alan Turing pga "The Turing Test", men ante ingenting om han, hans liv eller Bletchley Park før nå i år. Jeg ser Skilpaddas innvendinger, men for meg så greide ikke det å ødelegge opplevelsen der og da. Veldig fine rolleprestasjoner.

9. The Best Marigold Hotel. Søt og grei film. Jeg likte persongalleriet. Den var veldig britisk, og føltes litt som Fire bryllup og en gravferd med pensjonister. Jeg debaterte med meg selv om jeg syns den var for kolonistisk, men endte på nei. Det var befriende å se en film med eldre mennesker som fortalte en universell historie. Det var likegyldig at det var pensjonister.

10. Hundehotellet. Helt grei om man liker hunder. Typiskrett-på-video-film fra Netflixarkivet som jeg så for å slippe å se Pokemon.

11. Gnomeo & Juliet. De fleste animasjonsfilmer blir bedre når man endelig kan se dem på originalspråket. Morsom vri på Shakespears historie, med forbløffende mye Elton John-musikk. Bare Elton John, faktisk.

Januar:

1. Edge of Tomorrow. Det aller mest imponerende ved filmen er de første to minuttene - jeg har knapt sett en så vellaget, økonomisk og overbevisende intro-sekvens noen gang, og i alle fall ikke til en såvidt enkel popcorn-actionfilm som dette jo er. Tom Cruise er forutsigbart solid som profesjonell reklamemann som lærer å bli helt, og filmhåndverket er overbevisende og overraskende lite repetitivt (gitt historien). Selve plottet er akkurat passe originalt hvis man ikke tenker altfor hardt på Groundhog Day, og alt i alt kan denne godt anbefales som lørdagskveldsunderholdning.

2. The Hunger Games: The Mockingjay - Part I. Den tredje boken i serien var den som imponerte meg mest ved å være såpass kompromissløst brutal som den er, gitt at det er snakk om en ungdomsbok. Og da tenker jeg ikke på brutaliteten i voldshandlingene og undertrykkelsen, men i fremstillingen av hva det gjør med mennesker å bli utsatt for (og til dels bli tvunget til å utføre) voldshandlinger og undertrykkelse. Filmen skygger ikke tilbake for noe av dette, og tar seg tid og ro til å la den veldig lite politisk bevisste Katniss gradvis ta inn over seg både hva hun slåss mot og hvilke metoder hun er med på å bruke. Jennifer Lawrence er, som før, strålende og overbevisende, og med så mange solide skuespillere rundt henne og en såpass skikkelig manus- og regijobb er dette mange hakk bedre enn hva filmskaperne lett kunne sluppet unna med. Etter å nettopp ha sett ferdig Peter Jacksons ekstremt ujevne og sørgelig dårlig utnyttede Hobbit-trilogi, er det betryggende å se at det går an å lage underholdende, påkostede filmer av populære bøker uten å gå helt på akkord med kvalitet og tematikk.

3. To dager, en natt. Lavmælt belgisk film der en nydelig skjør Marion Cotillard fremstiller en tobarnsmor som like etter en lengre sykemelding forsøker å slåss for jobben sin uten å bryte sammen igjen. Gripende og overbevisende fortelling om en ganske liten sak som likevel er bortimot livsviktig for alle involverte, om hverdagskjærlighet og økonomiske og sosiale utfordringer, og om prioriteringene folk gjør når integritet kommer på kollisjonskurs med livsopphold.

4. Le Ballon Rouge (Den røde ballongen). Nydelig, halvtimeslang fransk film fra 1956, nesten uten dialog, om en liten gutt og en rød ballong som blir venner i Paris. Tolvåringen ble minst like oppslukt (og rørt) som oss.

5. Toy Story Of Terror. Kort Halloween-spesial med våre Toy Story-venner, som plutselig finner seg selv i en klassisk skrekkfilm-setting i et øde motell. Hylende morsomt enten man er voksen nok til å ta klisjeene på egen hånd eller man er prisgitt meta-kommentarene fra filmconnoisseuren Mr. Pricklepants (som blir gitt stemme av Timothy Dalton).

6. The Imitation Game. Jeg gledet meg veldig da jeg første gang hørte om denne filmen - Benedict Cumberbatch som Alan Turing; be still my heart! - men blandet mottagelse hos både bekjente og kritikere gjorde at forventningene mine var forholdsvis lave. Og dermed ble jeg egentlig gledelig overrasket over hvor bra filmen er. For det er veldig mye bra her (ikke minst hovedrollen), og jeg synes jo det er kjempeflott at det lages en så spennende og tilgjengelig film om en så ufortjent lite kjent del av historien. Både det historiske og det teknisk-matematiske er, forståelig nok, forenklet, og det har jeg ikke noe problem med. Det jeg ikke er fornøyd med, er for det første hvor overtydelig filmen er på det tematiske, og for det andre hvor ubalansert fremstillingen av Turing selv er. Flashbacket fra kostskolen er nydelig (og hjerteskjærende), og store deler av filmen er en flott og overbevisende fremstilling av et sosialt klønete, men langtfra hjerteløst geni. Men så er det enkeltscener som både sparker ben under troverdigheten og virker helt unødvendige på meg, og sånt er irriterende. Det er en så fantastisk historie, og med så flotte skuespillere, og det kunne vært så mye bedre uten å være "vanskelig". (Men både min egen tolvåring og flere bekjente som ikke allerede kjente til historien var veldig fornøyd, så antagelig har Toffskij helt rett når hun sier at filmen nok fungerer bedre jo mindre man vet fra før om Alan Turing, Bletchley Park og autisme. )

7. Foxcatcher. Jeg visste ingenting om denne filmen, og det var ganske interessant å oppdage at den er basert på en sann historie som er godt kjent i USA, slik at den er laget med tanke på et publikum som vet hva som kommer til å skje. Den er veldig vellaget og ordentlig ubehagelig, primært på grunn av en nesten ugjenkjennelig Steve Carell som eksentrisk millionær med de dødeste øynene jeg har sett. Channing Tatum spiller en ung bryter fra særdeles lite priviligert bakgrunn, så enkel og naiv at han nesten faller i båsen "tilbakestående", og Mark Ruffalo er solid og sympatisk som hans mer sosialt vellykkede storebror (og faglige mentor innen bryting). Filmen er preget av stillstand, ubehag, et ambivalent brødreforhold og tilsynelatende umotiverte innfall fra Carells John du Pont, og for meg som ikke kjente historien, var det i grunnen den ene urovekkende scenen etter den andre.

8. Trillingene fra Belleville. Praktfullt barokk og tidvis grotesk fransk tegnefilm som hele familien lot seg engasjere av. Poenget med å øve seg på fransk forsvant riktignok litt, da filmen så å si ikke har dialog, men den er desto mer original og underholdende. Jeg har visst om den i flere år, men ikke somlet meg til å se den før nå. Anbefales!

9. Night Moves. Jesse Eisenberg spiller hovedrollen i denne ganske lille indie-filmen, og han er så intenst introvert og virker så utilpass med andre mennesker gjennom hele filmen at det er vanskelig å få tak på hva han er motivert av og hva han prøver å oppnå. Filmen skildrer tre unge, radikale øko-aktivister som har planlagt en stor aksjon, og er effektiv når det gjelder å vise i hvilken (sviktende) grad handlingen er planlagt og gjennomtenkt, både når det gjelder gjennomføringen og hva de tror effekten vil være. Peter Sarsgaard og Dakota Fanning er overbevisende som de to andre hovedpersonene, og det er en krypende og etter hvert ganske ubehagelig spenning i filmen.

10. Den fabelaktige Amélie fra Montmartre. Jeg husket ikke så mye av handlingen i denne sjarmerende filmen fra da den var ny, og det var morsomt å se den igjen. Tolvåringen likte også både humoren og den intrikate, lett teatralske handlingen - vi er alle glade i filmene til Wes Anderson, og jeg hadde rent glemt hvor mye Jean-Pierre Jeunet har til felles med ham. Jeunet er nok en del mer infam enn Anderson; selv om Amélie er en varm og stort sett snill film, er det fremdeles glimt av noe som grenser til misantropi i mye av humoren. Men mest er det et sjarmerende portrett av en ensom jente med et eksepsjonelt indre liv, som konstruerer sine egne historier og mysterier om menneskene rundt seg, og etter hvert bruker historiene sine til å lære seg selv å engasjere seg i menneskene i virkeligheten også.

11. South Pacific. Storslagen Rodgers&Hammerstein-musikal fra 1958 som åpnet Cinematekets 70 mm-festival; vi ville neppe funnet på å se den på TV-en hjemme, den forutsetter i grunnen det store og brede lerretet for å komme til sin rett. Jeg likte den, som film, overraskende mye bedre enn jeg hadde regnet med. Naturligvis er den datert i måten den fremstiller både kvinner (og menn!) og “de innfødte” på, men ser man den i forhold til tiden den var laget i, er den overraskende progressiv. Den viser rasisme mer enn å være rasistisk selv, den viser de urettferdige konsekvensene av rasismen, og den tar til og med eksplisitt opp til diskusjon både rasismen hos de amerikanske soldatene og hjemmesamfunnet som har skapt disse holdningene hos dem. Og den er underholdende og romantisk og har flere flotte dansenummere. (Men den er veldig lang, da.)

12. Nightcrawler. En grøsseskremmende intens Jake Gyllenhaal, med et nesten alien-skummelt blikk i et dødningaktig ansikt, rammet inn av usannsynlig vakker filming i et nattlig LA, kjører rundt på leting etter noe han virkelig er flink til og kan gjøre det stort innen. Rollefiguren Lou veksler mellom å snakke som en intenst karismatisk motivasjonstaler og å vise glimt av noe iskaldt og uforutsigbart som gjør ham skumlere enn de fleste skurkene jeg har sett på film i det siste. Rene Russo er veldig god som kynisk nyhetssjef på en liten lokal-TV-stasjon på stadig utkikk etter mer sjokkerende nyhetsbilder, men det er Gyllenhaal - og kameramannen! - som gjør dette til en film utenom det vanlige.

13. Doctor Zhivago. Nok en 70mm-klassiker på Cinemateket. Jeg har dessverre ikke lest Pasternak-romanen som filmen bygger på, så det er bare en leketeori jeg har, men jeg tror kanskje filmskaper David Lean har hatt i overkant mye respekt for kildematerialet, og at han har forsøkt å ta med seg litt for mye fra boken i stedet for å fortelle en historie på film. Det er en episk og spennende og gripende historie som blir fortalt, og det er lagt enorme ressurser i å fortelle den (og visuelt er den tidvis fantastisk), men filmen engasjerte meg likevel skuffende lite. I motsetning til de to andre Lean-filmene jeg har sett - Lawrence of Arabia og The Bridge over the River Kwai - følte jeg her virkelig hvor lang filmen var. Og selv om jeg synes Omar Sharif er fin i tittelrollen, er han kanskje en for lite handlende hovedperson til at det er nok til å engasjere meg som seer. Det er en sympatisk film som har forståelse for de fleste av personene, både blant borgerskapet og bolsjevikene; veldig mange av enkeltscenene er kjempeflotte, og jeg kjedet meg ikke akkurat, men det er heller ikke en film jeg tror jeg kommer til å bry meg om å se igjen.

Februar:

14. What We Do In the Shadows. Skikkelig tøysete mockumentary om vampyrer i et bofellesskap i Wellington. Grunnen til at jeg fant på å se den er at Jemaine Clement (fra hysterisk morsomme Flight of the Conchords) er den ene filmskaperen og hovedrolleinnehaveren - han spiller Vlad the Poker ("because I used to poke people with various implements"). Mange gode gags, jeg lo masse, kanskje særlig da "Murray" fra FotC dukket opp som alpha male i en varulvgjeng.

15. Hugo. Sjarmerende og rørende barnefilm av Martin Scorsese, som får Paris på 1930-tallet til å se nesten Narnia-aktig magisk ut. Nydelig filmet og mange flotte skuespillere, og en spennende historie sentrert rundt en foreldreløs gutt og en bitter gammel lekemaker - og med Sacha Baron Cohen i en høyst synlig birolle som iherdig og tilsynelatende hjerteløs stasjonsvakt.

16. Birdman. Michael Keaton har fått velfortjent mye skryt for fremstillingen av en desillusjonert skuespiller (med tidligere kassasuksess som superhelten Birdman) som sliter med både egne demoner, eget ego og egen familie, og med å prøve å snu om på karrieren sin ved å sette opp et seriøst skuespill på Broadway. Edward Norton er strålende som Keatons motstykke (og nesten nemesis), og Emma Stone er fin som aggressiv og sårbar datter. Det hele er flott filmet og både underholdende og spennende, men det er kanskje ikke helt nok substans her til å bære den ganske pompøse tyngden av alt regissør Iñarritu prøver å gjøre.

17. John Wick. En ganske selvhøytidelig og veldig brutal film som minner mer om Hong Kong-film enn amerikansk action, og kanskje det var "feil" forventninger som gjorde at jeg ikke greide å svelge den helt. Keanu Reeves er solid nok som überkompetent eks-leiemorder, men jeg syntes grunnlaget for hevntoktet hans er litt for spinkelt (selv om Alfie Allen, imponerende nok, er enda mer uspiselig her enn som Theon Greyjoy). Det er opptil flere morsomme sekvenser, hvis man har mage for ustoppelig dreping av ubegrensede mengder henchmen, men for min del ble det etter hvert kjedelig.

Mars:

18. Big Hero Six. Nydelig, sjarmerende og rørende animasjonsfilm med den mest elskelige roboten siden Iron Giant. Ekte tragedie og mye varme, satt i et praktfullt realisert San Fransokyo.

19. Pride. En sjeldent oppløftende og rørende film, basert på faktiske hendelser. Under gruvestreiken i Wales i 1984 finner en gruppe homofile ut at de ønsker å være solidariske med gruvearbeiderne, gitt at de har en rekke felles fiender i Thatcher-regimet, politiet og Murdoch-eide tabloidaviser, men det er ikke bare enkelt å jobbe frem noe felles mellom to så ulike grupper. Imponerende ærlige og ekte fremstillinger av hoved- og bipersoner på begge sider av kulturkollisjonene som oppstår, og det er en lang rekke steder der filmen kunne ha snublet ut i klisjepreget melodrama, men den gjør det aldri, noe jeg synes er veldig godt gjort. Dessuten er den ordentlig morsom og underholdende. Praktfulle rolletolkninger fra en stjernespekket rolleliste (og å, Bill Nighy!). Jeg ble dessuten enda mer imponert og rørt da jeg googlet etter filmen og oppdaget hvor tett opp til de faktiske hendelsene den faktisk lå.

20. Hamlet. Vi valgte Franco Zeffirellis film fra 1990, med Mel Gibson som historiens mest kjente deprimerte prins, som introduksjon til Poden før vi tok ham med på Det norske teatrets hakket mer eksperimentelle oppsetning. Og det viste seg å være et godt valg. Der vi eldre og mer filmvante seere så en ganske kjedelig og overtydelig fremstilling, så tolvåringen medrivende drama, et skikkelig skummelt spøkelse, en rekke utsøkte og avanserte vittigheter og en overraskende tragisk og sørgelig slutt. Og som med-seer greide jeg plutselig å se det, jeg også. Mel Gibson er for øvrig en overraskende god Hamlet, og det er flere andre gode her, blant andre Helena Bonham-Carter og Ian Holm som Ophelia og Polonius, samt Glenn Close som en veldig ung og ungdommelig lettsindig Gertrude. Dessuten er jo teksten noe av det beste som noen gang er skrevet.

21. The Darjeeling Limited. Gjensyn med dette fine brødreportrettet fra Wes Anderson - den har holdt seg godt, synes jeg, og som jeg tenkte da jeg så den første gang, er det absolutt et poeng å se den på nytt når man allerede kjenner historien. Det gir blant annet mye mer forståelse for den litt enerverende storebroren Francis (Owen Wilson). Jeg skrev litt om denne da den var ny, og jeg er fremdeles ganske enig med meg selv. Det er en rørende film, som viser på hvor forskjellig vis de tre brødrene har blitt skadeskutt av både farens død og andre ting, og hvor forskjellig de håndterer (eller ikke håndterer) dette - samtidig som den er gjennomgående morsom, og dessuten aldeles nydelig filmet, med vakre og overdådige farger.

22. Unbreakable Kimmy Schmidt (sesong 1, 13 episoder). Den mest uslitelig sympatiske hovedpersonen jeg kan huske å ha sett på veldig lenge, i en tidvis hysterisk morsom serie som nesten aldri blir for upassende (noe som er godt gjort, gitt hva som er utgangspunktet for serien!) og aldri ender opp i forenklet sentimentalitet. Og så har den tidenes mest catchy tittellåt - og de beste gjesteskuespillerne du kommer til å se i år (jeg lover!).

April:

23. Wargames. Klassikeren fra vår tidlige ungdom (1983) var, imponerende nok, nesten ikke datert i det hele tatt. Spennende og vellaget, med en alltid sympatisk og sjarmerende Matthew Broderick i hovedrollen, og historien fenget også Poden, som er nesten like gammel som jeg var sist jeg så den. Både tematikken og holdningene var tydelige og fremstod som relevante, selv om den kalde krigen er over for lengst, og det er blant annet morsomt å se denne samtidig som The Americans, som jo foregår bare et par år tidligere. Jeg mistenker at ikke alt vi husker fra 80-tallet er verdt å se igjen, men denne tålte i alle fall gjensynet godt.

24. Spring. Jeg har masse tanker og assosiasjoner etter denne filmen, men sliter med å vite hva jeg skal si om den, da det aller beste helt klart er å se den uten å vite noe som helst om den på forhånd. Selv visste jeg ikke annet om den enn at den var klassifisert som "horror", noe som både er en spoiler og dessuten ganske misvisende. Det er klare horrorelementer i den (mest av Cronenbergsk "body horror"-typen), men det er absolutt ikke det jeg tenker på som en skrekkfilm - blant annet er den ikke skummel i det hele tatt. Jeg vil heller kalle det en kjærlighetsfilm, hvis jeg skal være nødt til å velge en genre. Det er en nydelig film, veldig godt laget og veldig godt spilt, og den fremstiller genuine menneskelige følelser (kanskje særlig sorg, ensomhet, angst for nærhet og ønske om kjærlighet) på en overbevisende og til dels veldig fysisk måte.

25. Dr. Strangelove or: How I Learned to Stop Worrying and Love the Bomb. Etter Wargames og det nye "kald krig"-brettspillet vi nettopp anskaffet, fant vi ut at det kunne passe å introdusere tolvåringen for Stanley Kubricks mesterstykke av en svart komedie, med Peter Sellers i tre av de største rollene. Og det slo an, det; både spenningen og humoren fant gjenklang (om ikke nødvendigvis all den svarteste satiren), og det er ikke vanskelig å forstå at ikke engang medskuespillerne klarer å holde seg helt alvorlige når Dr. Strangelove (tidligere Doktor Merkwürdigliebe) nesten må gi tapt overfor sin gjenstridige høyre arm. (Jfr. for eksempel rundt 1.56 i dette klippet!)