Har bare lest første innlegget og saken i Nettavisen, og jeg skulle gjerne ha prikket deg for det innlegget, Smilefjes.
Jeg er selv agnostiker, og ikke livredd religion. Jeg har til og med en datter som definerer seg som kristen, og de ideene kom nok etter at hun hadde en ganske heftig religiøs pedagogisk leder i barnehagen (offentlig barnehage) Bestevenninnen som satt ved siden av henne så ikke lyset på samme måte. Barn er forskjellige 🙂 På tross av at min datter nok dels fant sin barnetro i barnehagen har jeg null problemer med verken muslimske sanger eller kristne sanger i barnehagen (herregud, vi snakker om TO sanger i forbindelse med feiring av Id! Når ble det "snikislamifisering"??).
Jeg tror at tro ikke er noe man velger, men noe som skjer. Og jeg tror ikke at man nødvendigvis blir religiøs av å få formidlet religion. I så tilfelle burde jo jeg være kristen, som er vokst opp i et kristen hjem, med kirke i jula og besteforeldre som ba bordbønn. Men jeg kan aldri huske at jeg har trodd på Gud. Husker til og med at jeg ikke ville gå i speideren som 8-åring fordi de krevde at jeg avga speiderløftet, og jeg kunne ikke lyve
Jeg tror noen er mottakelige for religion, andre ikke. Og sånn sett kan man jo argumentere for å holde det utenfor skole og barnehage, for å skåne de som er mottakelige. Men da forutsetter man at religion er skadelig? Jeg tror ikke religion er skadelig (men jeg tror fantatisme er det). Det gjør meg ingenting at min datter sier hun tror på Gud. Tro er personlig, ikke noe andre kan styre og bestemme over. Like lite som folk kan tvinge meg til å tro, kan jeg tvinge andre til å ikke gjøre det. Jeg har mange kristne venner, til og med en som er prest. Jeg kan undre meg over at de klarer å tro, for meg er det jo åpenbart at de tar feil, men jeg går jo ikke rundt og mener at de er dumme som tror likevel. Det gir en mening til livet deres, det gjør dem lykkelig, så hva er da problemet. Og jeg vet jo ikke om de tar feil. Jeg bare tror de gjør det 😉 Det er vel det som skiller meg fra en ateist.
Og selv om man kan lese i Dagbladet at muslimer er livredde for å bli påvirket av kristendom, så finnes det muslimer (som jeg kjenner personlig) som både lar ungene feire bursdager, synge julesanger og gå i kirka. Fyren stemmer Krf også, og sier at det er det faktisk mange av muslimene som gjør det. Mange av de samme verdiene sier han.
Men hva skal til for å rokke ved et barns tro eller mangel på det? Jeg tror at evnen til å kunne tro ligger i en, som en del av personligheten. Og at selv om en tro til en viss grad kan arves eller påvirkes, så er det også et personlig aspekt der som gjør at man kan vokse opp i et religiøst hjem og likevel ikke tro, på samme måte som man kan vokse opp i et ikke-religiøst hjem og bli en søkende sjel på jakt etter noe å tro på. Og da tror jeg ikke det spiller noen trille om man går i kirka i julen eller får sunget en muslimsk sang eller to rundt Id. Som foreldre kan man ønske at barna skal være kristne eller ateister, men til syvende og sist så tror jeg ikke våre ønsker betyr noe for om våre barn ender opp som troende eller ei.
Og så bare en liten kommentar. Her i USA er folk veldig religiøse. Spesielt i den delen av landet vi bor i. Stort sett alle jeg kjenner her tilhører en eller annen kirke, og går i kirka hver søndag. Men religion er bannlyst fra skolen. De har ingen fridager knyttet til religion, man underviser ikke i religion i det hele tatt. Det er til og med en mor som har gått til sak mot skolen da ungene hadde som oppgave å ta med den boka de likte best for å lese fra den. Hun tok med bibelen, men ble nektet å lese fra den 🙄. Jeg kjenner at jeg synes det er fjollete. Så det må jo bety at jeg synes at det er ok at ungene lærer om religion, synger en sang i ny og ne, og leser i religiøse bøker. Det amerikanerne bedriver når de holder religion ute av skolen blir for meg fanatisme motsatt vei