Studenter med lommepenger fra far og mor

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Foreldre-Kutt-ut-lommepengene-til-studenten-din--Hanna-Espevik-617285b.html

Leserinnlegg i Aftenposten i dag -en fersk student er skeptisk til medstudenter som fremdeles får lommepenger av foreldrene.
Hva tenker FP? Er det sunt for studenter å klare seg helt på egenhånd? Og hvis man først bidrar med noen kroner, hvor går grensa for hva som er for mye? Tusen kroner i måneden, eller ved å kjøpe leilighet til poden? Og hvordan fikk du det til å gå rundt økonomisk da du selv var student, med eller uten foreldrehjelp?

Denne vil jeg følge med på, ettersom eldste sønnen flytter til høsten.

Studerte og jobbet 50% ved siden av og masse i feriene. Var også masse sosial... Travel og fantastisk tid!

Blir nok ikke noen lommepenger her nei, men de kan få bo hjemme litt ekstra hvis de vil spare penger et år for å ha i bakhånd senere.

Jeg tror studenter har godt av å klare seg selv. Men jeg har likevel en plan om å sponse ting jeg synes det er viktig at barna mine gjør/har. Tannlege og barneforsikringen (gjelder til de blir 26) vet jeg om pr i dag, det er sikkert noe mer. Men lommepenger til byturer, klær og take away har jeg ingen planer om å gi dem.

Det har jeg ikke tatt stiling til ennå. Kommer an på ungdommen tenker jeg. Ikke utenkelig at vi bidrar på et eller annet vis. Men o
Det bare sauses bort så blir krana stengt. Slik har jeg hatt det med mine foreldre. Har stort sett klart oss selv, men var det noe så var det mulig å få hjelp.

Jeg jobbet i alle ferier for å spe på. Også litt deltidsjobb av og til. Fikk aldri lommepenger, men det hendte seg at jeg fikk billetten hjem til jul f.eks hvis kontoen var skral. Fikk det faktisk en gang mens jeg studerte på new Zealand også. Alternativet var da å være der. Men jeg fikk flybillett t/r i julegave det året og fikk komme hjem for litt jobbing til å spe på neste semester med. Jeg hadde feriejobb på sykehjemmet nesten alle år som student og der var det alltid behov. De ringte ofte før jeg hadde passert dovre og sa: møtte din far på butikken som sa du var på vei. Vil du komme på kveldsvakt

Jeg ser ikke for meg fast sponsing, men kan nok komme til å gi bidrag til f.eks depositum og slikt.

rine skrev:

http://www.aftenposten.no/meninger/sid/Foreldre-Kutt-ut-lommepengene-til-studenten-din--Hanna-Espevik-617285b.html

Leserinnlegg i Aftenposten i dag -en fersk student er skeptisk til medstudenter som fremdeles får lommepenger av foreldrene.
Hva tenker FP? Er det sunt for studenter å klare seg helt på egenhånd? Og hvis man først bidrar med noen kroner, hvor går grensa for hva som er for mye? Tusen kroner i måneden, eller ved å kjøpe leilighet til poden? Og hvordan fikk du det til å gå rundt økonomisk da du selv var student, med eller uten foreldrehjelp?

Fikk penger av foreldrene mine da jeg var student. Vil ikke si at det tok knekken på studentfølelsen/opplevelsen. Det ble da alltids tomt for penger på slutten uansett.

Jeg kunne glatt kjøpt leilighet som barna mine kunne "leid" for en symbolsk sum eller lignende om jeg hadde mulighet når de ble eldre. Slik det er i dag må de jo ha jobb i tillegg til studielånet da alle pengene fra staten går med til husleia om man skal leie privat og ikke får leilighet gjennom samskipnaden(referanseby: Trondheim). Jeg kommer sikkert til å hjelpe dem med dette og hint rent økonmisk også, ser ikke helt sjarmen i at barna mine skal spise nudler og havregrøt om hverandre i ukesvis hvis det finnes andre løsninger. Mannen min fikk dekt telefonregning av sine foreldre da han studerte og jeg tror ikke vi har blitt spesielt uansvarlige eller tandre curlingbarn av den grunn.

Helst håper jeg jo at barna mine bor hjemme en stund etter videregående. Det er ren egoisme, for jeg tror jeg kommer til å savne de noe helt grusomt når de flytter og ikke skal være en del av dagliglivet mitt på samme måte lengre.

Jeg er delt.
Jeg skulle ønske ungene mine kunne startet voksenlivet sitt uten å ha mange hundre tusen i minus på bankkontoen. Det er viktig å lære seg å klare seg selv, men det kan en jo lære uten å lære det med å betale på et studielån i 20 år.
Vi vurderte å kjøpe studentleilighet til de håpefulle, og disponert leiligheten selv når de var ferdigstudert. Men så aner vi jo ikke om og hvor de vil studere, og siden vi har stor aldersforskjell på ungene vil det evt bli mange år med to boliger. Så vi droppet det og brukte pengene på andre ting.

Helt ærlig, så får jeg litt fnatt av foreldre som sponser ungdommene sine langt inn i voksenlivet. :dukker: Vi har landet på å sponse tannlege, livsforsikringen, mobilabonnementet, en og annen hjemreise og fri kost, losji og bruk av bil når han er hjemme. Sønnen vår studerer på tredje året et godt stykke hjemmefra. Han jobber 6 uker hver sommer og lever ellers på studielån.

Jeg fikk ikke noe fast beløp, men jeg fikk litt sånn innimellom. Spesielt på slutten av semestrene. I tillegg så pleide mamma og ta meg med på handling av mat når jeg var hjemme. Da kjøpte vi middager som kunne fryses, kjøttdeig f.eks, og pålegg med holdbarhet, veldig kjekt,

Jeg har ikke studentbarn før om tidligst 2.5 år, men jeg tror ikke jeg kommer til å hjelpe så veldig mye, nei. En ekstra seddel til bursdag og jul kommer jeg nok til å gi, men noen fast sum blir ikke aktuelt. Jeg har klart meg selv økonomisk fra jeg var 18.5, og jobbet både helger og ferier hele studietiden. Når jeg hører om studenter som reiser jorden rundt i ferier og slikt, er det ganske fremmed for meg. Jeg hadde aldri råd til annet enn Norgesferie med småturer til venner og familie rundt om i landet da jeg var student, og tenker vel strengt tatt at dersom man må få lommpepenger fra foreldre for å kunne ha råd til det jeg vil betegne som luksusting, er det like greit å prøve å klare seg uten.

Heck. Jeg blir jo fremdeles sponset og jeg nærmer meg 40 med stormskritt . Jeg kjenner at jeg har det helt fint og greit med. Det er på deres initiativ og det er som regel ting de har lyst til å sponse.

Studentene får vel samme mengde penger om de velger studere i Oslo eller på Rena. De får også omtrent samme mengde penger om de velger studere privat og ikke (sånn var det før). Det må da variere veldig hvor langt pengene strekker til?

Jeg har sagt til min at så lenge han velger studere og bo hjemme, så sponser jeg mat og hus.

Jeg har egentlig alltid vært bevisst på å være independent woman når det kommer til penger. Allerede i studietiden la jeg merke til at noen foreldrene til til de av vennene mine som delvis sponset husleie og andre ting på en måte "blandet" ser mer i hva barna brukte pengene sine til. Jeg ser det også i voksen alder, de jeg kjenner som blir sponset, har generelt foreldre som "blander" seg mer, både i det ene og det andre. Har man klart å kutte navlestrengen helt, er det vanskelig for foreldre å koble seg på igjen når de de føler at noe ikke er helt slik de ville gjort det.

Tja, eg var nok litt misunnelig på dei som fekk hjelp frå foreldrene i studietida. Mine foreldre hadde moglegheit til å hjelpe, men gjorde det ikkje av prinsipp. Det skada meg absolut ikkje å prioritere og spare og planlegge mtp. korleis eg skulle leve av studielånet kvart semester.

Men eg jobba i ein deltidsstilling mesteparten av studietida, og eg hadde sommarjobb med god inntekt. Så heilt reelt vart det ikkje. Eg klarte meg per definisjon ikkje på studielånet åleine.

Deltidsjobben slukte meg nok ein del, for eg strevde med å seie nei til ekstravakter. Det gjekk til slutt ut over studieprogresjonen.

Mor mi si søster har kjøpt leilighet til begge sine barn. Dvs. dei har betalt ei rimelig husleige til foreldrene sine.

rine skrev:

Jeg har egentlig alltid vært bevisst på å være independent woman når det kommer til penger. Allerede i studietiden la jeg merke til at noen foreldrene til til de av vennene mine som delvis sponset husleie og andre ting på en måte "blandet" ser mer i hva barna brukte pengene sine til. Jeg ser det også i voksen alder, de jeg kjenner som blir sponset, har generelt foreldre som "blander" seg mer, både i det ene og det andre. Har man klart å kutte navlestrengen helt, er det vanskelig for foreldre å koble seg på igjen når de de føler at noe ikke er helt slik de ville gjort det.

Nå vet ikke jeg hvilket forhold du har til dine foreldre, men jeg som har et veldig nært forhold til mine setter pris på en del innblanding. Det jeg ikke er så interessert i, tar jeg med en gedigen klype salt og de gangene de blander seg inn der det er direkte uvelkomment sier jeg i fra (sitat: "ikke bland deg, mamma!").

Og det går begge veier da, det er ikke slik at man som forelder kan blande seg men ikke regne med at voksne barn blander seg i din bisniss. Det blir en jevn fordeling.
Ser at du prøver å sparke litt med "kutting av navlestreng"-kommentar men i alle mine nære relasjoner (venninner, familie etc.) så er innblanding og deltakelse på alle nivåer en naturlig ingrediens.

Vianne Rocher skrev:

Helst håper jeg jo at barna mine bor hjemme en stund etter videregående. Det er ren egoisme, for jeg tror jeg kommer til å savne de noe helt grusomt når de flytter og ikke skal være en del av dagliglivet mitt på samme måte lengre.

Der er ikke jeg. 😮

Jeg kan godt se for meg at det er hyggelig å hjelpe studentbarn med litt ekstra i ny og ne. Men jeg synes det er viktig å kunne disponere penger, og ser ikke for meg å dekke regninger om de håpefulle har råd til byturer hver helg akkurat.

Jeg husker jeg fikk en eske med div saker av mamma, og gjerne en liten seddel i tillegg. Type vaskemiddel, tørrvarer, sjokolade og ullsokker feks. Som regel bare hvis jeg hadde bedt henne om å sende noe jeg hadde glemt eller trengte.
Og så fikk jeg bo gratis hjemme da jeg var lærling, for den lønna dekket ikke husleie noen steder.

Vianne: Jeg tror jeg har et et rimelig nært forhold til mine foreldre også. Vi er en del sammen (dvs. jeg koser meg de første to dagene vi besøker dem, eller de oss, blir litt rastløs på dag tre, og får lyst til å kaldkvelde dem begge to på dag fire.), vi krangler ikke så mye, og de er har alltid hatt lyst til å passe barnebarn og vært normalt interessert i hva vi driver med. Når jeg sier "blanding" handler det mer om "burde dere virkelig bruke så mye penger på ny sofa når dere kjøpte bil i fjor" og "Iphone til en tolvåring? I alle dager..." Jeg sier dog ikke at alle som mottar pengene fra foreldrene sine har foreldre som legger seg for mye oppi hva de holder på meg, og det kan godt være at det som for deg er naturlig nærhet og deltakelse for meg er utidig innblanding.

Jeg er ikke prinsipiell motstander mot å hjelpe til, for vi er nå alle så forskjellige. Ett av mine barn har vært alvorlig syk, men greide å fortsette studiene allikevel. Klart vi bidro med penger i denne settingen. Vi betalte privat hjelp for henne for helsa, samtidig som vi bidro med litt på husleia så hun skulle slippe å jobbe på si, for det var helsa for dårlig til. Nå er hun nesten helt bra, og vi stopper hjelpen nå. Eller- vi betaler telefonen hennes.

Den minste har en kronisk sykdom som gjør at han må bruke en del mer penger enn vi friske. Jeg tror nok vi kommer til å hjelpe han også, når den tid kommer.

Hun i midten har ikke noen spesielle behov, men er rå på pengebruken, så der ser jeg for oss at vi må være mer restriktive. Hun har jo ikke de behovene som søsknene har hatt, så det er for så vidt greit. Det kan jo hende vi hjelper litt allikevel om hun skal bo i Oslo for eksempel, ikke lett å få hybel som ikke koster skjorta der.

Jeg selv fikk hjelp av en bestemor faktisk, som overførte en liten månedlig sum til meg. Det var utrolig kjærkomment og jeg mener selv at det verken har gjort meg bortskjemt eller hjelpesløs:-o