Egg-/sæddonasjon, ville du eller partneren gjort det?

I lys av diskusjoner rundt surrogatmødre lurer jeg nå på om noen av dere ville donert egg, eller sæd, og hva dere ville tenkt i forhold til om partneren gjorde det.

Jeg må være dønn ærlig og si at det ville jeg dessverre ikke gjort, jeg ser helt klart at det er eneste utvei for noen barnløse, men jeg ville ikke klart det. Jeg tror jeg ville gått rundt og studert barn/mennesker i "rett alder" i forhold til eggene jeg hadde donert eller sæden mannen evt. hadde donert, for å se om jeg så likheter. Jeg ville lurt veldig på hvem det var, hvordan h*n hadde det. Og ikke minst ville jeg vært livredd for at når mine egne barn en gang skulle finne seg en partner så tror jeg nesten jeg ville krevd DNA-test av den aktuelle for å være helt sikker på at de ikke var i slekt. 😮

Om jeg derimot var garantert at egget eller sæden ble donert til et par i utlandet kunne jeg kanskje gjort det, men jeg vet ikke. Jeg vet bare at Norge er et lite land og alle kjenner noen som kjenner noen osv.

Nei!

Nei, nei og nei.

Hvordan foregår egentlig eggdonasjon da? Det involverer vel hormoner og utplukking som for ivf? I såfall er svaret nei, det orker jeg ikke for å donere bort egg. Prinsipielt har jeg ikke noe imot det, og jeg hadde fint taklet at mannen var sæddonor.

Jeg ville ikke ha donert egg. Jeg hadde overhodet ikke ønsket at mannen min skulle ha donert sæd, men om det var viktig for han, så hadde jeg ikke nektet han det.

Jeg føler at mitt egg = mitt barn, så jeg hadde ikke klart det. Jada, jada, jeg VET det er sært, men det er nå engang sånn jeg føler det. Jeg har dog ingen problemer med at andre ser annerledes på det .

Jeg ville også føle at mitt egg = mitt barn, og ville derfor ikke donert egg. (Av tilsvarende grunn ville jeg ikke likt det om mannen donerte sæd og det dermed kom "søsken" til sønnen min som vi ikke kjente til, men det ville ikke vært en sterk motvilje.) Jeg har dog ingen prinsipielle motforestillinger mot at andre gjør det.

Jeg hadde ikke hatt noe problem med om min partner gjorde det (men kjenner henne godt nok til å vite at det aldri vil bli aktuelt, så det er selvsagt mulig jeg hadde tenkt annerledes om det plutselig var noe mer enn en hypotetisk problemstilling).

Jeg ville ikke gjort det selv. Hovedårsaken er rent praktisk; jeg reagerer dårlig på de hormonene som er vanlige å bruke i forbindelse med egguttak, og egguttak gjorde noe inn i helvete vondt. I tillegg har jeg en unge som risikerer ganske mange ukjente, biologiske halvsøsken som det er.

Sett bort fra de innsigelsene... nja, nei. Helst ikke. Motforestillingene mine er ikke ekstremt sterke, men jeg tror jeg hadde hengt meg litt opp i undring rundt om det fantes et menneske der ute som var veldig lik meg, lik ungen og hvordan denne hadde det.

Ja, det kunne jeg godt ha gjort, men eggene mine er det antakelig ikke så mange som vil ha, siden jeg har blitt ei gammal røy.

Jeg vet ikke. Motforestillingene mine mot å donere sæd går mest på tanker om hvorvidt jeg syns genene mine er gode nok til å la andre, uhm, benytte seg av dem (irrasjonelt egentlig, jeg syns jo tydeligvis at de var gode nok til å lage noe veldig fine barn selv), samt det med at sæddonasjon vel ikke lengre er en anonym greie lengre og at jeg derfor vil måtte forholde meg til at noen kunne ta kontakt for en prat en dag.

Jeg tror ikke jeg hadde hatt noen problemer med at partneren min donerte egg.

Mannen vil ikke donere. Selv kunne jeg nok ha vurdert å donere egg, dersom det var aktuelt. Har ikke noen sterke følelser rundt egg = barn, og vet hva et inderlig barneønske og ufrivillig barnløshet kan gjøre med en stakkars psyke. Så hvis det var bare opp til meg, kunne jeg sagt ja. Men jeg tror mannen ville sagt nei, fordi han ser annerledes på det, og det hadde jeg måttet respektere.

Jeg har, som Mim, ingen sterke følelser ovenfor eggene mine, men etter å ha lest dette:

shute skrev:

jeg reagerer dårlig på de hormonene som er vanlige å bruke i forbindelse med egguttak, og egguttak gjorde noe inn i helvete vondt.

...så tror jeg ikke det, nei. :Pingle:

Og mannen? Etter å ha lest hva Torsken skriver:

torsk skrev:

...samt det med at sæddonasjon vel ikke lengre er en anonym greie lengre og at jeg derfor vil måtte forholde meg til at noen kunne ta kontakt for en prat en dag.

...så hadde jeg helst sett at mannen holdt sæden sin for seg selv. Eller...

Det hadde vært helt ok om mannen gjorde det før regelen om at man ikke kan være garantert anonymitet etter at ungen fyller 18 kom. Jeg vil IKKE bli besøkt av et helt fotballag med mannens avleggere om et par tiårs tid!

Eggdonasjon er ikke aktuelt, fordi jeg gidder ikke ha det vondt for moro skyld.

Nei, jeg ville ikke gjort det grunnet hormonstimuleringen som følger med.

Hadde de plukket ut umodne egg og modnet dem i skålen, så fine by me.

Forøvrig tror jeg hele greiene er kreftfremkallende, for ikke å snakke om at det leder til infertilitet. :ser på multidonorer:

Jeg er ei diger pingle, så nei, jeg hadde ikke donert egg, mye pga plagene dette medfører.

Jeg tviler på at min kjære ønsker donere sæd, men det har aldri vært oppe som tema hos oss. Jeg hadde neppe nektet ham det om han syntes dette var en fin ting å gjøre.

Sitron skrev:

Forøvrig tror jeg hele greiene er kreftfremkallende, for ikke å snakke om at det leder til infertilitet. :ser på multidonorer:

Hva gjør - hormonstimuleringen?

shute skrev:

Hva gjør - hormonstimuleringen?

Ja, jeg tror, med vekt på tror, at det er en medvirkende årsak til at de som donerer mange ganger og veldig hyppig finner at de selv sliter med infertilitet når de selv skal i gang med å få barn.

Vet det for noen år siden var snakk om å ta ut egg for å modne de på "utsiden av magen". Men hva som skjedde videre vet jeg ikke.
Dette kom fram i samtale med ei som var ufrivillig barnløs og som modnet alt for mange egg og dermed ble kvaliteten for dårlig. (ved hormonbehandling)

Jeg vet ikek om jeg ville donert egg, men kan ikke si jeg har noen tanker om at mine egg er mine barn. Jeg bruker jo opp et egg hver måned så jeg kan ikke si jeg tenker så mye på eggene mine.

Når det å gjelder å bruke andre sine egg er det en situasjon jeg ikke helt vet hva jeg føler og mener. Jeg har vært så bortskjemt at jeg har blitt nesten for lett gravid alle gangene. Derfor har det aldri vært noen tanker om hva jeg skulle gjøre om jeg ikke klarte å bli gravid. Eller noen spede tanker hadde jeg før jeg fikk første barnet, men det gikk på at jeg hadde hatt endel spontanaborter. Dermed ble det vel heller adopsjon som var litt i bakhodet siden kroppen min slet med å bære fram barnet.
Men også det endret seg så det ble aldri det store temaet.

Eneste problemet med eggdonasjon for meg er at jeg ville følt litt ansvar for barnet, og ville nok ikke ha donert til hvem som helst, men kunne ha gjort det til noen jeg kjente og stolte på.

Jeg ville nok hatt større problemer med å gi fra meg et barn jeg hadde båret og "hatt en relasjon til" i 9 måneder enn et egg.

Jeg hadde ikke hatt noen problemer med å donere bort egg. Men jeg er usikker på om jeg hadde orket alt det styret i forkant med hormoner og sånt. Jeg har overhode ikke noe forhold til eggene mine. Jeg tror ikke jeg hadde hatt noe imot om mannen donerte sæd heller, ikke det at det er noen aktuell problemstilling lenger for han.

Jeg har heller ingen sterke følelser for eggene mine - de ender jo enten som en menstruasjon eller et barn. Jeg har nok ikke kunne tenkt meg å donere bort egg i min by - optimalt i ett annet land. uansett, så ville jeg ikke gjort det pga smerter og på grunn av den heftige hormonbehandlingen. Mannens sæd må han få svare på selv. - Jeg tror nok at det aldri har vært aktuelt, men om det har vært viktig for han, så har jeg nok sagt ok.