Tidsfølelse (spin off fra din mentale alder)

Har du god tidsfølelse? Og hva legger du i begrepet tidsfølelse?

Mitt svar: Jeg er usikker. Har personer rundt meg med ekstremt dårlig tidsfølelse og det gjør nok at jeg opplever min tidsfølelse som bedre enn den er, medium pluss kanskje?

Jeg legger i ordet tidsfølelse at jeg "føler" tiden. Jeg har en følelse inne i meg om noe haster eller ikke. Jeg vet på forhånd om jeg rekker å gjøre a før person b kommer på besøk. Jeg føler om det er dag eller natt (midnattsol kan forstyrre dette), jeg føler hvilken årstid det er (men trønderværet, vettu! ). Jeg har på en måte en rytme inne i meg som gjør at jeg befinner meg i en tidsakse. Og jeg blander aldri på hendelser i tid, jeg husker alltid rekkefølgen på hendelser.

Jepp, tror jeg legger sånn ca det samme i begrepet som deg, og vil da si at jeg har god tidsfølelse.

Nei, tror ikke det.
Jeg er tidsoptimist, og tror at jeg rekker mer enn jeg gjør, så jeg har ofte dårlig tid fordi jeg venter for lenge med å komme i gang.

Sånn helt passe. Mannen mener jeg er tidsoptimist, men jeg rekker stort sett alt jeg faktisk trenger å rekke - noen ganger med et nødskrik. Har fått det litt i perspektiv etter at en litt eldre slektning rapporterer å innimellom miste tiden etter slag. En av ungene lider av en litt uheldig kombinasjon av tenåring, B-menneske og dyskalkuli. Det kan også være litt slitsomt å forholde seg til, men vedkommende begynner å bygge seg noen strategier for å fungere i hverdagen. Og har til mors store lettelse flere kompiser med utmerket sans for både planlegging og tidsbegrep.

Jeg har veldig god tidsfølelse, og jeg føler også årstider, tid på døgnet og hva som trengs av tid til ditt og datt.

Jeg er fortsatt si at jeg er tidsoptimist i den forstand at jeg håper at jeg bruker mindre tid enn det jeg har satt opp. Det handler vel kanskje mer om at jeg er opptatt av effektivitet, men det er viktig for meg å ha realistiske mål.

Jeg har god tidsfølelse.
Den ble neste helt borte da jeg hadde depresjon, og det føltes veldig skummelt og ubehagelig.
Nå, når jeg er frisk og har ferie, er det likevel deilig å måtte tenke litt ekstra på hvilken dag det er, eller miste litt kontakt med klokken.

For å si det sånn, jeg var 100 % sikker på at det var onsdag i dag, så mye at jeg satt og prøvde over alt i hele Oslo å finne en time på torsdag til å farge bryn. Vi snakker flere runder over mange timer.

Vi skal altså reise på lørdag, og jeg har hatt ferie i 2 dager. Nei, 3, viser det seg.

Men mer alvorlig, jeg har stort sett god følelse for når ting skjedde, mest fordi jeg husker det visuelt og kan derfor huske hvor vi bodde eller hvilken lærer vi hadde og derfor må det ha vært i 2. gym osv. Det jeg bommer absolutt mest på er hvor gamle barna var da ditt eller datt skjedde.

Det føltes veldig som onsdag, da. Jeg er helt enig.

Ja har god tidsfølelse. Verken ferie eller fødselspermisjon har satt meg ut. Mannen derimot er en evig tidsoptimist. Han er i pappaperm nå på 6måneden og nå er det helt ute og kjører.

Stort sett mener jeg tidsfølelsen er god. Jeg kommer ikke for sent til ting, og har koll på dagene selv i ferien, og i jobben min som lærer er jeg en rev på å beregne hvor mye tid ting tar i klasserommet. Men etter hvert som jeg er blitt gammel, er jeg helt dust på vite hvor mange år det er siden noe hendte. Hvis jeg tror det var ca 5 år siden var det gjerne 11.

Nei. Helt håpløs og helt håpløs på å beregne tid også. Jeg lever ofte i feil ukedag og kommer for sent fordi jeg ikke klarer å beregne tid for å redde sjela mi. Og jeg glemmer også tiden om jeg er opptatt med noe.

Appelsin skrev:

Jeg har god tidsfølelse.
Den ble neste helt borte da jeg hadde depresjon, og det føltes veldig skummelt og ubehagelig.

Ja, det glemte jeg - da jeg var utbrent mister jeg tidsfølelsen. Virker som om dette er en funksjon som kan bli skrudd av med mange tilstander?

Lurer på om jeg får til å lenke til FB?
https://www.facebook.com/share/p/wqyg4EHLqdGVsiPS/

Tja, jeg er lite glad i stress og liker å ha god tid, så jeg er ganske god på å planlegge dagene slik at det ikke blir så masete. Vet ikke om det er helt hva HI spør om?

En klassiker hos oss ved bursdager e.l. at jeg spør om noen kan tømme oppvaskmaskina før gjestene kommer, og de sier at de bare skal ta en superrask dusj (2 min!) og så er det rikelig med tid. Men de står jo i dusjen da gjestene kommer, det tar aldri 2 min. Eller at vi forlater huset 5-10 min for sent. For det å finne fram det en skal ha med, ha på sko og jakker, det tar også tid, og da en begynner med det da vi egentlig skulle reist så blir en forsinket.

Det kan være litt slitsomt, en ting som også skjer med ujevne mellomrom er hvis vi må rekke en bestemt butikk før de stenger, men stikker innom et annet sted har jeg veldig oversikt over at nå har vi 20 min.. 15 min.. 10 min.. på oss til å rekke det. Mens andre jeg bor med ikke tenker slik i det hele tatt. Jeg tror jo på en måte at det må være godt å kunne koble helt av den klokken der, men det blir jo en del stress ut av det også.

Jeg har god tidsforståelse, og er aldri tids-optimist. Jeg har et ganske reelt bilde over hvor lang tid ting vil ta, og har vel aldri i hele mitt liv opplevd å komme for sent til noe som helst.

Men jeg bor med en mann som er tids-optimist, en ungdom som lever på sekundet, sier vi 07.25, så går det i kjellerdøren på sekundet 07.25.
Også har vi en som ikke aner hvilken dag det er, når på dagen det er, hvor lang tid tar, hva klokka er eller noe som helst. Han har virkelig ikke litt oversikt en gang. Så han må gjetes, for han nekter også å bruke kalender eller påminnelser.
Også har vi frøken "5 minutter". Hennes 5 minutter varer gjerne i 3 timer. Og hun har heller ikke noe bilde av hva klokka er, hvor lenge en time er etc. etc.

Så det som skjer her er at jeg begynner å forbrede ting som skal skje kvelden før, med påminnelser. Og det gjentar seg x antall ganger frem til vi skal dra. Og da ender det med at en står klar på sekundet, en blir like sjokkert hver gang over at klokka er så mange, og ei skal "bare", mens Samboeren er like sjokkert hver gang over kaoset.

Så hjelper pent lite at jeg har tidsfølelse.

Maverick skrev:

Det føltes veldig som onsdag, da. Jeg er helt enig.

Sister

Jeg har veldig god tidsfølelse. Husker mye og detaljert, er aldri for sen til noe. Min fysiske klokke vet hva klokka er, om jeg gjetter bommer jeg bare på 2-5 minutter. En sjelden gang en halvtime, og da blir jeg helt sjokkert Jeg vet hvor lang tid vi vil bruke på å kjøre fra en avstand til en annen, f.eks ved 55 mil medregnet stopper osv.
Ellers bor jeg sammen med en tidsoptimist som absolutt ikke er god på beregne avstander eller tid, og med en annen som liker å være ute i god tid som meg. Rart så forskjellige man er.

Jeg hadde ganske god tidsfølelse tidligere, men den har blitt dårligere de siste årene.

Mest påfallende er det at jeg er fullstendig hjelpeløs med ukedager etter korona, hjemmekontor og hybridkontor. Aner ikke hvilken dag det er uten å tenke nøye etter eller sjekke kalenderen.

Jeg er lik deg. Eneste gang jeg har hatt hump var under pandemien…..da føltes hver dag som søndag……

Dette er der mannen min og jeg er aller mest forskjellige. Jeg er veldig god på å beregne tid, og legger alltid inn god sikkerhetsmargin i tillegg. Jeg pleier å si om mannen min at han ble født et kvarter for seint og aldri har hentet det inn igjen.

Jeg husker det aller best fra da ungene var små. Vi gjorde avtaler om når vi skulle ut døra. Jeg gjorde klar meg selv og to små barn, og allikevel stod vi tre og ventet på ham i 99 % av tilfellene. Til godt etter avtalt tidspunkt. Jeg aner ikke hva han driver med, men han starter seint OG bruker lang tid. Jeg blir tidvis splitter pine gal. Heldigvis har han mange andre gode egenskaper.