Motivasjon for å droppe bil nr 2?

Jeg håper at det er lov til å bruke FP til faglige problemstillinger på jobben. Jeg skal i gang med et prosjekt hvor vi skal se på årsaken til at familier har 2 eller flere biler, og forsøke å finne ut hva som kan motivere dem til å droppe bil nr 2. Vi som skal se på dette er diverse transportetater i fellesskap.

Nå er vi helt i startfasen, og ønsker rett og slett litt idémyldring for å forstå fenomenet "mange biler". Det er en kjensgjerning at bil er dyrt, men allikevel velger ganske mange familier i Norge å ha to (eller flere) biler. Hva er det som gjør at dette er et valg man tar? Hvis du er i en familie med flere en én bil: Hva skal skje for at dere skal kutte ned på antall biler?

Jeg ser helt klart at dette kan ha en sammenheng med kollektivtilbudet hvor man bor, så man må gjerne si noe om dette hvis man svarer i tråden. Vi skal selvsagt gjøre dette gjennom mer formaliserte prosesser også, men jeg vil bare kickstarte hodet mitt litt.

(I dag leste jeg i Aftenposten om en dame som bodde på Majorstuen, jobbet i sentrum og som kjørte bil til jobb. Det er et handlingsmønster jeg rett og slett ikke kan forstå, men forsøk gjerne å forklare hvis du har det på samme måten.)

Kan bare svare for egen del. Vi gikk fra to biler til én bil for litt over fire år siden. Årsaken var at mannen min byttet jobb til en med gangavstand (3,2 km). Vi bor veldig sentralt i Norges tredje største byområde, men likevel kan vi ikke basere oss på kun kollektivtransport til jobb bortsett fra hvis man jobber i sentrum, noe han nå gjør.

Det var veldig kjekt å selge den ene bilen. Det er deilig å kun ha ansvar for en bil. Jeg liker ikke å eie for mange ting. Ting skal ha plass og vedlikehold og koster penger. Så motivasjonen vår var stor, selv om mange av våre venner ikke fattet valget vårt. Ja, det ble litt mer stress om ettermiddagene og det krevde mer planlegging i starten. Men vi trengte på dette tidspunktet ikke kjøre ungene på aktiviteter som tar ti min med bil og én time hver vei med buss. Og nei, vi kan ikke lenger gjøre sånn at mannen tar storhandel og jeg besøker ei venninne samme ettermiddag. Det er litt dumt, men likevel verdt det.

Når jeg tenker på det, er det i realiteten utopi å besøke familie og venninner en stund etter middag på en hverdag uten bil. Det kjenner jeg ingen som gjør. Kollektivtransporten er ikke i nærheten av å være sånn at det ville vært mulig.

Vi er kun to voksne i husstanden nå.

Jeg kan starte?
Jeg kjører sjelden, men det er utrolig digg å kunne kjøre når jeg vil. Den frihetsfølelsen er verdt ganske mye for meg.
Vi hadde en bil lenge. Men etter en opplevelse i går kveld, kommer det til å sitte langt inne å selge ene bilen. Vi kommer også til å beholde to biler i overskuelig fremtid (minst 5 år). Etter det er jeg mer usikker, åpen for andre løsninger. Samtidig så tenker jeg det er viktig at barna får mengdetrening på kjøring, så inntil de er i jobb og har egen bil, kommer vi nok til å ha (minst) to biler.
Det er unektelig luksus å ha to biler stående 90 % (?) av tiden. Selv sykler jeg til jobb, guttungen tar kollektivt og mannen har reisejobb hvor han blir transportert av jobben.
Men klart, blir økonomien mer anstrengt, så kanskje vi bare beholder en bil?

Hva som skal til for å gå over til kollektivt? Det må bli dyrere å kjøre egen bil enn å ta kollektivt.
Nå er det billigere for en familie på fire, å kjøre gjennom bompengeringen og parkere (i Bergen) en lørdag enn å ta buss/bane (enkeltbillett).

I tillegg til at det er helt hinsides tidkrevende å reise kollektivt (by sentralt på østlandet), og at jeg og mannen alltid har jobbet en mil fra hjemmet i hver vår retning, så er det en forutsetning for å kunne ha et normalt sosialt liv for min familie.

Det kan nok være greit at noen som ikke bor i Oslo selv gjør denne undersøkelsen. Det er feks 2,5 km til min datters skole. Til skolebussen er det over 1 km å gå. Når hun starter vgs er det 5 km til skolen. Bussen går da en melkerute slik at hun må sitte på bussen i ca 45 min. før hun bytter buss og sitter 15 min. til. Skal jeg besøke søsteren min som bor 2 mil fra meg, må jeg gå over 5 km tilsammmen om jeg benytter kollektivt. Nærmeste butikk er 2 km unna, og det finnes ingen kollektiv-mulighet som er fornuftig ift tidsbruk. And I could go on and on. Jeg har rett og slett ikke tid til å ikke ha egen bil når alle små ærend ville blitt som en lite ekspedisjon.

Det siste halvåret har jeg pendlet 16mil om dagen. Og prisen på togbillett er ca dobbelt som mye som å kjøre elbil.

Vi har to biler, ettersom vi bor relativt desentraliser i en nabokommune til en by et stykke nede på lista over norges største byer (9. plass i 2019 sier google, men så mister de litt kommuner igjen nå ved nyttår, og krymper noen tusen innbyggere...) Det går jo for all del kollektivtransport, men ikke på oslo-nivå. Vi bruker biler for å kjøre ungene på trening (der er ikke kollektiv et relevant alternativ) og for å handle (for all del, vi kan gå til nærbutikken som er bare halvannen km hjemmefra, men skal vi noe annet enn kiwi er det ikke gangavstand) og besøke familie. Det hender noen dager at bare ene bilen er i bruk dersom mannen har hjemmekontor og det ikke er en av de dagene da ungene skal på aktiviteter i hver sin ende av kommunen samtidig, men de aller fleste hverdager er begge bilene i bruk, i helgen brukes bare en.

De jeg ser rundt oss som har bare en bil, er enten de med bare en med sertifikat og den andre går til jobb, eller noen pensjonister. Ellers har folk to biler. Trolig mye av samme grunn som oss.

For vår del er det utopisk å kun ha en bil så lenge arvingen bor hjemme. Hun er avhengig av bil både til stallen og til jobb. Vi bor egentlig ganske så sentralt i norges 3. største tettsted, men kollektivtilbudet er dårlig og dermed ikke et alternativ selv om både Løvemannen og jeg bor ganske nærme jobb (mindre enn 5 km). Vi har derimot bestemt oss for å klare oss med 2 biler, selv om det av og til kan være en utfordring.....

Vi bor i Oslo og har to biler. Vi trenger ikke lenger to biler men er ikke enige om hvilken vi skal selge dermed beholder vi begge enn så lenge. Kollektivtilbudet og reisevanene våre tilsier at en bil er tilstrekkelig nå som barna er store/større.

Interessant tråd. Jeg tror det ville være lettere for oss å leve uten vår eneste (19 år gamle) bil enn det er for flere her å leve uten bil nummer 2. Tankevekkende at det fungerer så dårlig med kollektivt også i forholdsvis store byer. Jeg kjører kanskje 1-2 ganger i måneden selv, og mannen et par ganger i uka.

Vi har bevisst valgt bare å ha 1 bil, og jeg kjenner nesten ingen som har gjort det samme valget. Heller ikke i Oslo, så lenge de har flere barn og en ganske aktiv livsstil.

Første forutsetning er selvsagt at ikke begge trenger bil på dagtid, til og fra jobb. Noen steder i Norge trenger mange det. I Oslo trenger de færreste det.

Ellers må jeg innrømme at jeg synes det virker som de fleste jeg kjenner som har to biler, gjør det fordi det er lettvint? De slipper koordinere bruken av bilen de har? Dersom barna skal to forskjellige steder på samme tid, slipper de organisere det på annet vis. De kan dra på hytta til ulike tider. Barn som har sertifikat kan låne en bil ganske lett. Jeg synes ikke så mange av disse grunnene er veldig gode, og tenker at mange kan gjøre organisatoriske grep som gjør at de unngår to biler om de vil.

Bosted: tettsted oppi skogen, med 2000 innbyggere ish. Har barneskole, barnehage og Rema 1000 i 2km gåavstand fra hjemmet.
Bysentrum 9 km unna (tannlege, lege). Går buss 1x i timen på dagtid i uka. Ingen buss i helgene.
Ungdomsskole: 7 km unna, til dette tettstedet går det kun skolebusse i skoletiden. Så om man skal være med venner må man bli kjørt.

Jobb: vi jobber to mil i hver vår retning fra bostedet.
Sjekket vy appen om jeg kunne tatt kollektivt, da sier den 47 min men at det er for liten overgangstid, så man må bok vente på neste tog da tar der 1t 47 min
For mannen min sier vy appen at han hadde brukt 1t og 14 min til jobb, men her advarer også vy om tidsnød.

Aktiviteter for ungene: kjøre land og stand rundt på skirenn. Da er det ofte at man skal noe samtidig i helger i hver sin retning og da er det ikke noe busstilbud her.

Så kort og godt: manglende kollektivtilbud

Bluen skrev:

Interessant tråd. Jeg tror det ville være lettere for oss å leve uten vår eneste (19 år gamle) bil enn det er for flere her å leve uten bil nummer 2. Tankevekkende at det fungerer så dårlig med kollektivt også i forholdsvis store byer. Jeg kjører kanskje 1-2 ganger i måneden selv, og mannen et par ganger i uka.

Vi er også der at vi vurderer å kvitte oss med bil nr 1, så derfor trenger jeg rett og slett litt mer forståelse for problemstillingen. Derav denne tråden.

Jeg kjører tilnærmet ikke bil i vinterhalvåret. Vår, sommer og høst bruker vi bilen for å komme oss til golfbaner og på hytta.

Vi har to biler, den ene står mye på denne tiden av året, mye mindre i sommerhalvåret.

Jeg er villig til å betale ganske mye for den friheten det gir med to biler. jeg reiser kollektivt til jobb, men har mye i privatlivet som jeg rett og slett ikke hadde hatt kapasitet til å følge opp uten bil. Syke foreldre på sykehjem - som bor 28 km unna - fire bytter med kollektiv og 9 minutters gange i ene enden, totalt 1t 30 minutter en vei, gjør det ganske umulig for meg å besøke dem uten bil. Vi kunne kanskje klart oss i hverdagen med en bil, men vi har familie som ikke bor på sykehjem også som vi ønsker å ha jevnlig kontakt med og vi har mange aktiviteter på hvert vårt hold som gjør at vi trenger å kjøre hver vår vei flere ganger i uken.

Jeg liker veldig godt rabattordningen ruter har nå - det gjør det mye mer lønnsomt for meg å velge kollektivt, selv om jeg reiser til jobb 3 g/uke. Jeg bor utenfor Oslo, og betaler for to soner når jeg reiser kollektivt.

For 2 år siden besvimte mannen min uten at legen kunne finne noen grunn, så han fikk derfor midlertidig kjøreforbud i 6 mnd, så da fikk vi testet hvordan det var med 1 sjåfør (vi behold bil nr 2 siden dette var midlertidig). Det var utrolig krevende, all kjøring og handling falt på meg. Og jeg ble veldig klar over alt man skaffer "på veien" når man er ute med bilen, kjøper mat, kjøper klær/utstyr, man bytter kanskje en vare og henter en pakke osv. Så man må ta med seg at det ikke er bare persontrafikk bilen brukes til, men alle mulige andre ærender. Om det fantes gode nok løsninger for varelevering, hadde det lettet noe, men godt levert kjører seg alltid fast i snøen og post nord sender julegavene mine til feil sted i landet, så det er nok ikke rett rundt hjørnet.

Vi har 5 km til skole og butikk, vi kjører ungene både til vennebesøk og fritidsaktiviteter, eneste kollektivtilbud er skolebussen, så 1 bil skjer ikke før vi begge er pensjonister. Skal kjøpe elsykkel til våren, den vil kunne ta noe persontrafikk, og hadde vi bodd mer sentralt kunne nok elsykkel erstattet bilen i deler av året.

Vi bodde i Oslo tidligere og syklet ungene til barnehage og handlet med sykkelvogn, tok banen til byen, stranda og skiløypa, men det er en annen verden her ute i periferien.

Tusen takk. Dette er veldig nyttig for meg. Og så synes jeg at jeg har en ganske spennende jobb hvor vi kan få fordype oss i slike problemstillinger.

Vi har én bil, og ingen planer om å skaffe nr 2. Ja, det krever litt planlegging til tider, særlig da Ville fortsatt gikk på korps, men vi pleide å avtale samkjøring med andre som skulle på samme øvelser.

Hos oss har kollektivtilbudet blitt bra i retning av byene. Det hjelper likevel lite hvis man ikke lærer barna å bruke det, i stedet for å kjøre dem overalt. Da Ville gikk på konfirmasjonskurs, gikk hun sammen med to venninner fra nabolaget. Bussen går direkte, med 5-10 minutter å gå i hver ende, og kurset startet midt i ettermiddagsrushet. Likevel endte det med at de andre foreldrene ville kjøre og hente jentene hver kurskveld...

Det er mange steder det ikke er grunnlag for så godt kollektivtilbud. Men jeg har inntrykk av at for mange er det en tanke om at man skal kunne rekke alt, og kunne gjøre hva man vil akkurat når man vil, som fører til at man blir avhengig av å kjøre.

celebelen skrev:

Hos oss har kollektivtilbudet blitt bra i retning av byene. Det hjelper likevel lite hvis man ikke lærer barna å bruke det, i stedet for å kjøre dem overalt. Da Ville gikk på konfirmasjonskurs, gikk hun sammen med to venninner fra nabolaget. Bussen går direkte, med 5-10 minutter å gå i hver ende, og kurset startet midt i ettermiddagsrushet. Likevel endte det med at de andre foreldrene ville kjøre og hente jentene hver kurskveld...

Dette er interessant. Vi opplever noe av det samme, og er det som får meg til å stille spørsmål om hvor reell problemstillingen er. For den føles helt reell for de foreldrene som velger å kjøre, selv om jeg ikke forstår hvorfor de velger det. Jeg mener at tenåringer kan å ta kollektivtransport (selvsagt gitt at det er et relativt høyfrekvent tilbud) hvis de bare trenger å ha med en moderat mengde utstyr. Men jeg ser jo at mange rundt meg velger å kjøre. Jeg føler meg kjip når jeg avviser å samkjøre og heller oppfordrer til at de reiser sammen.

(I min verden er det ingen ekstrakostnader knyttet til en ekstra tur ettersom alle fire familiemedlemmer er utstyrt med månedskort som uansett brukes hver dag for å komme seg på jobb/skole.)

Jeg er enig med deg, celebelen, i at ungene må lære seg å bruke kollektivtilbudet som finnes. Vi bodde inntil nylig i en kommune hvor det var ganske bra kollektivtilbud ut og inn mot Oslo, men hvor det å reise på kryss og tvers i kommunen, krever mye tid og flere bytter. Fir svært mange barn er det ikke et reelt alternativ å reise kollektivt 1 time hver vei for å delta på aktiviteter etter skoletid.

Pøbelprinsessen gikk på videregående i Oslo, vi bor i nabokommune. Null problem å reise kollektivt daglig.

Må legge til etter å ha lest Tjorvens innlegg. Fra der vi bodde før til den lokale skøytebanen (der naboungene spiller bandy) tar det 1 time kollektivt fra vår tidligere adresse, men 19 min gange en vei uten bytte av kollektivmiddel, litt kortere tid, men med 7 min gange i hver ende, ved bruk av to kollektivmiddel. Bandy krever mye utstyr også, så tung bag. Det tar 7 min med bil.

Til en av de populære fotballarenaen der mange av ungene i nabolaget spiller, tar det min 36 min å reise kollektivt, men opptil en time etter 20.00- med tre bytter av transportmiddel, og 7 min gange i ene enden, 5 min i andre. Det tar 8 minutter med bil.
Jeg skjønner jo at folk kjører. Ungene skal jo gjøre lekser, spise og legge seg og sånn også.

Til kulturskolen var det greit å reise kollektivt, da - fordi det var i kommunesenteret og kun krevde noen stopp med tog eller buss.

dette er i en av landet største og mest tett befolkede kommuner.

Så det er ikke så rart at folk velger å kjøre og hente mange steder, synes jeg

Vi har to biler nå, men hadde en bil fra januar til august. Og da en EL-bil av gammel modell, som ikke er så glad i kaldvær. Så vi måtte innimellom låne bil av foreldrene mine, hvis vi skulle lenger enn i området her.

Vi bor 2 km fra barne/ungdomsskolen og 4 km fra videregående. Til sentrum er det 3 km. Skal vi ha noe mer enn cubus og matbutikker, så må vi til en av nabo-kommunene, og det er 15 km til det ene (hvor sykehuset også er), og 32 km til det andre.

Det går noen busser her, men jeg tror ikke vi på fornuftig vis hadde kommet oss hjemmefra og feks til sykehuset kollektivt.

Hadde ikke kommet oss til feks ridesenteret, kulturskolen etc. uten bil.

Nå som samboeren ikke jobber lenger, og får taxi til dialyse, så er muligens ikke behovet for to biler så stort, men det er radig med el-bilen, også får diesel-bilen stå så mye som mulig. Å ha bare el-bilen går ikke, for vi får ikke alle inn i bilen, haha.

De aller, aller fleste rundt oss har to biler. De som har en bil, da er det pensjonister.

Da vi bodde i Oslo hadde vi bare en bil, og jeg tror jeg kjørte selv veldig sjelden de årene vi bodde der. Jeg tok heller t-banen. Da hadde vi "matebuss" rett utenfor stuedøra, og det var heller ikke langt å gå til senteret og ta t-banen hit eller dit. Men vi brukte bilen på mathandel og slike ting. Men i Oslo kunne jeg greid meg uten bil, nå er det jo hjemkjøring av matvarer og sånn også.

Det finnes ikke her, dessverre.

Jeg bor i Bergen, i en av bydelene Sør for byen. Har et par km til bybanestopp, så buss er kollektivalternativet.
Jeg bruker et drøyt kvarter på å kjøre til jobb og ca 1 time kollektivt.
Mannen er mye på farten i sin jobb, og det er praktisk med egen bil.
Mellomste jobber på et sted med dårlig bussforbindelse på kveldstid, og yngste trener på en bane som også har begrenset bussforbindelse på kveld og helg.
I tillegg har vi hytte på fjellet, og ønsker en solid god vinterbil.
Våre biler er i bruk mange ganger om dagen.

Vi hadde helt sikkert klart oss med bare en bil, men vi hadde brukt ekstremt mye mer tid på transport. Vi snakket tilsammen mange timer ekstra hver dag.

Jeg er veldig glad for friheten 2 biler gir oss, og det vil sitte langt inne å justere ned til 1 bil slik vi har det nå. For at det skulle være et reelt (frivillig)alternativ måtte vi antakeligvis ha flyttet eller byttet jobb og evt fotballklubb for minstemann.

I de periodene vi har hatt to biler har hverdagslogistikken vært betraktelig enklere.

De årene vi hadde små barnehagebarn kunne jeg gå til jobb på under en halvtime, men da måtte mannen både hente og levere. Ni timer i barnehagen er lenge for en liten knott. Hvis jeg skulle ta kollektivt og levere/hente i barnehagen måtte vi ha tatt bussen halvannen time før jeg skulle være på jobb, og trillet vogn en halvtimes tid i hver retning. (Barnehagen var noen km unna der vi bodde.) Utenfor sentrumskjernen er det langt mellom holdeplassene. Buss på morgenen 6.30 for å rekke jobb til 08, da hadde vi vært i barnehagen litt over 07, og jeg måtte gå et par km til jobben derfra. Hvis jeg da jobbet til 16 var det samme halvtime å gå til barnehagen, og da gikk vel neste buss vi kunne ta hjem 17.30. I praksis hadde vi vært ute av huset ca 06.15 - 17.50. Med bil kunne jeg da hvis mannen var borte reise 7.30 og være hjemme 16.30. Stort sett kunne en av oss levere og den andre hente, så barnehagedagen kanskje ble 7 timer i stedet for 9.

Da ungene ble større og den biten med barnehage og henting utgikk ble det lettere, men vi har hatt mange varianter av å kjøre og hente hverandre på jobb, og mye "vente i en halvtime i bilen" fordi den enes jobb og ungenes treninger ikke er ferdige samtidig. Hadde vi hatt to biler hadde vi i langt større grad praktisert at den som var ferdig på jobb først dro hjem og laget middag f.eks. Nå er ungene mer eller mindre voksne, så hvis mannen er ferdig på jobb en time etter meg kan jeg faktisk stikke på biblioteket eller ta en kaffe i sentrum mens jeg venter, det letter ting betraktelig! 🙂