Dyre klær er for voksne?

Det var et litt rart argument, ja. Når det er sagt, kjenner jeg meg faktisk veldig godt igjen i det. Da jeg vokste opp, var det et stort merkepress på skolen, og jeg var blant dem som fikk minst av de dyre klærne. Det var typisk slik at jeg endelig fikk grått meg til det idet det kom på halv pris og var på vei ut av motebildet. I tillegg til at vi ikke hadde voldsomt god råd, var mamma veldig bevisst på at jeg ikke skulle få alt jeg pekte på. Det var kjipt der og da, men det har gitt meg en enorm glede av og interesse for klær som voksen. Jeg blir veldig, veldig glad for å kunne kjøpe fine ting som jeg virkelig har lyst på. Ikke dermed sagt at jeg velger merkeplagg eller det dyreste, men gleden over valgfriheten er stor.

Jeg så en fjortis som prøvde dunjakke sammen med sin mor her forleden, og ble nysgjerrig på hva som var in nå, så jeg gikk bort og kikket på stativet. Jo takk - Canada Goose til 6400, ja. Må si meg enig med Iset: Det hade jeg ikke betalt om jeg var mangemillionær en gang.

Jeg var en av dem som ikke hadde merke klær da jeg var liten, jeg var bitte lita (det er jeg enda ) Så mine klær var barnslige. Så barna mine har litt finere merker på enkelte klær. Opprinnelig pris på jakkene til gutten er 1300 pr stykk.
Hva andre måtte mene om det bryr jeg meg svært lite om, jeg vil bare ikke at barna mine skal føle seg utenfor på den måten som meg.

Må nesten flire litt også jeg, for eldste fikk vinter sko til nesten 1000 kr i år. Da ble det stilt spørsmål om de var ekte, det var jo bare ett pr Roots støvler liksom 😀 Finnes det kopi av Roots??

Polyanna skrev:

Forstår i grunnen argumentet, jeg.

Det er noe med at man skal strekke seg etter å SELV kunne få råd til luksusgoder, om det er det man ønsker seg. At det ikke er noen selvfølge, men noe som kommer etter EGEN, hard innsats og EGNE tjente penger og EGNE prioriteringer.

Noe sånt.

Helt enig, når man ser sånn på det. I dag får altfor mange ungdommer alt de peker på, de skjønner overhodet ikke verdien av penger og at noen faktisk må tjene dem. Jeg gikk tidlig med aviser og bidro til husholdningen da jeg bodde hjemme, og mamma var svært obs på å lære oss barna verdien av penger.

Vanskelig å vite helt hva hun mente. Men jeg mener også at barn ikke skal være "likestilt" med voksne når det kommer til økonomi, rett og slett fordi det er de voksne som står for inntjeningen. Jeg kan bestemme at vi skal ha ny bil (og derfor har vi to gamle ), men det kan ikke ungene. Det er jeg som setter maksimumsgrensen på innkjøp på diverse etc

Og så lurer jeg på hvor lett det blir å bli økonomisk uavhengig og skulle klare seg selv på studielån eller på nybegynnerlønn i sin første leilighet, når man tar 7000-kronersjakker som en selvfølge...

Polyanna skrev:

Og så lurer jeg på hvor lett det blir å bli økonomisk uavhengig og skulle klare seg selv på studielån eller på nybegynnerlønn i sin første leilighet, når man tar 7000-kronersjakker som en selvfølge...

Det er nettopp det jeg også mener.

(Digresjon: Jeg snublet over et innlegg på en diskusjonsside der en jente hadde fått en 4000-kronersjakke i fjor og ikke syntes hun kunne bruke den i år også, så tema var hvordan få mamma og pappa til å betale for en ny. Hun møtte til og med stor forståelse.)

Polyanna skrev:

Og så lurer jeg på hvor lett det blir å bli økonomisk uavhengig og skulle klare seg selv på studielån eller på nybegynnerlønn i sin første leilighet, når man tar 7000-kronersjakker som en selvfølge...

Ja, du sier noe der gitt.

Her i huset er det JEG som velger for barna mine, de krever det ikke. Det er jeg som går å kjøper dyre klær til dem, men de har ikke bare dyre klær altså.

Polyanna skrev:

Og så lurer jeg på hvor lett det blir å bli økonomisk uavhengig og skulle klare seg selv på studielån eller på nybegynnerlønn i sin første leilighet, når man tar 7000-kronersjakker som en selvfølge...

Det oppdager man jo fort ... eller så får du pappa til å betale for klærne dine også etter at du har flyttet hjemmefra. Det fins nok av eksempler på det.

Vi forsøker å lære ungene om økonomisk prioritering og budsjettering, men foreløpig er vi på et noe enklere nivå. Nå erstattes ikke ting som ødelegges med vilje og man får nytt fordi det gamle er for lite, ikke fordi man vil ha noe nytt.

Polyanna skrev:

Og så lurer jeg på hvor lett det blir å bli økonomisk uavhengig og skulle klare seg selv på studielån eller på nybegynnerlønn i sin første leilighet, når man tar 7000-kronersjakker som en selvfølge...

Det er et virkelig godt argument. Men det er vel kanskje sånn at de som får jakker til 7000 aldri slutter å få penger av pappa.

Har jo også hørt om jusstudiner (for å bruke et gammeldags uttrykk) som har prostituert seg for å henge med på merkekjøret.

Selv bruker vi ikke penger på merkeklær i noen særlig grad. Det er ikke så veldig bevisst, men jeg er vel for kjip til å bruke så mye penger på ett plagg. Jeg kunne nok ha brukt opp til 4000 på en vinterjakke, men det er ikke noe som blir gjort hvert år for å si det sånn.

Og jeg håper ungene mine lærer litt verdien av penger. Og at man for å få noe må ofre noe annet.

mkj skrev:

Selv bruker vi ikke penger på merkeklær i noen særlig grad. Det er ikke så veldig bevisst, men jeg er vel for kjip til å bruke så mye penger på ett plagg. Jeg kunne nok ha brukt opp til 4000 på en vinterjakke, men det er ikke noe som blir gjort hvert år for å si det sånn.

Samme her, jeg prioriterer å kjøpe brukt, faktisk. Da får jeg gode klær til en rimelig penge og bidrar samtidig til miljøvern via gjenbruk. Vi har stort fokus på gjenbruk her i huset, så jeg kjøper så mye jeg kan brukt. Det synes jeg flere burde gjøre.

Jeg liker også godt dyre klær, men ikke å bruke penger på dem. Elsker å gjøre gode bruktkjøp eller kjøp på salg, og kjøper relativt lite.

Angelique.

Polyanna skrev:

Og så lurer jeg på hvor lett det blir å bli økonomisk uavhengig og skulle klare seg selv på studielån eller på nybegynnerlønn i sin første leilighet, når man tar 7000-kronersjakker som en selvfølge...

Nemlig. Vi lette etter vinterjakke til sekstenåringen i helga, men den eneste han likte var en til nesten 4000. Vi sa nei, vi sa at enten fikk han spytte i en tusenlapp selv (minst) eller så fikk han se seg om etter noe annet. Men å betale penger selv var visst ikke interessant, gitt. Så vi kom til enighet om å fikse den gamle, ødelagte vinterjakken hans. Og det skulle damen i systua ha den svimlende sum av 380 kroner for.

Sekstenåringen får lære seg at han ikke får ting lagt i fanget. Vi hadde selvsagt spandert jakke på han, men ikke en til fire tusen. Det hadde jeg ikke spandert på meg selv heller, så hvorfor skal han behandles annerledes?

Nå vet jeg at andre synes at 4000 for en vinterjakke er helt normalt, men det er det altså ikke for oss.

Vi har god råd, men det kommer aldri, og ikke da heller, til å bli kjøpt jakker til mangfoldige tusen kroner til ungene her i huset. Jeg fikk aldri Milet-jakke da jeg var tenåring, og selv om det var kjipt da, så forstår jeg det nå.

Å kjøpe klassiske plagg man kan bruke i årevis er en ting, å kjøpe moteriktige klær man ikke engang ville bli sett død i året etterpå ser jeg ikke poenget i. I alle fall ikke på normale økonomier. Er man virkelig rik med null behov for å prioritere skal jeg ikke blande meg. Dyr mote kommer jo oss som kjøper de billige kopier til gode også. 😉

Polyanna skrev:

Forstår i grunnen argumentet, jeg.

Det er noe med at man skal strekke seg etter å SELV kunne få råd til luksusgoder, om det er det man ønsker seg. At det ikke er noen selvfølge, men noe som kommer etter EGEN, hard innsats og EGNE tjente penger og EGNE prioriteringer.

Noe sånt.

Jeg er veldig enig og det er derfor eldstejenta må jobbe for unødig luksus (hun får penger for husarbeid som hun kan bruke til ting vi mener faller utenfor det hun TRENGER) og har fått innpodet at hun selv er ansvarlig for å skulle få gode karakterer, god utdanning som igjen gjør henne i stand til å kjøpe alle de fine skoene, veskene og klærne hun måtte ønske.

Påfallende mange mener det er foreldrene og evt. mannen som skal skaffe dem det de har lyst på.

Jeg må si at jeg syntes det var fantastisk å tjene mine første lønninger fra drittkjip priklejobb på gartneri og handle de buksene jeg selv ønsket, de skoene jeg hadde lyst på og ikke minst en flaske med Trésor fra Lancôme. Jeg var så STOLT!

Jeg spanderte 1800 spenn på jakke til eldste i år. Jeg synes jeg var fullstendig spik spenna gæren og truet ham med juling om han får en rift i den.

Jeg tror jeg er kjip jeg. Det er igrunnen helt greit kjenner jeg.

Forøvrig har mine barn en del klær som er dyre i utgangspunktet. Men de er som regel ikke kjøpt til fullpris - med unntak av et par levisbukser og en hettejakke i et eller annet fancy merke. Resten er ikke dyrt for oss.

mkj skrev:

Har jo også hørt om jusstudiner (for å bruke et gammeldags uttrykk) som har prostituert seg for å henge med på merkekjøret.

Pasta Prada.

Polyanna skrev:

Og så lurer jeg på hvor lett det blir å bli økonomisk uavhengig og skulle klare seg selv på studielån eller på nybegynnerlønn i sin første leilighet, når man tar 7000-kronersjakker som en selvfølge...

Datteren til svogeren min fikk en Canadien Goose jakke i fjor, jeg var rystet, da var hun 15. Nå er hun 16 og lei jakken, den er for kort, for tynn blablabla. Men jeg får en ny av mamma snart, en annen farge en som er lengre....
Jeg foreslo at hun kunne selge den fra i fjor som hun ikke var fornøyd med, for å bli med på å finansiere den nye jakken, men neeeeiiii, hun skulle ha begge

Jeg forstår på en måte det argumentet. Det er noe som er skjevt når barn og ungdom i en familie har mer til personlig forbruk enn foreldrene som jobber. Det tror jeg ikke er bra hverken for barn eller foreldre, kanskje aller minst for barna som må få en blåmandag når de skjønner at lommepengene er det som blir igjen etter at alt det andre er betalt. Og alt det andre er ikke så moro å bruke penger på.

Men at barna ikke skal kunne spare seg opp til eller få noe som er dyrt og delvis bortkastet er jeg ikke enig i. Hvis Drømmen er en parajumpers-jakke som i barnestørrelser koster 4500 kr eller så og ungen sparer og sparer eller får den av foreldrene istedenfor noe av det andre barn og unge typisk får, tenker jeg det er helt greit. Noen har en dyr jake, noen driver med ridning, noen har kul sykkel, noen har nytt slalåmustyr, noen har ny pc. Problemet blir når et barn/ungdom får alt det alle har til sammen. Eller enda verre når dette blir normen. Da blir det et enormt press utav det, og de unge får et mildt sagt skrudd syn på personlig økonomi.

7000kr for en jakke......... og det en jakke til en 15-16åring? en JAKKE!?
Som foreldre tenker jeg at man har et vist ansvar å lære barna sunn fornuft -og innsikt i økonomi og forbruk, og det lærer man ikke barna ved å gi dem feks så dyre klær! En slik jakke vil koste dem feks halve "sommerlønnen" i mange tilfeller!
Jeg blir helt stum... Synes feks Bergans er mer enn dyrt nok, og kommer aldri til å kjøpe jakker til rundt 2000kr til mine barn! Og om det skulle skje at dem skulle finne på å ønsker seg det om 10-15 år; da må dem i såfall bidra og vere med på å spare selv. Det er liksom ikke noe som bare daler ned i hendene på dem. Dem må lære seg at penger ikke vokser på palmer, og at man faktisk må jobbe for å kunne kjøpe det man ønske seg, - og at det ikke alltid er sååå lettvint å få det man vil ha..

Å glede seg til å bli voksen for å kjøpe dyre klær....? Ok, der er ikke helt jeg. Men jeg ser ikke poeng med å kjøpe svinedyre klær til barn fordi de vokser, mister og ødelegger dem.