Det er vel sannsynlig at det ville vært et testamente der om han hadde skjønt hvilken vei det bar med businessen. Han døde jo også veldig brått sånn at ingen rakk gjøre noe som helst. Dermed er det et spørsmål om moral. Om han hadde fått sagt sitt så ville han ha ment at hun skulle hatt diverse. (Antar jeg, ellers er jo diskusjonen død.)
På den annen side tok han ingen grep for å ordne dette. Det var sånn han var etter hva jeg skjønner - handlet ikke inn mat til neste dag og spiste frokost på restaurant, planla ingenting osv. Og da blir det jo et spørsmål for de som står igjen da - om de skal gjøre det de vil tro han ønsket eller om de skal gjøre det de vil selv.
Moralsk burde de gjøre det man kan føle seg trygg på at er innenfor ønskene hans. Juridisk kan de gi beng.
Mitt inntrykk av enken eller hva det nå kalles når man ikke er gift, er at hun først og fremst er ute etter å ivareta det hun føler er kunst med en klar mening og forhindre at det ødelegges over en pengesekk. Det i seg selv er jo prisverdig. Min respekt for henne steg jo betydelig når hun viser at hun mener det hun sier gjennom å takke nei til tyve millioner og en styreplass altså.
Jeg tror slekta hans først og fremst vil ha pengene og tenker at de godt kunne overlatt den kunstneriske ivaretagelsen til hun som nå engang skjønte hva denne gikk ut på.
Også ler jeg godt av at hun ikke husker hvor den siste Milleniumboka er da. Men at hun mener bestemt å ha sett den et sted om hun bare kom på hvor. Jeg synes det var humoristisk.
(Med forbehold om at jeg ikke er veldig grundig inne i saken.)