Tenk om det var meg...
av
Helge Øverås
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på et støvete fortau i Calcutta,
fem år gammel, på fanget til min tiggende mor
og med et forundret blikk på alle de fremmede menneskene
som haster forbi i den tunge røyken som ligger over gatene.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en snødekket trapp i Bucuresti,
åtte år gammel, iskald på hendene
og uten andre eiendeler enn de klærne jeg har på meg,
den slitte trekkspillkassa med noen få mynter i
og det lille trekkspillet som jeg lærte meg å spille på i fjor.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en skitten pappeske i slummen i La Paz, sulten og tørst,
sammen med gatabarna som ruser seg på lim for å glemme smerten ved å måtte bo på gata
og sove i kloakkrørene for å holde varmen gjennom de lange og farlige nattetimene.
Tenk om det var meg
som akkurat nå - etter lang tid på flukt - satt barbeint og sliten i fjellene over Goma,
uten annet å leve på enn regnvann og røtter, og på leting etter faren min
som ble borte i kaoset da tutsiene angrep flyktningeleiren i Kahindo med granater for noen uker siden.
Tenk om det var meg
som akkurat nå var barnesoldat og satt innesperret i et varmt og overfylt fengsel i Kigali,
tiltalt for drap sammen med soldatene som drepte moren og
faren min
og som truet med å ta også mitt liv hvis jeg ikke gjorde som de sa.
Tenk om det var meg
som akkurat nå dro en av de tunge gruvevognene langt inne i fjellet i Serro Rico,
i 40 graders varme og med bare det flakkende lyset fra gruvelykta til å lyse opp de trange og farlige gangene
hvor lufta er så tynn og forurenset at alle kameratene mine får ødelagt lungene sine og dør før de har fylt 35.
Tenk om det var meg
som akkurat nå ble vekket midt på natta på en liten hybel i Ankara,
av sivilkledde og bevæpnede politifolk som setter bind foran øynene mine
og tar meg med til hovedkvarteret hvor jeg i over en uke blir forhørt, slått og torturert
- bare fordi jeg deltok i en demonstrasjon mot innføring av studieavgift på universitetene i Tyrkia.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt ensom og forlatt i en kald og trekkfull kjellerleilighet midt i Sarajevo,
97 år gammel, uten slekt og venner etter å ha overlevd tre kriger,
og uten andre eiendeler enn en seng, et par stoler, et kjøleskap og den lille leiligheten
hvor vinduene er dekket til med plast etter at glasset ble blåst ut av artillerigranatene.
Tenk om det var meg - hva ville jeg ha tenkt da...?
Hvorfor er det jeg
som sitter her i dette rike og fredelige landet
med nok mat og klær, i en varm stue og med «hvit jul» i gatene utenfor?
Hvorfor er det jeg
som sitter her i sofakroken og koser meg med julebakst,
i et rom fylt med julepynt og levende lys
og med Billie Holidays nydelige stemme strømmende ut av høyttalerne i bakgrunnen?
Hvorfor er det jeg
som sitter her og filosoferer over tilværelsen
og opplever den gode følelsen av ro, fred, trygghet og undring
som alle mennesker har krav på å få oppleve?
Hvorfor er det jeg
som sitter her og lurer på om jeg noengang fullt ut vil forstå
hvor heldig jeg er som er født i denne delen av verden
og hvordan livet mitt ville ha vært hvis jeg hadde vært født av andre foreldre,
på et annet tidspunkt og under andre himmelstrøk?
Hvorfor er det jeg...?
av
Helge Øverås
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på et støvete fortau i Calcutta,
fem år gammel, på fanget til min tiggende mor
og med et forundret blikk på alle de fremmede menneskene
som haster forbi i den tunge røyken som ligger over gatene.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en snødekket trapp i Bucuresti,
åtte år gammel, iskald på hendene
og uten andre eiendeler enn de klærne jeg har på meg,
den slitte trekkspillkassa med noen få mynter i
og det lille trekkspillet som jeg lærte meg å spille på i fjor.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt på en skitten pappeske i slummen i La Paz, sulten og tørst,
sammen med gatabarna som ruser seg på lim for å glemme smerten ved å måtte bo på gata
og sove i kloakkrørene for å holde varmen gjennom de lange og farlige nattetimene.
Tenk om det var meg
som akkurat nå - etter lang tid på flukt - satt barbeint og sliten i fjellene over Goma,
uten annet å leve på enn regnvann og røtter, og på leting etter faren min
som ble borte i kaoset da tutsiene angrep flyktningeleiren i Kahindo med granater for noen uker siden.
Tenk om det var meg
som akkurat nå var barnesoldat og satt innesperret i et varmt og overfylt fengsel i Kigali,
tiltalt for drap sammen med soldatene som drepte moren og
faren min
og som truet med å ta også mitt liv hvis jeg ikke gjorde som de sa.
Tenk om det var meg
som akkurat nå dro en av de tunge gruvevognene langt inne i fjellet i Serro Rico,
i 40 graders varme og med bare det flakkende lyset fra gruvelykta til å lyse opp de trange og farlige gangene
hvor lufta er så tynn og forurenset at alle kameratene mine får ødelagt lungene sine og dør før de har fylt 35.
Tenk om det var meg
som akkurat nå ble vekket midt på natta på en liten hybel i Ankara,
av sivilkledde og bevæpnede politifolk som setter bind foran øynene mine
og tar meg med til hovedkvarteret hvor jeg i over en uke blir forhørt, slått og torturert
- bare fordi jeg deltok i en demonstrasjon mot innføring av studieavgift på universitetene i Tyrkia.
Tenk om det var meg
som akkurat nå satt ensom og forlatt i en kald og trekkfull kjellerleilighet midt i Sarajevo,
97 år gammel, uten slekt og venner etter å ha overlevd tre kriger,
og uten andre eiendeler enn en seng, et par stoler, et kjøleskap og den lille leiligheten
hvor vinduene er dekket til med plast etter at glasset ble blåst ut av artillerigranatene.
Tenk om det var meg - hva ville jeg ha tenkt da...?
Hvorfor er det jeg
som sitter her i dette rike og fredelige landet
med nok mat og klær, i en varm stue og med «hvit jul» i gatene utenfor?
Hvorfor er det jeg
som sitter her i sofakroken og koser meg med julebakst,
i et rom fylt med julepynt og levende lys
og med Billie Holidays nydelige stemme strømmende ut av høyttalerne i bakgrunnen?
Hvorfor er det jeg
som sitter her og filosoferer over tilværelsen
og opplever den gode følelsen av ro, fred, trygghet og undring
som alle mennesker har krav på å få oppleve?
Hvorfor er det jeg
som sitter her og lurer på om jeg noengang fullt ut vil forstå
hvor heldig jeg er som er født i denne delen av verden
og hvordan livet mitt ville ha vært hvis jeg hadde vært født av andre foreldre,
på et annet tidspunkt og under andre himmelstrøk?
Hvorfor er det jeg...?
