SEKUND OG EVIGHET
En gang når du har kastet dine drømmer
på en annen mann og jeg har tapt min fortid
til en kvinne som har drømt om meg slik jeg ble
En gang når kjærligheten selv har funnet nye
elskende å elskes i, hvor er vi da
En gang når de som tro i våre spor
selv er blitt spor som blåste bort i jord og hav
En gang når vellyst, storm og sjelenød er blitt
et gudebildes milde fjerne smil i sten. En gang
når jorden, havet, gudebildene tar slutt. Hvor
er vårt løfte om bestandig kjærlighet da…
Finnes øyeblikk som rommer mer enn
vi kan bære? Favntak som griper etter mer
enn verden, som om verden er for trang for oss
Kjenn, så øre, så ute av oss selv om vi er
hos hverandre, elskede, er bare du og jeg
Kan dette dø? Skal også dette engang…
En gang når det vi kaller fremtid
er en sammenstyrtet kjeller under det vi kaller
tid og tiden selv er rent ut av alle timeglass
Hvem husker oss og våre minner da…
Se meg, hold meg, elske meg, der
Vi synker, synker til bunns i natten, Ja
som om sansene selv er de tidens hengsler som våre
favntak løfter oss ut av… Hvert salige sekund
En gang når alle stjernene er brent ut
og sluknet, og solen er det svarte hullet
jorden er forsvunnet i. Så er det likevel sant
at vi to har elsket hverandre
I all evighet
(Stein Mehren)
"En gang når de som tro i våre spor selv er blitt spor som blåste bort i jord og hav" 
