Er det viktig for deg at barna dine lærer høflighet?

Mine barn tar farmor (eller hvem det nå er vi er hos og spiser) i hånden når de takker for maten. Det er ikke noe vi har lært dem. Men vi har vært mye sammens med et annet vennepar der barna har blitt lært det, og det har visst smittet.

Njei, ikke like viktig som mange andre her synes, iallfall.

Vi har så utrolig mange andre "ting" å jobbe med at vi foreløpig ikke har lagt noe særlig vekt på høflighet i den grad det er snakk om her. Det er klart vi serverer ikke mat til en som roper eller sutresnakker, men ellers prøver vi bare å være gode forbilder. Jeg har aldri sagt til henne at hun skal takke for maten, men hun gjør det allikevel etter minst halvparten av alle middagsmåltider, for hun ser at både jeg og pappaen alltid gjør det.

Billa skrev:

Nei, jeg vet sannerlig ikke om jeg synes å TA verten som takk for maten føles naturlig for meg heller... Litt "slitsomt" å være vert eller vertinne hvis vi er en 8-10 voksne rundt bordet f.eks

Må visst begynne å korrekturlese litt her...

Høflighet er viktig hos oss også, inormale doser. Vi takker for maten, sier takk når noen sier værsågod (uansett om det er gave eller noe annet), vi sier værsågod, hei, hadet osv. Barna våre slipper å takke verten for maten ved å ta i hånden, det gjør jo ikke vi voksne heller når vi går fra bordet.

Ellers prøver jeg å gå foran med et godt eksempel ved f.eks å si til barna "Takk for at du kom så fort da jeg ropte på deg". Dette er faktisk noe jeg hører igjen fra 3-åringen min. Hun sier ofte "tusen takk" om noen gjør noe for henne, hjelper henne. Det er flott, synes jeg.

Begynner å bli viktig nå. Da barna var mindre var det ikke i fokus. Jeg synes selvfølgelig at barn (og voksne!) bør opptre høflig, men det er ikke min "hjertesak".

Ja, det er definitivt viktig her i heimen, og som noen andre over her har nevnt, så kommer man langt her i livet med gode manerer og folkeskikk.

Vi takker for maten, når vi får hjelp av hverandre til stort og smått, takker for gaver o.l.
Det er mye mer som går under min betegnelse på god høflighet, men dette var noe av det.

Ja, det er viktig. Men vi praktiserer det ved å være gode forbilder, så det kommer naturlig hos ungene også. Og vi ser jo at det gjør det.

Men det er viktig å kunne sette egne grenser for seg selv også, og jeg ville aldri tvunget barnet mitt til å klemme noen for å takke for en gave. (Ved å lære dem at det er rett eller si at det skal gjøres el.)

Normal høflighet er viktig for meg. Jeg syns ikke det er normal høflighet å ta noen i hånda og takke for maten. Det blir litt "over the top", men sånn i det store og hele syns jeg det er viktig å takke når man får noe, det er normal høflighet å si hei og hadet når vi kommer og går og slikt.

Vi har ikke behøvd å stresse så veldig med dette, da det tydeligvis ligger svært latent i Poden. Jeg lurer på om de jobber mye med det i barnehagen? For Poden sier Nei takk og Ja takk og skryter av oss når han mener det passer. Veldig morsomt egentlig.
Han er akkurat fylt 3, og det er litt underlig når han har slike høflige setninger.
"Vil du ha mere mat?"
"Nei takk, magen min er full"

"Skal jeg hjelpe deg med skoen?"
" Ja takk, jeg syns du er veldig flink mamma"

"Har du hatt en fin dag?"
Jo, takk, en nydelig dag. Sjokoladenydelig"



Vi voksne er nok ikke like høflig i dagligtalen, for å si det sånn.

Siri skrev:

Ja det er viktig for meg. Men å takke for maten ved å ta verten føles ikke naturlig for meg og da heller ikke noe jeg ville lært mine barn...

Kirsebær skrev:

Du så den

Nå som jeg er singel hadde det jo vært flott om kjekke menn var oppdradd til å takke for maten ved å ta verten.

Kirsebær skrev:

Nå som jeg er singel hadde det jo vært flott om kjekke menn var oppdradd til å takke for maten ved å ta verten.

Da skulle man jaggu begynt å lage mat.

Vel, til tema. Det er viktig for meg at guttene er høflige, men ikke viktigst av alt, lissom.

Jeg ser det for meg: med buksa på knea, "ja, så var det å takke for maten da"

Ja, det synes jeg er viktig. Min toåring er ganske høflig, sier takk når han får noe i hendene, det er veldig morsomt. Han har også nettopp lært seg at det heter "kan jeg få" istedenfor "få mer" og han forveksler ordene litt så han sier ofte "kan få jeg mer?"

For en stund siden skulle jeg ta på han skoene. Jeg måtte sitte i trappen med han på fanget og ta på disse skoene. Han var grinete og jeg gjorde det visst feil. Trasset og hylte. Da jeg var ferdig slapp jeg han avgårde, og han ropte, "takk".

Det kommer selvsagt an på hvordan man definerer høflighet. Jeg vil illustrere med et eksempel, fra mitt tantebarn var rundt 2-3 år gammel. Foreldre og besteforeldre var såååå stolte hver gang lille vidunder neiet og sa "tuuuse tatt" for hver lille sjokoladebit de puttet i henne. Det syns jeg er en meningsløs form for høflighet, og vi har aldri "dressert" ungene til det.

Eneste jeg forventer av å ta andre i hånda er hvis en voksen strekker fram hånda for å hilse på barnet. Da syns jeg at barnet skal ta den voksnes hånd, og presentere seg. Å ta i hånda for å takke for maten er "overkill". Jeg er heller ikke tilhenger av klemming som høflighetsgreie. Klemming er for de som er fortrolige med kroppskontakt med andre - og det er slett ikke alle voksne heller som liker den ustanselige klemmingen som opptrer i gitte situasjoner. Selv er jeg en klemmer, men respekterer hvis ungene ikke vil gi klemmer i øst og vest. Jeg syns også at ungene skal takke for en gave - men forventer ikke at barn sender takkekort i posten eller ringer og takker for en gave, dersom giveren ikke overleverer gaven personlig.

Og så er jeg generelt sett av den oppfatning at barn skal få uttrykke hva de faktisk mener, de skal ikke bare lire av seg tillærte fraser.

Så i sum - jeg tror mange vil oppfatte at vi syns høflighet er uviktig. Men for oss er altså noe av det viktig, og mye uviktig.

him skrev:

Begynner å bli viktig nå. Da barna var mindre var det ikke i fokus. Jeg synes selvfølgelig at barn (og voksne!) bør opptre høflig, men det er ikke min "hjertesak".

Og så enkelt og med så få ord kunne det faktisk sies. 😀 Helt enig.

Ja, det kan fort bli litt overkill.
Men køkultur er noe jeg "dresserer" ungene mine i, for jeg virkelig HATER dårlig køkultur. Vesla blir dyttet og trampet overende av andre (ofte større) barn i køer, og sånn vil jeg ikke at hun skal holde på. Fysj!

Iset skrev:

Ja, det kan fort bli litt overkill.
Men køkultur er noe jeg "dresserer" ungene mine i, for jeg virkelig HATER dårlig køkultur. Vesla blir dyttet og trampet overende av andre (ofte større) barn i køer, og sånn vil jeg ikke at hun skal holde på. Fysj!

Køkultur... jeg har "dressert" ungene mine til å passe på plassen sin, jeg... Ikke bare stå der og la deg trampe på og dytte vekk.

Hei, ja viktig for oss at barna lærer seg høflighet.
Takke for maten, takke for hjelp/gaver/seg, spørre pent spise pent mm. Har tre barn, og ser at det tar litt tid å lære/huske. Største bøygen er sjenanse, noe de er godt utrustet med hele gjengen. Ser at flere voksne reagerer dersom barna feks ikke takker for maten, og at sjenanse ikke blir godtatt som grunn... :-( Ser også at denne sjenansen har avtatt med alder og at eldste datter på 8 greier seg bra. :-)

Værre er det med foreldrene og høflighet... Gode rollemodeller er viktig, og da er det ikke bra når jeg selv glemmer. Dette skjer typisk når alle barna er med og jeg har mye å passe på 😮 Ikke bra. Noen flere som opplever det samme?

bina skrev:

Køkultur... jeg har "dressert" ungene mine til å passe på plassen sin, jeg... Ikke bare stå der og la deg trampe på og dytte vekk.

Jeg oppdrar også barnet i å passe på plassen sin og ikke bli dyttet vekk og trampet på. Men samtidig så er jeg ekstremt nøye med at han lærer seg pen oppførsel.

Som flere har sagt, et barn som oppfører seg pent og har en hyggelig væremåte ser blide ansikter rundt seg hele tiden, mens disse uoppdragne furteungene (alle vet av sånne) opplever jo en mye mindre hyggelig verden, de får mindre kos, oppmerksomhet og opplever antagelig også mye oftere sure mennesker mot seg.

Sjarmerende og beinhard er vel egentlig det jeg håper for barnet mitt.