Middlesex, diskusjonstråd

Kasia skrev:

Det eneste som glipper litt for meg er at Cal skifter kjønn etter et halvt sekunds tenkepause. Ja, litt lenger da, siden han hadde hatt mistanken en god stund. Han gikk lenge å lurte på hva som var galt med han, men det var ikke før han hadde sex for første gang at han i et glimt forsto hva det var. Uten at han beskriver noen form for kvaler eller tanker i det hele tatt i forkant, så bestemmer han seg for å bli gutt. Det virker som det er en relativt grei beslutning for han. Jeg klarte ikke fullt ut å forstå den avgjørelsen. Jeg forsto derimot godt at han rømte fra alt. Det syns jeg var en ganske naturlig reaksjon.

Han skiftet da ikke kjønn etter å ha hatt sex, men etter å ha lest journalen sin og sett at han faktisk var gutt. Og, ikke minst, etter at han oppdaget at legen ønsket å operere ham til å bli jente, selv om dette sannsynligvis ville føre til at han mistet all seksuell følelse. Han ville kanskje ikke tatt den samme beslutningen hvis han ikke allerede hadde hatt sex og dermed ante hva han dermed ville gå glipp av, men jeg oppfattet mer at det var den sterke forelskelsen i Objektet som avgjorde saken for ham. At det å definere seg som jente (og ta operasjonen) ville være å fornekte følelsene for, og forholdet til, henne.

Kasia skrev:

Slutten var forløsende da Desdemona fortalte hemmeligheten sin. Jeg tror hun hadde lengtet etter å få dette ut helt siden hun giftet seg på amerikabåten. Det ble aldri riktig for henne å være gift med broren sin, og hun sonet hele sitt voksne liv for det valget.

Ja. Det å forene de to tingene (å være hans søster og å være hans kone) og å innrømme overfor både seg selv og Cal at hun var begge deler, ble en veldig sterk parallell til Cals innrømmelse av sin egen tvekjønnethet, og spesifikt det at han på slutten av romanen forteller om dette til Julie. Jeg tror kanskje Cal greide å innrømme dette fordi han, etter å ha fortalt om Desdemonas hemmelighet, greide å forsone seg med begge disse to tabubelagte historiene, og innse at de var en uløselig del av hans (og Desdemonas) identitet. At det ikke bare er en forbrytelse og en tragedie, men at det er positivt også, for ellers ville han ikke eksistert og vært den personen han er.

Skilpadda skrev:

Han skiftet da ikke kjønn etter å ha hatt sex, men etter å ha lest journalen sin og sett at han faktisk var gutt. Og, ikke minst, etter at han oppdaget at legen ønsket å operere ham til å bli jente, selv om dette sannsynligvis ville føre til at han mistet all seksuell følelse. Han ville kanskje ikke tatt den samme beslutningen hvis han ikke allerede hadde hatt sex og dermed ante hva han dermed ville gå glipp av, men jeg oppfattet mer at det var den sterke forelskelsen i Objektet som avgjorde saken for ham. At det å definere seg som jente (og ta operasjonen) ville være å fornekte følelsene for, og forholdet til, henne.

Nei han skiftet ikke kjønn da han hadde sex. Men det var da det med ett gikk opp for han hvordan ting var fatt. Det var da han for alvor forsto at han kanskje var gutt.

Dette skjedde bare noen få uker før han sto med det endelige beviset i hånden. Jeg ser liksom for meg at jeg ville brukt mye lenger tid på å regelrett skifte kjønn. Det er jo som å bli en helt annen. En forelskelse kommer for meg litt i bakgrunnen når det gjelder å avgjøre en sånn ting for resten av livet. Det kan jo være det er litt av poenget da, at det falt Cal naturlig å bli gutt over natten siden han faktisk var en gutt.

Kasia skrev:

Nei han skiftet ikke kjønn da han hadde sex. Men det var da det med ett gikk opp for han hvordan ting var fatt. Det var da han for alvor forsto at han kanskje var gutt.

Ja, jeg vet ikke hvor jeg fikk det fra at du sa han skiftet kjønn etter å ha hatt sex. Jeg må ha lest litt på skrå.

Kasia skrev:

Dette skjedde bare noen få uker før han sto med det endelige beviset i hånden. Jeg ser liksom for meg at jeg ville brukt mye lenger tid på å regelrett skifte kjønn. Det er jo som å bli en helt annen. En forelskelse kommer for meg litt i bakgrunnen når det gjelder å avgjøre en sånn ting for resten av livet. Det kan jo være det er litt av poenget da, at det falt Cal naturlig å bli gutt over natten siden han faktisk var en gutt.

Jeg tror det kanskje må ha vært litt at ting falt på plass? At Callie ikke hadde følt seg "hjemme" som jente det siste året, hun skjulte ansiktet inne i håret og kroppen inne i klær, fordi hun merket/mistenkte at noe ikke var som det skulle være. Og jeg tror ikke Cal valgte kjønn på grunn av Objektet, direkte, men at selve forelskelsen, altså hans/hennes egne følelser, må ha føltes som ganske grunnleggende og viktige. At det ville være å fornekte sin egen identitet å velge bort følelsene. Og da han forstod at han faktisk var en gutt, innså han også bevisst at det var en forelskelse det var snakk om. På samme måte som han innså bevisst at han faktisk rent fysisk ikke var en jente, selv om han jo må ha vært "ubevisst" klar over akkurat det lenge.

Det er interessant i hvilken grad kjønn er definerende for identiteten, og i hvilken grad det ikke er det. Cal er åpenbart den samme personen som Callie, bare i mannlig utgave, liksom. Sin mors barn og sin brors søsken. ("I'm Tessie and Milton's kid," som han presenterer seg til bestemoren.) Så identiteten er egentlig den samme, med knapt nok større endringer enn dem som alltid følger med det å bli voksen. Men hvis legen hadde fått viljen sin, og Callie hadde blitt operert til å bli ordentlig jente, ville det være å drepe en del av identiteten hennes, og ikke bare fordi det ville ødelagt den seksuelle delen av identiteten, men fordi det ville redusert det komplekse individet Callie/Cal til "bare" en jente. (Og jeg ser litt Desdemonas historie som en illustrasjon på at det er skadelig å bli tvunget til å frasi seg en del av sin identitet og sin historie på grunn av konformitetspress og taburegler. Uten at jeg skal påstå at boken forsvarer ekteskap mellom søsken som en generell greie. 😉)

Jeg syntes det var veldig interessant at det ble et så avgjørende vendepunkt for Cal å se svart på hvitt at han biologisk var mann, XY. Hey, det er vitenskapelig bevist! Det vil bare være løgn og fanteri å skjære vekk dette biologiske faktum og fortsette som en keitete, uskjønn og lesbisk jente. Og så kvitter han seg med håret og klærne og jentefaktene, og stikker av for å starte sitt nye liv. Jeg synes det er mer overbevisende jo mer jeg tenker på det.

Nå har jeg tenkt litt, og her er det som gjør at det glipper litt for meg på akkurat dette punktet. Det har aldri vært skjult for leseren at Cal er en mann som var jente til han var 14, det blir fortalt oss veldig tidlig i boken. Det er den underliggende historien som leseren hele veien blir minnet på. Jeg fikk iallefall store forventninger til den delen av historien der avsløringen skulle komme, og hadde antakelig sett for meg at det skulle være mer orientert om kvaler og vansker rundt det å ta kjønnsvalget.

I tillegg så var Cal oppdratt til en jente under det jeg vil kalle puritanske forhold. Han visste ikke en gang hvordan en jente skulle se ut nedentil. I en alder av 14 hadde han ingen klar forestilling om at hans anatomi skilte seg ut fra andres. Han var skoleflink, pliktoppfyllende og uskyldig, alt dette inntil få uker før han ble gutt over natten. Det ble nesten litt for lettvint etter den oppbygnigen mot høydepunktet som foregikk gjennom hele boken. Jeg mener ikke nå at det ble for lettvint for Cal å bli gutt (eller hermafroditt), han hadde jo en diger ilddåp i San Fransisco, men den delen av historien ble for lettvint beskrevet i forhold til troverdigheten i resten av boken.

Mener jeg.

Jeg tar opp tråden i denne diskusjonen jeg. Har akkurat gjort meg ferdig med Middlesex. Har brukt en god stund på boken, men kan unnskylde meg med at jeg har født et barn i mellomtiden.

For meg var det bokens første og siste del som fenget mest. Jeg synes midtdelen var litt lang og traurig, men det er mulig jeg ikke hadde så god konsentrasjon da jeg leste den. Historien og Smyrna og hvordan de to søsknene fant hverandre som ektepar + deres første tid i Amerika var godt beskrevet og da de flyttet til Middlesex tok boken seg opp igjen. På slutten brukte hver ledige stund til å lese ferdig.

Etter å ha lest en artikkel om hermafroditter i A-magasinet for en stund siden synes jeg det var ekstra interessant å lese om Dr. Luce og denne tidens syn på kjønn og kjønnsidentitet. Husker at det sto noe om at man på 70-tallet trodde kjønn ble avgjort av ren oppdragelse, og at man gjorde et eksperiment med en kvinne/mann som senere begikk selvmord. Dette med kjønn og identitet er jo en debatt som går frem og tilbake - er kjønn rent biologisk eller er det oppdragelse, sosiale forventninger m.m? Det er en debatt som engasjerer meg og som jeg synes boken belyste.

Jeg likte også godt den klubben han jobbet på i San Fransisco. Den var veldig levende og morsomt beskrevet.

Av og til lurte jeg på hvordan forfatteren har gjort seg kjent med temaene i boken. I the Virgin Suicides skriver han om unge jenter og her om hermafroditter. Er han bare veldig flink til og interessert i å sette seg inn i helt andre menneskeskjebner enn sin egen eller finnes det noe selvopplevd i bøkene hans?

Kaskis skrev:

Av og til lurte jeg på hvordan forfatteren har gjort seg kjent med temaene i boken. I the Virgin Suicides skriver han om unge jenter og her om hermafroditter. Er han bare veldig flink til og interessert i å sette seg inn i helt andre menneskeskjebner enn sin egen eller finnes det noe selvopplevd i bøkene hans?

Jeg vet ingenting om Eugenides, egentlig, men dette du skriver, fikk meg til å tenke på et sitat fra Paul Austers Moon Palace, som jeg leser nå: "'Of course he was telling the truth,' she said. 'His facts might not always have been correct, but he was telling the truth.'" Det var en fin måte å si det på, jeg tror alle forfattere skriver om selvopplevde ting, men at det varierer veldig hvordan de iscenesetter dem. Middlesex er jo full av veldig allmenngyldige følelser, hvor eksotisk og delvis surrealistisk den enn er. Cals historie er en klassisk finne-seg-sjæl-historie, og på ingen måte en sensasjonsskildring av hermafrodittenes hverdag.

Men, som sagt, jeg vet så godt som ingenting om Eugenides. (Greker må han jo være med det navnet, så det greske emigrantmiljøet kan vi nok stole på at er selvopplevd.)

Kaskis skrev:

For meg var det bokens første og siste del som fenget mest. Jeg synes midtdelen var litt lang og traurig, men det er mulig jeg ikke hadde så god konsentrasjon da jeg leste den. Historien og Smyrna og hvordan de to søsknene fant hverandre som ektepar + deres første tid i Amerika var godt beskrevet og da de flyttet til Middlesex tok boken seg opp igjen. På slutten brukte hver ledige stund til å lese ferdig.

Ok. Da skal jeg kanskje ta den frem og lese slutten likevel?
Jeg er kommet til det punktet da Cal forlater sin familie og drar ut på egenhånd. Så la jeg boken fra meg.

Begynnelsen, - beskrivelsene i Smyrna, båtreisen, ankomsten til Amerika, beskrivelsen av tanten og onkelen og da de bodde der og frem til Middlesex var fasinerende syntest jeg. Jeg syntes forfatteren skrev levende og jeg fikk et godt innblikk i hvordan det var å være innflytter i Amerika. Spennende!

For min del ble det kjedsomt å lese fra da de kom til MIddelsex tror jeg. Oppdagelsen av at han var et annet kjønn (dette burde jo vært det som var mest spennende) syntes jeg var litt kjedsommelig... og som sagt jeg la boken fra meg.

Om dere sier at slutten er bra, så får jeg ta den frem igjen 😀 Liker egentlig ikke å ha bøker halvleste slengende rundt meg.

Myrsnipa skrev:

Jeg beklager å måtte meddele at denne boka fenget meg overhodet ikke. Jeg hadde ikke ærend å holde meg våken når jeg leste og falt alltid i søvn etter et par sider. Derfor leste jeg bare til side 70 eller noe, og kommer nok aldri til å gjøre den ferdig.

Må signere denne, men etter å ha lest gjennom tråden her så spørs det om jeg ikke må gi den en sjanse til! (etter at jeg er ferdig å amme vel og merke.. )

Og nå er han her med ny bok:

Så spennende med ny bok!

Jeg likte Middlesex veldig godt (ingen forståelse for Myrsnipa, med andre ord ). Tror jammen jeg leste den i 2004, om det kan stemme?

Interessant! Jeg likte The Virgin Suicides kjempegodt også, så kanskje denne er noe jeg må ha.

Jeg har ikke lest boka, men utfra det jeg leser her høres det litt sånn John Irwingish ut?
Jeg liker det sært, med mye detaljer og mange historier så det høres ut som en bok (og forfatter) jeg kan merke meg? Jeg har lest alt av J I og er på utkikk etter noe nytt.

Floksa skrev:

Jeg har ikke lest boka, men utfra det jeg leser her høres det litt sånn John Irwingish ut?
Jeg liker det sært, med mye detaljer og mange historier så det høres ut som en bok (og forfatter) jeg kan merke meg? Jeg har lest alt av J I og er på utkikk etter noe nytt.

Middlesex er helt fantastisk!

Nå fikk jeg egentlig lyst til å lese den om igjen.

Jeg har den i bokhylla ser jeg, men tror ikke jeg har lest den. :distre: Kanskje det er neste bok jeg skal ta fatt på da.

Jeg har lånt boka bort, men husker ikke til hvem. Ønsker også å lese den en gang til.

Lurer på om jeg har den enda, eller om den er gått til resirkulering under siste flytting.
Det var en bokklubbok for noen år siden.

Jeg har ikke lest den, men nå ligger den på kindelen min.