Hvorfor gi/ikke gi noe til konfirmasjon

Jeg er ikke konfirmert, mine sønner er ikke konfirmert. Våre bevisste valg om dette har ikke blitt belønnet med gaver.

Vi gir gave til naboers barn og venners barn når de konfirmeres. Kjenner ingen som ikke har hatt konfirmasjon på noe vis, så vi har ikke trengt å tatt standpunkt til dette i forhold til gaver.

Våre fire barn har hatt like stort selskap og fått like store gaver fra alle gjestene, men bare tre av dem konfirmerte seg. Rammene var tilnærmet helt like ellers.
Jeg vet ikke helt hvordan det hadde blitt uten noe selskap, vi hadde helt sikkert gitt det samme til vårt barn uansett, men jeg tror egentlig ikke de hadde fått noe av andre.

Jeg tenker at gavene følger selskapet på en måte. I vår familie er det uansett ikke snakk om store verdier, typisk 1000-1500kr fra familien. Gir selv kun om det er selskap. Kanskje ville det vært annerledes om det var snakk om 1000vis av kroner.

rine skrev:

Det kan nok hende at jeg ikke hadde kommet på at det var konfirmasjon hvis den som valgte å ikke ha fest var eldst, det skal sies. I så fall ville han ha fått gave det året søsteren sto konfirmant, da ville jeg ha kommet på at jeg hadde forsømt meg tidligere.

Akkurat dette skjedde meg, så storebroren til fjorårets konfirmant fikk også gave fra tante (meg).

Jeg er ganske enig i det du skriver, My. I vårt tilfelle, syntes gutten det ville være hyklersk å konfirmere seg kun for å få gaver. Og det er ikke å stikke under en stol at en del ungdommer gjør nettopp dette.

Det er nettopp fordi jeg ikke forventer at han får gave på lik linje som søsteren at vi landet på valget om å ordne det selv. Besteforeldrene er generelt veldig rettferdige og gir samme beløp til alle barnebarna i alle anledninger, men akkurat der tror jeg det har glippet. Jeg velger å ikke la det plage meg.

Jeg gir gaver om noen konfirmerer seg - uavhengig av om jeg er invitert eller ei. Om man ikke konfirmerer seg og ikke har selskap what so ever, så kommer jeg nok ikke på å gi gave, uten at det er en prinspippsak.

C3PO skrev:

Jeg er ganske enig i det du skriver, My. I vårt tilfelle, syntes gutten det ville være hyklersk å konfirmere seg kun for å få gaver. Og det er ikke å stikke under en stol at en del ungdommer gjør nettopp dette.

Det er nettopp fordi jeg ikke forventer at han får gave på lik linje som søsteren at vi landet på valget om å ordne det selv. Besteforeldrene er generelt veldig rettferdige og gir samme beløp til alle barnebarna i alle anledninger, men akkurat der tror jeg det har glippet. Jeg velger å ikke la det plage meg.

Jeg vet mange er uenige, men jeg synes at det å samle familien for å feire, med gaver og selskap, at man står ovenfor et nytt kapittel i livet, ikke er hyklersk i det hele tatt. Hvis påskuddet for å kunne gjøre dette er deltakelse på et kurs, der man lærer å stille spørsmåltegn ved etablerte sannheter, og reflektere over litt mer "voksne" problemstillinger, enten det er med religiøs eller sekulær vinkling, så er jo det fint. Da får de kanskje med seg noe tankemat på veien og lærer litt i tillegg, uansett hva som måtte være den opprinnelige motivasjonen for å delta på kurset. Men feire undommen mener jeg også man kan gjøre uten kursdeltakelse. Det er så få ganger i livet man står i sentrum på denne måten, som enkeltperson, såpass høytidelig og med storfamilien til stede. Det i seg selv synes jeg er en verdifull tradisjon, uansett hva man kaller det.

Høns skrev:

Jeg tenker at gavene følger selskapet på en måte. I vår familie er det uansett ikke snakk om store verdier, typisk 1000-1500kr fra familien. Gir selv kun om det er selskap. Kanskje ville det vært annerledes om det var snakk om 1000vis av kroner.

Kom på at jeg jo har gitt like stor gave til 18årsdag da vedkommende ikke konfirmerte seg og heller hadde stort selskap når han ble 18.

My skrev:

Det er så få ganger i livet man står i sentrum på denne måten, som enkeltperson, såpass høytidelig og med storfamilien til stede. Det i seg selv synes jeg er en verdifull tradisjon, uansett hva man kaller det.

HELT enig! Og jeg skjønner ikke hvorfor det skulle være noen dårligere anledning enn at man tilfeldigvis har blitt 50-60-70 år gammel.

For oss er denne konfirmasjonen, som strengt tatt ikke er konfirmasjon ettersom kurs og seremoni utgår, viktig for at ungdommen skal føle at hun gjør noe av det samme som alle andre. Hun har mistet så mye, over så lang tid. At å ha dette selskapet sammen med familien er veldig viktig.

Hun er nok litt a-typisk ungdom, da hun ikke har reflektert over at hun får gaver, og ikke ønsker seg noe som helst. Hun har null tanker om hva som er vanlig, og at man faktisk får litt større gaver enn til bursdager.

Noen rundt oss som ikke kjenner henne så godt kan sikkert tenke at hun gjør det for gaver, men lenger unna sannheten tror jeg ikke man kan komme. *ler*

Vi spurte jo om hun ønsket seg PS5, ettersom Bonusgutten fikk det i sin konfirmasjon. Da så hun på meg som om vi foreslo at hun skulle rane en bank. For hun hadde en PS4 som funket, så hvorfor bytte ut noe som virker? *ler*

Jeg forventet på ingen måte at folk skulle huske på at knerten ikke konfirmerte seg. Samtidig satt jeg stor pris på at pappa ønsket å markere det. Og kanskje i vel så stor grad som pengene den lille «talen» om hvor stor respekt han hadde for dette valget.

Og så føltes det veldig naturlig å gjøre det klart for knerten at han også får bunad/folkedrakt/samekofte når/hvis han ønsker seg det. På samme måte som storesøster fikk. Foreløpig er han verken utvokst eller har det ønsket.

Serafin skrev:

For oss er denne konfirmasjonen, som strengt tatt ikke er konfirmasjon ettersom kurs og seremoni utgår, viktig for at ungdommen skal føle at hun gjør noe av det samme som alle andre. Hun har mistet så mye, over så lang tid. At å ha dette selskapet sammen med familien er veldig viktig.

Hun er nok litt a-typisk ungdom, da hun ikke har reflektert over at hun får gaver, og ikke ønsker seg noe som helst. Hun har null tanker om hva som er vanlig, og at man faktisk får litt større gaver enn til bursdager.

Noen rundt oss som ikke kjenner henne så godt kan sikkert tenke at hun gjør det for gaver, men lenger unna sannheten tror jeg ikke man kan komme. *ler*

Vi spurte jo om hun ønsket seg PS5, ettersom Bonusgutten fikk det i sin konfirmasjon. Da så hun på meg som om vi foreslo at hun skulle rane en bank. For hun hadde en PS4 som funket, så hvorfor bytte ut noe som virker? *ler*

Om hun så hadde gjort det for gavene hadde det også vært greit. Det er vel de færreste som gjør det kun for gaver, selv om gavene er hovedmotivasjonen for en del, og det er de færreste som ikke synes gaver er stas, det er en ærlig sak. Jeg elsker å få gaver. 😀 Bare det å motta gaver i denne anledningen krever også en del av mange ungdommer i denne alderen. De må pynte seg, de kan ikke gjemme seg i en hettegenser. De må se slektninger i alle aldre i øynene og takke, motta komplimenter, bli fotografert, kanskje bli holdt tale til, og noen sier også noen ord selv, avhengig av hvor de er og hva de mestrer. Ungdommer er så ulike, for mange er bare det å takke, smile, bli fotografert og være pyntet en stor nok utfordring, og mange vokser veldig på denne dagen. Med tanke på den kampen din datter kjemper hver eneste dag, så er det få som fortjener gaver mer. Et konfirmantkurs og en seremoni er ingenting i forhold. Så om noen tenker at hun gjør det for gavene så må de bare tenke det, hun fortjener hver eneste en.

Det er rart at vi snakker om 15-åringer som gjør noe "kun for gavene", mens ingen spør hva som er motivasjonen når godt voksne folk feirer bursdagen sin.

Input skrev:

Det er rart at vi snakker om 15-åringer som gjør noe "kun for gavene", mens ingen spør hva som er motivasjonen når godt voksne folk feirer bursdagen sin.

Det er jeg enig i. Da minstemann skulle ha fest så var motivasjonen hans å samle familie og venner for en fest selv om han ikke konfirmerte seg, han ble overrasket over at han fikk gaver.

Vi opplevde en litt overraskende fest i familien for litt siden. Jeg har en slektning som gjorde stort nummer ut av å ikke komme i konfirmasjonene til barna mine, "for hun synes ikke noe om konfirmasjoner, og det er jo mest for å få gaver". En av hennes etterkommere ba så inn til 15års-feiring. Og det viste seg å være 50 gjester, leid lokale, catering og bugnende kakebord. Men altså ikke konfirmasjon, per se.

Absolutt, My, man kan ha en feiring uansett. I vårt tilfelle bor mesteparten av gjestene på andre siden av landet, så det er ikke bare tromme opp en fest uten veldig lang varsel. For sønnen min, er det først nå der hadde vært naturlig med en feiring, men med syke besteforeldre og travle onkler og tanter, har vi innsett at det nytter ikke å invitere til noe utenom det vanlige. For ham var det ikke aktuelt med noe humanistisk. Det ville ha vært for komplisert og vanskelig den gangen. Og reflektert har han vært uansett. Han hadde jo 7 eller 8 år med katekeseundervisning før han hoppet av. Han sluttet da han hadde for godt spørsmål som kirken slet med å besvare.

Ja, det er ikke alle det passer for, alle har ikke stor familie i nærheten, som de har lyst eller mulighet til å feire med. Noen har ikke økonomi til en slik feiring, og noen bare har ikke interesse av det. Men mitt poeng er at det er ikke noe galt i å ønske å samle familien til en feiring, selv om man ikke ønsker å delta på konfirmantopplegg, og det er heller ikke noe galt i å delta på konfirmantkurs og seremoni, selv om hovedmotivasjonen er selskap og gaver, ikke kurset i seg selv.

Høres ut som du har en fin fyr.

Det er han!

Det er vel de færreste som står til konfirmasjon i Den norske kirke som gjør det for å hvile trygt i Jesu armer. Sånn sett burde vel da gavebordet til konfirmantene ha minsten bibel med navnet sitt i gullskrift i gave og ikke materielle goder. De som mener noe med det har vel gjerne flere. En bibel til pent, en bruksbibel de noterer i - og gjerne en liten reise-bibel også. Har jeg sett.