Hvordan tolket dere Det femte barnet av Doris Lessing?

Nå har jeg akkurat lest ut Det femte barnet av Doris Lessing, det stod noe i en tråd her inne som gjorde at jeg ble nysgjerrig på denne boken.

Når boken er ferdiglest sitter jeg igjen med det store spørsmålet; hvorfor skrev Doris Lessing denne grusomme boken? Jeg har googlet litt og sett at noen tolker den som historien om et funksjonshemmet barn, i såfall er det en lite pen historie som ikke peker på noen løsning, jeg leste den ikke slik. Andre leser den som histoiren om pur ondskap i mennesket, slik ondskap psykologer nekter for at fins.

Jeg tenkte hele veien at boken er skrevet i mikroperspektiv for å sette lys på noe større og mer universelt. At Ben er en slags test på sivilisasjonsnivået i samfunnet. Fordi Harriet er et sivilsert menneske må hun redde Ben selv om hun skjønner at han vil ødelegge henne og resten av familien hennes.

Det stod noe i et invervju med Lessing om at hun hadde vært på besøk i en afganske flyktningleirer i Pakistan på slutten av 80-tallet da boken kom ut. Har det noe med dette å gjøre?

Jeg har ikke lest boka, men kom over dette:
http://www.aftenposten.no/kul_und/article503914.ece

Det er mange år siden jeg leste denne boka, men jeg kan ikke huske at jeg prøvde å tolke den i det hele tatt. Jeg leste den som et eventyr. Doris Lessing er en historieforteller av den gode gammeldagse sorten.

daffy skrev:

. Andre leser den som histoiren om pur ondskap i mennesket, slik ondskap psykologer nekter for at fins.

Jeg leste den for 18 år siden, så jeg husker ikke annet enn at den skremte vettet av meg. Men jeg husker at jeg tolket det slik du beskriver her. At dette var et barn som var født uten godhet, at dette rett og var en medfødt mangel hos han på lik linje som om han var albino og manglet pigment. Og hvordan kan man fordømme noen som er "født slik"?

Nå fikk jeg veldig lyst til å lese boken på nytt.

FarOutFishing skrev:

Det er mange år siden jeg leste denne boka, men jeg kan ikke huske at jeg prøvde å tolke den i det hele tatt. Jeg leste den som et eventyr. Doris Lessing er en historieforteller av den gode gammeldagse sorten.

Ja, det er jo dette Lessing sier i det Aftenposten klippet det ble linket til.

Jeg har ikke lest boken.
Men for meg er det uforståelig at noen kan skrive en bok uten budskap.
Selv eventyrene har jo et budskap (et tydelig og sterkt et).

Er det egentlig mulig å skrive en bok uten å ha et budskap??

Har lest meg litt opp på Lessing siden sist, og ser at hun selv mener folk ikke skal overtolke bøkene hennes (slik jeg gjorde ), men lese dem som de gode historiene de er. Men det er vel slik det ofte er med god litteratur, den setter i gang tankene og man relaterer det til problemstillinger man selv er opptatt av.

Det jeg var mest opptatt av da jeg leste denne boken var det umenneskelige dilemmaet Harriet kom opp i, skal hun ofre det ene barnet slik at de andre (som var flere i antall) skal få en normal oppvekst? Jeg kom forresten senere på at jeg jeg kjenner til en familie hvis historie er skremmende lik denne boken. De har beholdt barnet hjemme frem til nylig, men nå kommer senvirkningene på de andre barna til syne i form av rus, ekstremt opprør mot foreldrene etc.

Jeg leste boken for veldig mange år siden, så jeg husker ikke detaljene. (Men kan jo nevne at jeg har fire barn..) Ellers så syns jeg jo det er mye i det du skriver om å ikke overtolke litteratur. Man kan alltid lese en historie på flere måter.