Om menn skal føde

Utrolig bra!

Genialt forsøk. Jeg har vel Norges lengste fødsel, han skulle fått lov å tatt over for min fødsel med førstemann som varte over 70 timer.

Misteri skrev:

Genialt forsøk. Jeg har vel Norges lengste fødsel, han skulle fått lov å tatt over for min fødsel med førstemann som varte over 70 timer.

Misteri skrev:

Genialt forsøk. Jeg har vel Norges lengste fødsel, han skulle fått lov å tatt over for min fødsel med førstemann som varte over 70 timer.

Og så har du fått flere barn etterpå til og med

GydaG skrev:

Og så har du fått flere barn etterpå til og med

Nesten ikke til å tru.

Vurderte veldig keisersnitt med nummer to, men gikk for vanlig etter masse samtaler. Det var peece of cake. Frøkna derimot på 34 timer vil jeg ikke snakke om engang.

Han kunne jo bare ha "åpna sæ som en blomst" så hadde han holdt ut lenger.

Miss Norway skrev:

Jeg blir dog litt scheptisk når det lissom er opplest og vedtatt at fødsel = den verst tenkelige smerte oppnåelig. Jeg har hatt flere pasienter med kraftige smerter, feks gallesteinsanfall som supervondt, som har ment at de slett ikke er sikker på at fødselen var vondere. Som mange sier; det oppleves annerledes. Så det å kategorisk avvise at menn har opplevd DenVersteSmertenNemlig er jo litt... kategorisk.

Jeg husker jeg leste før 1. fødsel at smertene ved fødsel var sammenlignet med "traumatisk amputasjon". :gulp:

Smerteopplevelsen er nok veldig mye en mental greie. Nyrestein- og gallesteinsanfall oppleves nok som veldig, veldig vondt - men i følge en legenabo så er det gjerne 1. anfallet som oppleves som det aller, aller verste - så det underbygger vel den mentale greien om at man ikke vet hvorfor man har vondt og derfor opplever det som mye verre. Man vet jo at man er gravid og smerten har jo derfor en mening.

Jeg syns "skadelig vondt" er utrolig mye verre enn "nyttig vondt". Fordi den første gjør meg redd.

Da jeg laserzappet netthinnen så var det ubehagelig, særlg når det var i nærheten av nerver. Men selve smerten var egentlig veldig mild, som lett pirking nær en nerve. Men iom. at det var i øynene så var jeg MYE mer ømfindtlig, enn om det hadde vært på skulderen eller noe.

Jeg kan tåle mye muskelvondt under trening, og har taklet fødselssmerter veldig bra, men blir totalt satt ut av luftsmerter i magen (som er bare dumme, og ikke noe nyttige). Og jeg kan tenke meg at et gallesteinsanfall, i tillegg til å være djevelsk vondt, også oppleves som "skadelige og farlige" smerter. Og da blir reaksjonen ekstra kraftig.

Derfor tror jeg at hvordan man forbereder og møter fødekvinner har mye å si.

Fødselssmerter er ekstremt mye lettere å leve med hvis man ser framgang og opplever at de er godt for noe. Når man ligger der i time etter time etter time med intense smerter som åpner en kvart millimeter i timen og kanskje ikke det en gang, er følelsen av "nyttig vondt" temmelig fraværende.

Ja, det vil jeg tro. Og om man er redd i tillegg så må det jo bli helt uutholdelig.