Ja, nei, det er jo egentlig ikke så mye å fortelle, egentlig.

Det er jo stappmørkt, da. Og jeg er superfascinert over hvordan mørket på så kort tid påvirket både meg og Mannen. Og følelsen av å kjenne på isbjørnskrekk for første gangen i sitt liv. (Når vi tuslet tur/retur Huset. Vet
isbjørnene at dette er isbjørntrygg sone, lissom? Og vet de akkurat hvor grensen går?) Bare det å forestille seg hvordan det egentlig var å være gruvearbeider og fangstmann for hundre år siden. Det strålende museumet, der brukte vi lang tid! Kroa, Svalbar, Huset.
Og å føle seg så fullstendig hjelpesløs! Vi er vant til å fyke rundt som vi vil og alltid gå tvert i mot hva turistinternettet sier, men ikke på Svalbard, altså.
Og å fly inn i mørket! Og å fly inn i lyset igjen!
Ah. I love it.