To tekster om Marie Kondo

Disse leste jeg på trikken i dag morges. Begge ga meg innsikt og forståelse, på litt ulikt vis.

Jeg er en av dem som på ulikt vis har fnist av Marie Kondo/Konmari, og jeg har virkelig hatt null interesse av å se ryddeshowet hennes på Netflix. Jeg har riktignok sett på videoer av hvordan hun bretter tøyet sitt, og har brettet skuffen med underdeler og overdeler etter denne metoden, og undret meg over hennes tilsynelatende mangel på chiffon og silke, siden disse ikke på noe-føkkings-vis er mulig å brette så de står! Men siden jeg har så mange ting som gir meg glede, så står de like fullt; stappet innimellom alle de andre toppene og silkeskjørtene.

Først leste jeg denne artikkelen:
What White, Western Audiences don't understand about Kondo's "Tidying up".

Om hvordan Kondos ryddefilosofi egentlig bunner i shintoreligion og -kultur, og som den japan-freaken jeg er, så ble jeg selvfølgelig mer vennlig innstilt. Uten et religiøst bein i kroppen så er jeg allikevel tiltrukket av naturreligioner, med ritualer tett knyttet til samfunnet og nærmiljøet rundt oss.

Forfatteren har vokst opp med japansk mor og amerikansk far, i USA. Moren beholdt sin religion, og innførte datteren i daglige ritualer.

Kami are Shinto spirits present everywhere — in humans, in nature, even in inanimate objects. At an early age, I understood this to mean that all creations were miracles of a sort. I could consider a spatula used to cook my eggs with the wonder and mindful appreciation you’d afford a sculpture; someone had to invent it, many human hands and earthly resources helped get it to me, and now I use it every day. According to Shinto animism, some inanimate objects could gain a soul after 100 years of service ―a concept know as tsukumogami ― so it felt natural to acknowledge them, to express my gratitude for them.

Begge foreldrene hadde vokst opp i fattigdom, men når de fikk penger selv så reagerte de helt ulikt:

Whereas my father’s response to the wealth we had resulted in Neiman-Marcus credit card debt and a garage stuffed full of 30-plus years of cheap goods, my mother disliked the disposable, acquisitional mentality of Western culture. She recycled long before it was popular, repurposing objects others might throw away. She washed out plastic bags and reused them, because a great deal of energy and materials had gone into their manufacture. She composted. She saved rainwater. She took glass bottles and made them part of her garden display. She cut up old shirts and used them as rags, saved the buttons for sewing projects.

Og dette er vel noe nordmenn generelt kan kjenne seg igjen i. Mange i min generasjon har vokst opp uten den almenne rikdommen vi har nå. Mange av oss fløy ikke før i nesten voksen alder, hadde ikke vært ute av landet eller skandinavia før vi reiste på egenhånd, vi spiste ikke ute annet ved spesielle anledninger, og ikke minst: vi hadde mange færre ting. Min egen familie; som også alltid har skylt plastposer (og gjør det til en viss grad fremdeles), bruker arvetøy, men også nå kjøper alt mulig dill og fyller huset med. Jeg tror nok at mye av dillet fyller dem med glede i kjøpsøyeblikket og ved bruk i nær tid etterpå, men så forsvinner det jo i alt det andre dillet, eller i nye kjøp som gir glede i innkjøpsøyeblikket. Og jeg kjenner også meg selv igjen. Jeg liker å EIE ting, men ved ulike flyttinger blir det jo klart at veldig mye av det jeg EIER som jeg tror jeg ELSKER, det glemmer jeg så fort det er ute av syne. Kanskje jeg får et mindre behov for å eie mer, om jeg bruker tid og omtanke på det jeg har?

I had my mother in mind when I watched Marie Kondo’s Netflix show “Tidying Up” for the first time. In each episode, Kondo, a professional organizing consultant, instructs her clients to identify the objects in their homes that “spark joy” and devise a plan to honor those objects by cleaning and storing them properly.

She also encourages people to part ways with the objects that fail to spark joy, but not before thanking them for their service. The way Kondo pledges gratitude for the crowded houses she visits, and thanks the clothes and books and lamps that serve so much purpose for the families seeking to declutter their homes, struck me as a powerfully Shinto way of conducting life.

Jeg må innrømme at da jeg først kom over Kondo så syns jeg ikke metoden hennes hørtes spesielt bærekraftig ut. Kaste ting? Hva er vitsne med det, egentlig? Men så handler det jo egentlig om et skifte. Sett pris på det man eier, men ønsker å la gå videre. De tingene har hatt en mening (et purpose! Et why!*), og kanskje det er lettere å let it go om man innser det? Takker for det tingen tross alt har gitt meg, og nå kan gi noen andre? Og til slutt: bruke opp det jeg har før jeg kjøper noe nytt. Ikke tenke at det å gi det til fretex rettferdiggjør overforbruk.

Og så da. Leste jeg denne.

I'm marie Fucking Kondo and you can keep all your books, you ingrates

When I said I personally liked having 30 books in my house, I meant it because that’s what I like. It was a fucking suggestion, not a threat. What do you think I’m going to do with your unread copies of Elena Ferrante’s Neapolitan novels? Yeah, you haven’t read those but you’ve heard the show is great. Have you watched that yet? Of course not, because there’s a literal mountain of books blocking your view of the TV! So what do you think I’m gonna do? Put them in a sack like some kind of decluttering Grinch? And then what, take them home? I already have all the books I want in my house, you absolute morons!

I’m sorry you’re not used to my patient and gentle approach. Perhaps I should come to your home as they do on your American show Hoarders and shame the shit out of you for keeping all those New Yorkers you never read under the coffee table. You know what coffee tables are for? COFFEE, not unread David Remnick editorials. Oh, oh, you do read them? THE CARTOONS DON’T COUNT. If they bring you joy, follow them on Instagram.

Føler meg ikke truffet. Ikke i det hele tatt.

Kanskje dette raseriet kanskje sier noe av det samme, med litt andre ord, og tar opp noe av det den første artikkelen sluttet med, nemlig dette:

I had never seen quite this level of concentrated venom directed toward a self-help/home decor person. Not Martha with her thousand-step craft projects. Not Rachel Hollis telling “girls” to wash their faces and to judge friends based on whether they can keep off weight. Not even Gwyneth when she told everyone to steam their lady parts and wedge a jade egg inside. All received backlash, but none garnered as much misguided indignation as Kondo, long after she managed to sell two million copies of her debut book.

Even though Kondo delivers her dictates in the gentlest ways possible (I watched her show with the subtitles on; they kept saying she cooed), the message was clear to me: White people are comfortable when a woman of color takes on a stereotypical service role, but they are uncomfortable when a woman of color deigns to upend our unspoken societal rules. Even if she gets a bunch of men, who’ve left all the emotional labor of managing the daily stuff of living to their wives, to actually pitch in — even if people have padded too much into their lives and she helps them enjoy what they have again — it’s not enough. Unconsciously or consciously, Kondo had struck a nerve.

*tok du den?

Jeg bestemte meg i går for å se ryddeshowet, jeg har ikke følt noe som helst trang til det før. Nå har jeg lagt den på min wish-list. Det høres litt kjedelig ut, må jeg innrømme.

Jeg tror jeg også skal se det. Både ut i fra et ryddeperspektiv, og for å se hva jeg har vært negativ til, uten å ha satt meg inn i det.

Interessant!

Jeg slukte hele sesongen hennes forrige uke, da jeg lå hjemme og var syk. Det er litt flirfullt, det å kose med tøyet og sånn, men jeg synes faktisk at det virker ganske hensiktsmessig å få folk til å rydde seg gjennom huset på denne måten, og at det kan vare.

Jeg er litt sliten i hodet og orker ikke å lese alt det du siterer her på engelsk, så jeg er litt usikker på hva du egentlig spør om eller mener.

Jeg spør egentlig ikke om noe. Jeg delte to tekster som fikk meg til å tenke over egen praksis, egen fordømmelse av noe jeg egentlig ikke har satt meg inn i, og jeg syns det er interessant å se på hvilke strukturer som har ført til at hun har fått ganske massiv kritikk.

Jeg syns det er interessant at det som for oss kan fremstå som som kårni og nyreligiøst, kan være et nyttig rituale for å bedre definere hva man trenger og ikke trenger, og gjøre det lettere å ta avskjed med ting man ikke trenger. LItt sånn som mye yoga. Jeg lar veldig mye av yogalæreren min sitt bladibla om chacraer og jording gå tvers igjennom, samtidig som yoga gjør meg godt. Ingeborg Senneset sa nettopp noe fornuftig om det.

Jeg syns det er en vekker at Kondo får mer kritikk enn vestlige selverklærte eksperter, selv når de vestlige kommer med helt koko råd (som å steame vaginaen).

Og jeg syns det er interessant at hylekoret (som jeg selv helt klart har deltatt i) som i stor grad har dreid seg om å kaste bøker (noe som har en spesiell kulturell og symbolsk plass i mange vestlige hjem), har basert seg på feil grunnlag. Det er det jo ikke noe nytt at hylekor gjør.

Det var to veldig interessante perspektiv, Tally! Takk.

Jeg har ikke sett showet hennes, eller lest bøker eller prøvd meg på teknikkene hennes. Det jeg imidlertidig har gjort siste tre månedene er å leve med mindre enn tredjedel av det jeg eide for et halvt år siden. I september kastet vi eller gav bort ekstreme mengder av det vi eide. Klesskapet mitt ble krympet kraftig, gamle leker, puslespill, bøker og cd-er ble gitt bort til loppemarked. Ting vi fant i øverste skapene på kjøkkenet, innerst i "roteskapet", i kjeller og på loft ble gitt bort eller kastet.

De tingene vi hadde lyst til å beholde, men ikke har plass til der vi nå bor midlertidig mens huset vårt kun har yttervegger og tak ble stuet bort på lager.

Det jeg har lært er at minst 10 av flytteeskene som bare måtte bli med oss i leiehuset er enda ikke pakket opp, det som er i de haugevis av flytteeskene som står på lager har vi ikke savnet et sekund og skal få en seriøs vurdering før det flyttes inn i huset når vi flytter hjem. Vi klarer oss rett og slett med mye færre ting enn vi trodde vi trengte.

Jeg kan ikke love at vi takket de ulike tingene hver for seg før vi kastet eller gav bort, det hadde vi rett og slett ikke tid til, men at vi ikke er alene om å ha alt for mye ting er jeg ikke et sekund i tvil om.

Når vi flyttet til USA så kunne vi ta med oss 7 m3 med ting (om vi ikke skulle betale for det selv) (3 m3 per voksen og 1 m3 for barn). Pelenmannen tok også med seg ting over når han reiste litt frem og tilbake før Herremannen og jeg flyttet etter. Men det viser seg, rart nok, at 7 m3 er mye når du ikke skal ha med deg møbler. Det endte med at vi tross alt tok med oss en sofa for det var plass til det. Da så man hvor mye man egentlig ikke trengte i det daglige.

Herregud, nå prøver jeg å se for meg Adrienne sitte i en haug med 23 søppelsekker med klær og kose med hvert plagg som puttes i en sekk, mens resten av huset står på hodet.

(Men ja, det er lurt å prøve å se intensjonen bak, og trekke ut de beste og mest relevante delene av, sånne selvhjelpsdiller som det er lett å disse. Ok, kanskje ikke å steame vaginaen. Ett sted får grensen gå. Men det er sånn jeg leste og fant mye nyttig med Jesper Juul, for eksempel. )

Jeg hadde tidligere bare sett noen brettevideoer av Marie Kondo på YouTube, og var igrunnen ikke videre inspirert. Tenkte at jeg ikke har tid og ork til å brette tøyet så omstendelig. Jeg hadde avskrevet dama/filosofien, og hadde ikke tenkt å se serien, men så ramlet jeg innom likevel, og så fenget det veldig! Jeg synes til tider sorteringsprosessen i rydding er vanskelig og krevende, det å finne ut hva jeg skal ta vare på og hva jeg skal gi videre eller kaste. Jeg synes akkurat det ble mye enklere med «does it spark joy?».

Jeg har ikke fått med meg at kritikken mot henne er så stor, det er snodig, hun er jo så mild mot de hun hjelper.

Jeg hater ikke Marie Kondo, men jeg kan bli litt svett av hvordan enkelte folk rundt meg blir nyfrelst på de merkeligste måter. Men kan få samme følelse av holdninger til barneoppdragelse, kosthold og trening også. Alle som plutselig skal moralisere veldig og er nyfrelste kan bli litt ...slitsomme. Og det kommer fra en person som sikkert kan være irriterende PK og skikkelig på så mange områder.

Synes det var interessant å lese tekstene. Kanskje jeg skal driste meg til å se den andre halvparten av første episode på netflix.

Nyfrelst er jo den BESTE følelsen!



😛

tink skrev:

Jeg hater ikke Marie Kondo, men jeg kan bli litt svett av hvordan enkelte folk rundt meg blir nyfrelst på de merkeligste måter. Men kan få samme følelse av holdninger til barneoppdragelse, kosthold og trening også. Alle som plutselig skal moralisere veldig og er nyfrelste kan bli litt ...slitsomme. Og det kommer fra en person som sikkert kan være irriterende PK og skikkelig på så mange områder.

Synes det var interessant å lese tekstene. Kanskje jeg skal driste meg til å se den andre halvparten av første episode på netflix.

Den er jeg enig i. Spesielt når det er såpass krevende ting at det blir helt urealistisk å forvente at andre enn idealister skal gjennomføre noe sånt.

For min del syns jeg det var litt forfriskende å se en serie om normale folk og ikke bare hoarders eller minimalister med et møbel i hvert rom. Tok med meg noen tips selv om jeg nok ikke er så gira på den spirituelle delen. For min del er vel det som passer meg best, jeg har aldri funnet metoder eller selvhjelpsbøker som passer meg 100%.

Nei, nyfrelste spiritualister kan jo gjøre hvem som helst agressive.

Men etter å ha lest disse to artiklene måtte jeg ta et steg tilbake og se på akkurat HVA var det som fikk jeg til å fnise, eller akkurat HVA var det som provoserte meg så innmari. Litt som jeg må med yoga. Noen yogatimer fikser jeg ikke gå på i det hele tatt, fordi det religiøse blir så dominant. Jeg HATER å måtte chante, og det forbauser meg at så mange gjør det med glede, uten å skjønne et kvekk av hva de sier. De synger ut tilbedelse til guder de ikke aner noe særlig om, og hadde de fått reglene oversatt til norsk og blitt bedt om å synge det samme til en kristen gud, så hadde mest sannsynlig nektet.

Men noe kan jeg overse, og noe kan jeg "oversette" til mer jordnære termer. Som at det er bra for kroppen å slappe av, og det er bra å være bevisst alle kroppsdelene. Ikke at det er bra for immunforsvaret å ligge oppå en yogamatte på gresset.

Så når Kondo takker huset de skal rydde, handler det mer om å sette fokus tenker jeg. Tenke over hva det er med hjemmet sitt man faktisk liker, og fokusere på at man skal gjøre det til et behagelig sted å være. Være forberedt på den store ryddeoppgave man står foran.

Når hun snakker om å holde plagget for å kjenne om det "sparks joy" så handler det om å tenke nøyere igjennom akkurat HVA det er med det plagget som gjør at man vil beholde det eller kaste det. Jeg har klær som jeg ikke kler særlig godt, men som allikevel tar opp plass i skapet mitt. Jeg tenker at det skal se bra ut når jeg blir litt tynnere, eller når jeg finner den perfekte toppen som passer til. Men er det da vits i å ha det? Eller motsatt; bli helt desperat etter plass og kaste ut plagg som fungerer, og som man kanskje innser at man er glad i. Da er det dumt å kvitte seg med dem, fordi man mest sannsynlig kommer til å kjøpe noe liknende nytt.

Når man skal stryke på plagget og vise det kjærlighet så handler det om å bruke tid på å få oversikt, virkelig SE hva man eier, huske den genseren som har ligget i bunn av skittentøyskurven en måned, kjenne at akkurat den genseren er supermyk og dermed huske det neste gang man skal på jobbflytur tidlig om morgenen og må ha noe pent, men behagelig.

Rett og slett bevisstgjøre seg selv på eiendelene sine. Og det syns jeg kan være en god ting. Også trenger man ikke gå helt crazybanana all inn på ALT.

Jeg så noen som forsvarte dette med spark joy som ikke bare følelsen når man så tingene, men også den følelsen det ga deg når du bruker det. Sånn at ulltøyet kanskje ikke sparks joy når du ser det i skuffen, men at varmen du får i kroppen av å ha det på en kald vinterdag er joy. For jeg føler jo at vi har en del ting som jeg kanskje ikke elsker, men som vi bruker reglemessig og som jeg ser nytten av.

Man skal jo ikke BARE beholde ting som gir glede. Man skal jo også beholde det som er nyttig.

En dame her ute hvor jeg bor, ble så frelst av Marie Kondo at både mann og barn forsvant i dragsuget. Hun fikk helt ryddedilla og var så kritisk til andre familemedlemmers ønske om å beholde mer, at det ble samlivsbrudd av det. true story.

Tallulah skrev:

Man skal jo ikke BARE beholde ting som gir glede. Man skal jo også beholde det som er nyttig.

Men det er vel det mange har misforstått, at dette med sparks joy betyr at man bare skal beholde ting som gir glede.

Det finnes jo en haug med metoder og ikke alle passer for alle. Blant annet hørte jeg nylig om en metode der man pakket alt i flyttekasser som var sortert i ulike kategorier. Så skulle man bo oppi alle disse kassene i en måned eller to og ta ut ting etter hvert som man fikk bruk for dem. Og alt som ikke var pakket ut når man var ferdig skulle gis vekk. Mens jeg jo har mange ting jeg ikke bruker hver måned, men som jeg allikevel har bruk for. Så for meg hadde det blitt en alt for radikal metode.

Pøblis skrev:

En dame her ute hvor jeg bor, ble så frelst av Marie Kondo at både mann og barn forsvant i dragsuget. Hun fikk helt ryddedilla og var så kritisk til andre familemedlemmers ønske om å beholde mer, at det ble samlivsbrudd av det. true story.