Å inkludere innvandrere

Er vi nordmenn flinke nok? Eller er mange av oss ganske flinke, men opplever at innvandrerne ikke vil inkluderes?
Selvsagt er dette individuelt, men sånn jevnt over, hva tror du?

Jeg tror nordmenn flest har nok med seg selv og sine nettverk og at vi ikke har tid og rom for å inkludere innflyttere. Det tror jeg ut fra egen erfaring at gjelder alle innflyttere og at det ikke har noe med nasjonalitet å gjøre.

Jeg har selv flyttet hjem til mitt eget distrikt etter nesten ti år borte og selv om jeg har sporadisk kontakt med barndomsvenner, er det stort sett andre innflyttere jeg omgås nå. De andre innflytterne er nemlig de eneste som har hatt interesse av kontakt. Andre jeg har truffet på i barselgrupper eller i andre sammenhenger har hatt mer enn nok med seg og sitt og det nettverket de har fra før, så ut over permisjonstida har de hatt liten interesse av kontakt.

Jeg syns det blir litt rart å diskutere dette. "Innvandrere" - er det alle personer som kommer fra alle andre land enn Norge? Et eksempel: Min kjære er fra den Dominikanske republikk (innvandrer går jeg ut fra?). Han er utpreget sosial, har både norske og utenlandske venner, han liker å gå på ski og dra på hyttetur, og han er nesten like mye sammen med familien min som det jeg er. Han klarer fint å inkludere seg selv, og har ikke noe behov for å bli inkludert.

Samtidig ser jeg at endel andre latinamerikanere bare er sammen med andre spansktalende, og lever på mange måter "i" Latin-Amerika enda. Sånn sett har min kjære mer til felles med mine norske venner enn med dem. Innvandrere er ingen homogen ensartet gruppe, og det blir derfor vanskelig å si noe generelt syns jeg.

Jeg syns det er viktig å ta opp ting, som feks bursdagsfeiring, sånn som en her inne hadde gjort. Da kan de det gjelder selv ta stilling til om de har lyst til å delta eller ikke.

Ellers er jeg enig i det Nennemor skriver.

Dette er jo det jeg driver med, for å si det slik. Jeg føler ofte at innvandrere faktisk strekker ut en hånd, og vil bli med, men at nordmenn ikke er entusiastiske nok, på en måte. Det føler de som en avvisning, på mange måter. Feks når de går til naboen med en kake, og ikke får noe tilbake, føler de det som at naboen ikke vil ha mer kontakt, men naboen mener jo ikke noe vondt med det, naboen er bare som nordmenn flest, for opptatt til å fly til naboen med mat...

Her i Bergen har jeg flere bergensere som venner, enn jeg har innflyttere, faktisk, selv om jeg er innflytter selv. (blandt mine norske venner, altså)

Ja, mye enig med IOA, "innvandrere" består jo av så mange forskjellige individer med svært forskjellig kulturbakgrunn med ulike behov for kontakt med etniske nordmenn.
Noen av mine erfaringer er f.eks ei i min siste barselgruppe fra Latin-Amerika som er gift med en nordmann. Hun var svært interessert i kontakt, spesielt for å lære seg språket i tillegg til kurs, hun ønsket seg jobb innenfor sin utdannelse etterhvert og var avhengig av å lære seg norsk godt. Hun er svært langt hjemmefra uten venner, så for henne var det interessant med kontakt, i tillegg til spansktalende venner. I barnehagen opplever vi at foreldrene ei kurdisk jente ikke svarer på bursdagsinvitasjoner, men vi vet ikke hvorfor. Mammaen smiler og sier hei, men virker ikke interessert i kontakt utover det. Ellers varierer det sikkert om man nettopp har kommet til landet eller er første-eller annengenerasjonsinnvandrer og om man tilhører et folkeslag eller kultur som det er mange i landet fra før.

Det er veldig sant, at det varierer...

Jeg fødte samtidig som naboen min sin svigerdatter, de bor delvis her og delvis i Tromsø pga jobben til mannen hennes, så de var her i minst ett halvår etter at ungen var født. Hun gikk på kontroller alene. Jeg spurte henne om hun ikke gikk på barselgruppe... Nei, helsesøsteren hadde sagt at de var kunn for norske kvinner... Jeg ble en smule sjokket, og spurte helsedragen jeg gikk til, om dette, og hun kunne bekrefte at denne damen som jeg spurte om, i alle fall ikke kom på noen gruppe, fordi hun "dekker jo ansiktet"... Ja, og? spurte jeg da... Jeg mista helt fatningen, jeg visste jo såå lyst hun hadde til å gå på barselgruppe. Hun er oppvokst i USA og snakker flytende engelsk, norsken er det så-som-så med, eller, var, nå snakker hun jo nordnorsk etter nesten to år på norskkurs i Tromsø...

Nordmenn er nok en smule kalde einstøinger i forhold til mange andre folkeslag. Det er iallfall mitt inntrykk. Litt vanskelige å komme innpå, veldig travle med sitt. Da mamma flyttet til USA før jeg ble født, fikk hun nesten sjokk over at alle naboene kom over med kaker og mat og sa hei.

Nabbe skrev:

Det er veldig sant, at det varierer...

Jeg fødte samtidig som naboen min sin svigerdatter, de bor delvis her og delvis i Tromsø pga jobben til mannen hennes, så de var her i minst ett halvår etter at ungen var født. Hun gikk på kontroller alene. Jeg spurte henne om hun ikke gikk på barselgruppe... Nei, helsesøsteren hadde sagt at de var kunn for norske kvinner... Jeg ble en smule sjokket, og spurte helsedragen jeg gikk til, om dette, og hun kunne bekrefte at denne damen som jeg spurte om, i alle fall ikke kom på noen gruppe, fordi hun "dekker jo ansiktet"... Ja, og? spurte jeg da... Jeg mista helt fatningen, jeg visste jo såå lyst hun hadde til å gå på barselgruppe. Hun er oppvokst i USA og snakker flytende engelsk, norsken er det så-som-så med, eller, var, nå snakker hun jo nordnorsk etter nesten to år på norskkurs i Tromsø...

Er det virkelig mulig...? 😱

5barnsmor skrev:

Er det virkelig mulig...? 😱

Ja. Men så er jo helsesøsteren jeg GIKK til, kjent for å være vanvittig sær. Jeg har heldigvis fått byttet nå da, men det er jaggu to år for sent.

Vi bor i et innvandrerdominert miljø, og jeg ELSKER det! Jeg tror jeg har noen latinamerikanske gener (eller kanskje det bare er de bergenske) som gjør at jeg nyter at det er "opplagt" at barna løper inn og ut hos hverandre, at vi hjelper hverandre opp og ned trapper med vogn, at alle voksne sier i fra hvis barn eller ungdom oppfører seg teit, at det rett og slett er mer varme her enn det steinkalde miljøet i fjellheimen der jeg vokste opp.

Og dæven så god mat våre afghanske naboer lager! :sikle: Nå har jeg ligget på sofaen/sittet i en stol i en del dager pga. kronglete rygg, og gutta og mannen var hos naboene og spiste middag. Jeg fikk privat take-away, en stoooor tallerken med masse som jeg ikke ante hva var, men som smakte usaklig godt!

I Førstemanns avdeling i barnehagen er etnisk norske barn i mindretall, og da jeg kom som "ny" mamma sist høst, var det innvandrerforeldrene som snakket til meg, kunne navnet på Storebror osv.

Pay it forward.


(Jeg får bakoversveis av helsedragen Nabbe nevner. Et sånt menneske i et omsorgsyrke? )

Nabbe skrev:

Ja. Men så er jo helsesøsteren jeg GIKK til, kjent for å være vanvittig sær. Jeg har heldigvis fått byttet nå da, men det er jaggu to år for sent.

Snakker vi om der du går nå eller på Engen? Gærne folk overalt.

Det spørs vel litt hva man legger i å inkludere. Mitt inntrykk er at de fleste nordmenn gjerne inkluderer innvandrere, men det krever at innvandrerne selv ønsker å bli inkludert.

Jeg oppfatter at innvandrere ofte ikke ønsker å bli verken integrert eller inkludert. De ønsker å bevare sin tradisjon, religion og kultur, og ønsker derfor ikke for nær kontakt med nordmenn.

Hvis man tenker i forhold til private, sosiale ting, så er vel de fleste av oss sånn at vi inviterer familie og venner. Ikke nødvendigvis alle bekjentskaper. Vi drar et skille mellom bekjente og venner, og for kanskje også de fleste tar det tid før nye bekjente kan plasseres i venne-kategorien.

Kanskje er det her en del innvandrere føler det er vanskelig? At de hadde forventet å bli behandlet som venner fra starten, og opplever "bekjentskaps-kategorien" som en avvisning?

For meg rent personlig så blir problemstillingen "inkludere innvandrere" noe oppkonstruert. For jeg skiller faktisk ikke på folks opprinnelse. Jeg blir kjent med nye naboer, arbeidskolleger, foreldrene til mine barns lekekamerater, osv, og noen av dem finner man tonen med og blir omgangsvenner med, andre forblir man på høflig avstand med. Sånn er det jo bare. For meg ville det vært svært kunstig om jeg skulle ta meg på tak for å behandle innvandrere annerledes enn alle andre.

Sitron skrev:

Snakker vi om der du går nå eller på Engen? Gærne folk overalt.

Der jeg går nå. Hun ene på Engen var vel i samme klasse, eller hakket verre, men jeg snakker om hun "her oppe".

bina skrev:

Det spørs vel litt hva man legger i å inkludere. Mitt inntrykk er at de fleste nordmenn gjerne inkluderer innvandrere, men det krever at innvandrerne selv ønsker å bli inkludert.

Og jeg som er i kontakt med innvandrere, opplever at de sier det motsatte. At de forsøker ta kontakt, men at få nordmenn slipper de til...

Det høres sikkert sært ut, men jeg har i alle år blitt tatt for ikke å være etnisk norsk. På sykehuset ble jeg spurt hvilket statsborgerskap Førstemann skulle ha, da han skulle ha pass ble det satt spørsmål ved meg, og jeg har fått spørsmål fra klassekamerater gjennom 10 år om hvilket land jeg EGENTLIG kommer fra.

Det gikk opp for meg for noen år siden at det faktisk er en av grunnene til at jeg har slitt med å "passe inn" i fjellheimen hvor jeg er oppvokst. Plutselig skjønte jeg hvorfor andre så litt rart og avvisende på meg, dvs. de som ikke kjente meg.

Da lurer jeg på hvordan det er for de som faktisk, uten tvil er innvandrere.

Nabbe skrev:

Og jeg som er i kontakt med innvandrere, opplever at de sier det motsatte. At de forsøker ta kontakt, men at få nordmenn slipper de til...

I såfall tror jeg det handler om at man kommuniserer svært ulikt. Min opplevelse (personlig) er at de færreste innvandrere tar seg bryet med å hilse på meg, til tross for at jeg alltid hilser. Innvandrerkvinnene ser ikke på meg en gang. For meg er det en avvisning. For dem er det kanskje en avvisning at jeg ikke dukker opp på døra med kake. Jeg vet ikke hva de forventer. Men for meg, og de fleste nordmenn, vil jeg tro, starter all inkludering, integrering, kommunikasjon og samvær med det lille "hei-et", som ledsages av et smil.

bina skrev:

I såfall tror jeg det handler om at man kommuniserer svært ulikt. Min opplevelse (personlig) er at de færreste innvandrere tar seg bryet med å hilse på meg, til tross for at jeg alltid hilser. Innvandrerkvinnene ser ikke på meg en gang. For meg er det en avvisning. For dem er det kanskje en avvisning at jeg ikke dukker opp på døra med kake. Jeg vet ikke hva de forventer. Men for meg, og de fleste nordmenn, vil jeg tro, starter all inkludering, integrering, kommunikasjon og samvær med det lille "hei-et", som ledsages av et smil.

MIN personlige opplevelse er at innvandrere smiler og hilser, og spesielt innvandrerkvinner. Jeg synes det er motsatt med nordmenn. (Selvfølgelig ikke alle, men skal vi først skjære over en kam kan vi gjøre det ordentlig.)

Kanskje det rett og slett er fordi jeg ser ut som en innvandrer.

Nenne skrev:

Jeg tror nordmenn flest har nok med seg selv og sine nettverk og at vi ikke har tid og rom for å inkludere innflyttere. Det tror jeg ut fra egen erfaring at gjelder alle innflyttere og at det ikke har noe med nasjonalitet å gjøre.

Helt enig. Jeg tror ikke det er lett å bli inkludert i et nytt miljø, uansett hvor du kommer fra.

Vi flyttet til et nytt sted for 3 år siden, og jeg kan jo ikke akkurat si at naboene "kastet seg over oss". Alle er hyggelige og blide og slår av en prat, men de inviterer aldri til noe. Så hadde vi kommet fra en annen kultur der vi var vant med at man ble inkludert i fellessakapet - så hadde vi sikkert trodd at de var skikkelig fremmendfientlig hele gjengen.

Ellers har vi ganske mange innvandrere i bekjentskapskretsen og jeg tror de er inkludert på lik linje med alle andre og har ganske mange norske venner. Jeg tenker strengt tatt ikke på dem som annerledes, men så er det "inngifte" innvandrere - det er sikkert enklere å bli kjent med nordmenn da.

alfaCharlie skrev:

MIN personlige opplevelse er at innvandrere smiler og hilser, og spesielt innvandrerkvinner. Jeg synes det er motsatt med nordmenn. (Selvfølgelig ikke alle, men skal vi først skjære over en kam kan vi gjøre det ordentlig.)

Kanskje det rett og slett er fordi jeg ser ut som en innvandrer.

Kanskje det. 🙂

Det finnes noen innvandrerkvinner som smiler, men jeg har aldri hørt dem ytre ett ord.

Men kanskje det egentlig er jeg som ser skummel ut. Det har jeg jo ikke tenkt på.

Har ei nabo dame som ikke er fra Norge selv om ho har bodd her ganske mange år. Mannen døde så ho er heilt alene.Ingen barn.
Jeg og mine venner har bevisst prøvd å inkludere ho i nabolaget. Invitert ho med i en nabo klubb.Dette setter ho stor pris på. Ho har mange venner her fra det landet ho kommer fra, men de andre har ikke norske venner.
Det er disse jeg snakker om: De som kommer hit og ikke kjenner noen og kanskje ikke er så "frempå" at de tørr ta kontakt. Er du flink til å inkludere disse. De som kanskje trekker seg litt unna.