Trosbekjennelse i kirken

Jeg har kun hørt det i forbindelse med dåp.

Da jeg konfirmerte meg, så måtte vi lære trosbekjennelsen utenat. Vi kunne få spørsmål om den på høringen. Jeg var den "heldige" som fikk det spørsmålet, og leste den opp utenat foran ei fullsatt kirke, men da uten dette ang djevelen.

Det er jo ganske sjarmerende å komme trekkende med djevelen i en dåpsgudstjeneste? "La de små barna komme til meg, men glem nå ikke å forsake djevelen."

Joda, jeg ser poenget, Fnatten, jeg synes bare ikke det passer med djevelsnakk i forbindelse med barnedåp.

007 skrev:

Joda, jeg ser poenget, Fnatten, jeg synes bare ikke det passer med djevelsnakk i forbindelse med barnedåp.

Når passer det, da? Å døpe barna er en veldig tydelig handling i forhold til tro, og jeg tror de fleste kristne i livet opplever at det handler vel så mye som å velge bort det onde, som å velge det gode. Jeg tror ikke større bevissthet rundt hva dette valget innebærer kan skade. At formuleringen kunne vært annerledes, det kan så hende, men om det å høre om det onde vekker ubehag, så tror jeg ikke det er fordi det snakkes for mye om det.

At mange barn døpes "for gøy", og at "djevelsnakk" da ødelegger litt av familiekosen, det har mer med grunnlaget for å døpe barna å gjøre, enn dåpsliturgien.

Niobe skrev:

Når passer det, da? Å døpe barna er en veldig tydelig handling i forhold til tro, og jeg tror de fleste kristne i livet opplever at det handler vel så mye som å velge bort det onde, som å velge det gode. Jeg tror ikke større bevissthet rundt hva dette valget innebærer kan skade. At formuleringen kunne vært annerledes, det kan så hende, men om det å høre om det onde vekker ubehag, så tror jeg ikke det er fordi det snakkes for mye om det.

At mange barn døpes "for gøy", og at "djevelsnakk" da ødelegger litt av familiekosen, det har mer med grunnlaget for å døpe barna å gjøre, enn dåpsliturgien.

Personlig syns jeg jo ikke djevelsnakk hører hjemme noe sted, men jeg har jo heller ikke døpt mine barn, fordi jeg persolig ikke mener at gudesnakk hører hjemme noe sted heller, iallefall ikke i vårt liv.

Niobe skrev:

Når passer det, da? Å døpe barna er en veldig tydelig handling i forhold til tro, og jeg tror de fleste kristne i livet opplever at det handler vel så mye som å velge bort det onde, som å velge det gode. Jeg tror ikke større bevissthet rundt hva dette valget innebærer kan skade. At formuleringen kunne vært annerledes, det kan så hende, men om det å høre om det onde vekker ubehag, så tror jeg ikke det er fordi det snakkes for mye om det.

At mange barn døpes "for gøy", og at "djevelsnakk" da ødelegger litt av familiekosen, det har mer med grunnlaget for å døpe barna å gjøre, enn dåpsliturgien.

Jeg synes ikke det passer i det hele tatt. Jeg personlig synes kristendommen kan fokusere med på det gode, gleden, frelsen, livet og lykken, i stedet for på djevelen/satan, dom, vondskap, død og forbannelse. Og jeg personlig tror at dette fokuset får flere til å vende seg bort fra kristendommen.

Signerer bare Hattifnatten, siden jeg hadde tenkt å si noe av det samme, dårligere formulert. 😮

Man kan ha fokus på det gode, uten å fornekte det onde. Jeg for min del føler jeg har lidd langt mer under ensidig fokus på alt det gode, for når livet kan oppleves fullt av sorg, smerte og lidelse, så blir det ensomt.

Jeg er enig med Hatti, ordbrukenkunne vært annerledes, men innholdet synes jeg er realistisk, slik kristendommens verdensbilde er realistisk: Verden består ikke bare av det som er godt, men også av onde krefter. Og det er viktig å være klar over det.
Og når man bruker det i forbindelse med dåpen, er det jo menigheten som forsaker og vedkjenner, og det er en viktgi bekjennelse.

Jeg tror også ordbruken har mye å si. Man kan foreksempel kutte ut satan/djevel og heller si det vonde.

Innen kristendommen finnes det utallige forskjellige meninger, så det er bare å plukke ut fra hva man selv mener er riktig og ikke riktig, og finne sine likesinnede. Selv tok jeg et standpunkt om å ikke gå i statskirka noe mer etter at jeg sa ja til å være fadder i dåp. Syntes det var kvelende kjedelig og unødvendig, for jeg visste ikke hva jeg sa ja til. Har heldigvis et godt forhold til fadderbarnet mitt uansett 🙂

Dalila skrev:

Innen kristendommen finnes det utallige forskjellige meninger, så det er bare å plukke ut fra hva man selv mener er riktig og ikke riktig, og finne sine likesinnede. Selv tok jeg et standpunkt om å ikke gå i statskirka noe mer etter at jeg sa ja til å være fadder i dåp. Syntes det var kvelende kjedelig og unødvendig, for jeg visste ikke hva jeg sa ja til. Har heldigvis et godt forhold til fadderbarnet mitt uansett 🙂

Herlighet. Da burde du jo kanskje satt deg litt mer inni ting på forhånd? Unødvendig? Dette sier vel kanskje mer om deg enn om kirken...

På den tiden jeg ble døpt, var det visst en skikkelig helvetesdebatt på gang i kirken, og presten brukte dåpsgudstjenesten til å legge ut om helvetet. Enkelte spydige tunger sier han skjønte hvem han døpte. 😛

Hondacrv skrev:

Herlighet. Da burde du jo kanskje satt deg litt mer inni ting på forhånd? Unødvendig? Dette sier vel kanskje mer om deg enn om kirken...

Så krass a gett? Nå har det seg sånn at fadderens oppgave er å passe på at barnet blir oppdratt til kristen tro, men det vil jo ikke foreldrene.
Sier ikke at det er kirka det er noe galt med, men at (som du sier), vi andre setter oss ikke inn i hva den kirka står for, før vi står midt oppi det.

Andre gangen jeg ble spurt om å være fadder, sa jeg fra om at min første innskytelse var å si nei, på bakgrunn av hva statskirkelig dåp står for, men at det var vanskelig å si nei siden foreldrene er gode venner av meg. Dem sa fra at kirkas eller fadderens rolle ikke var så viktig, det var bare en symbolsk handling. Jeg takket for tilliten, og da alt var ryddet oppi av tro og forventning, så endte jeg opp som fadder likevel.

Personlig har jeg valgt pinsemenigheten og voksendåp, det faller mitt hjerte nærmere enn det statskirkelige opplegget. Hver og en må finne sin greie, er man ikke fornøyd med det ene tilbudet, så finnes det flust av andre.

Mannen og jeg er faddere for yngstesønnen til et vennepar. Grunnen til at de ønsket oss som faddere, var at de ville at vi skulle ha en "ekstra" tilknytning til barna.